‒ Jeg klarer liksom ikke å si at jeg er bonde

Våren 2022 intervjuet jeg ni kvinnelige bønder i Norge om deres arbeidshverdag, hva de ser som utfordrende og deres framtidstanker. Min masteroppgave er basert på en analyse av disse intervjuene med feministisk agroøkologi som et teoretisk rammeverk. Agroøkologi er en langsiktig og helhetlig tilnærming til hvordan mat skal produseres og fordeles.

Det er både en sosial bevegelse og et forskningsfelt som har oppstått i stor grad som en motreaksjon til profittjag, industrialisering og privatisering i dagens globale matsystemer. Agroøkologi tar for seg sosiale, økonomiske, økologiske, tekniske og politiske dimensjoner ut fra hva som er relevant i hver kontekst. Innenfor dette er også kjønn og likestilling viktige dimensjoner å studere, men det er lite forskning innenfor agroøkologi som adresserer kjønn på en kritisk og proaktiv måte. Det er nettopp dette kvinnelige agroøkologer, flere fra Latin Amerika, kritiserer når de nå forsøker å etablere en feministisk agroøkologi.

FEMINISTISK AGROØKOLOGI bygger på teorier som økofeminisme, feministisk politisk økologi og feministiskøkonomi, for å adressere likestilling og maktrelasjoner i matsystemet. Det kan ikke tas for gitt at forskning og tiltak bygd på agroøkologiske prinsipper vil føre til økt likestilling mellom kjønn, hvis man ikke samtidig undersøker kjønns- og maktrelasjonene i den lokale konteksten og tar hensyn til det i implementeringen.

Det er bra at det er egne velferdsordninger, men de er ikke gode nok. Det dekkes kun for 7,5 timers arbeidsdager. Og ofte holder ikke dette til alt arbeidet som må gjøres på en gitt dag.

Den økonomiske situasjonen til bonden har blitt enda mer krevende det siste året med økte kostnader.For kvinnene jeg intervjuet er nettopp en presset økonomi en av de største utfordringene de møter. Økonomi er tett sammenvevd med tid, de må jobbe lange dager for å få det til å gå opp. Det er stort press på å holde prisene på matvarer lave. Som en deltaker beskrev, må de løpe raskere og raskere for å sikre effektiv produksjon og henge med i kostnadsgalloppen. I Norge er det egne velferdsordninger for bønder. Det gis støtte til å ansette avløser når man er syk, har foreldrepermisjon eller for å ta ferie. Det er bra at det er egne velferdsordninger, men de er ikke gode nok. Det dekkes kun for 7,5 timers arbeidsdager. Og ofte holder ikke dette til alt arbeidet som må gjøres på en gitt dag. I praksis må kvinnene ofte jobbe en del selv om de er i permisjon, og det er fremdeles de som har det overordnete ansvaret for dyr og ansatte.

Samtidig er det få avløsere og det er krevende å finne tilgjengelige og kvalifiserte avløsere, i tillegg til å følge opp arbeidsgiveransvaret. Deltakerne beskriver at de er helt avhengige av familie som stiller opp som barnevakt og på dugnad.

Venner sier; oi, du lever sånn husmorliv. Men jeg føler ikke på det sjøl egentlig. For det handler her om at vi har denne store drømmen om denne garden. Og hvis det skal gå rundt, så er det den arbeidsfordelinga vi må ha.

ØKONOMI, TID OG begrensede velferdsordninger er utfordrende for alle bønder, men påvirker kvinner på andre måter enn menn. Det er en ren fysisk forskjell for kvinner å skulle gå rett tilbake i fjøset få dager etter fødsel sammenlignet med en far. Det er også kvinnen som ammer, og det er større risiko for kvinner under svangerskapsperioden. Kvinnelige bønder tjener i snitt mindre enn menn. Noe av dette kan forklares ved at kvinner i gjennomsnitt har mindre bruk enn menn, men det forklarer ikke hele inntektsgapet (SSB, 2022). I tillegg gjør kvinnene ofte en større del av husarbeid, barnepass og annet arbeid som ikke direkte går inn i drifta på gården.

Mine funn antyder at tradisjonelle kjønnsroller fortsatt står sterkt i landbruket, spesielt hos de deltakerne som har barn. Kvinnene tar ofte det «tredje skiftet» med hushold og barn. Flere av deltakerne uttrykte at de ønsket en mer jevn arbeidsfordeling i hjemmet og at deres partner skal få mer tid med barna. Men slik bonden over sier, så er det denne arbeidsfordelinga som fungerer best for dem akkurat nå.

Flere av de kvinnelige bøndene jeg intervjuet har opplevd kjønnsdiskriminering.

FLERE AV DE kvinnelige bøndene jeg intervjuet har opplevd kjønnsdiskriminering. De gir eksempler på selgere eller naboer som enten ignorerer dem, spør etter bonden, eller direkte henvender seg til deres mannlige partner selv om det er de som er hovedbonden eller har ansvar for saken det gjelder. En bonde på Vestlandet beskriver hvordan hun ble møtt med mye motstand da de la om til å drive etter regenerative prinsipper.

Noen av deltakerne sliter også med å identifisere seg som bønder, de føler de ikke passer inn i den klassiske bondesterotypien: mann som kjører traktor. Dette viser at det ikke bare er et ytre press og kjønnsdiskriminering, men at noen kvinnelige bønder har internalisert disse fordommene.

KVINNELIGE BØNDENE jeg intervjuet synes det er viktig med kvinnelige rollemodeller og trekker blant annet frem Facebook- gruppa «Nettverk for kvinnelige bønder». Denne gruppa er en kontrast til andre landbruksgrupper hvor man ofte møter kritikk, eller blir dømt for å stille «dumme» spørsmål. I gruppa for kvinnelige bønder er det en helt annen stemning som er både hjelpsom og støttende. De kvinnelige bøndene hadde alle drømmer og mer konkrete planer for framtida. De ønsket blant annet å forbedre arbeidsforholdene sine, øke dyrevelferden og inkludere lokalsamfunnet i større grad. Dette krever en bedret økonomisk situasjon, hvor de får tid til å implementere nye prosjekter og redusere arbeidsmengden noe. Men i dagens matsystem som fremmer profitt og effektivitet, vil det bli vanskelig å få tid og råd til å gjennomføre disse tiltakene.

FLERE AV DELTAKERNE jeg intervjuet reflekterer over at de som kvinner har en stor omsorg for dyra og naturen, og de velger å prioritere familietid. Her er det nok ikke klare skiller mellom menn og kvinner, men som Bjørkhaug (2006) fant i sin studie så uttrykker kvinner som driver økologisk i større grad slike tradisjonelle kvinnelige verdier som omsorg, mens menn som driver konvensjonelt gjør det i mye mindre grad.

I masteroppgaven forsøker jeg å trekke linjer, for så å peke på hvilke maktstrukturer som påvirker kvinners hverdag som bønder. I feministisk agroøkologi er det en artikkel som introduserer et rammeverk for å forstå de ulike sammenvevde formene for undertrykkelse/makthierarki: heteropatriaki, kapitalisme og kolonialisme. Slik undertrykkelse er mer alvorlig/tydelig i Latin-Amerika. Jeg argumenter for at vi også kan se dette makthierarkiet i Norge. Patriarkatet er synlig i fordommer mot kvinnelige bønder, kjønnsdelingen av arbeidet og ved lav representasjon i verv i landbruksorganisasjonene. Kapitalismen kommer til syne i fokuset på profitt og effektivisering og i hvordan husarbeidet/det tredje skiftet ikke regnes som en del av det lønnede arbeidet.

Dagens matsystem begrenser kvinners deltakelse i landbruket, og deres handlingsrom for å være bønder i tråd med kvinnelige verdier og helhetlige bærekraftsstrategier.