ALLE SIVILISASJONER har hatt hager, og ideen om hagen er like gammel som vi har hatt faste bosetninger. Hva ulike kulturer har brukt hagen til har forandret seg med endrede samfunnsmessige, naturgitte og kulturelle forhold, men hagen har alltid vært en kilde til både mat og rekreasjon.
Da François de Voltaire rundet av dannelsesromanen Candide var det med hagen som symbol; Vi må dyrke hagen vår. Hva opplysningsforfatteren mente har filosofisk anlagte lesere nå undret seg over i mer enn 250 år. En nyere oversettelse tolker hagen som jordet eller marken, og relaterer sitatet til viktigheten av å drive jorden. Men andre mener Voltaire neppe kan ha hatt matproduksjon isolert sett som utgangspunkt. Snarere kan hagen ses som et sted hvor vi bygger kjærlighet, er nysgjerrige og lærer noe nytt hver dag.
Og er det egentlig en motsetning mellom den ansvarsfulle handlingen det er å dyrke mat, og det å oppleve kjærlighet til naturen, det biologiske mangfoldet og økosystemene?
Og er det egentlig en motsetning mellom den ansvarsfulle handlingen det er å dyrke mat, og det å oppleve kjærlighet til naturen, det biologiske mangfoldet og økosystemene? Bør det ikke nettopp henge sammen? Det er i alle fall i denne tradisjonen skolehagene finner sin plass. De utgjør en plattform ikke bare for mestring og helse på individnivå, men også for dannelse og bærekraftig utvikling på samfunnsnivå.
Det var etter forrige århundreskifte at skolehagebevegelsen vokste frem i Norge. På det meste var det mer enn 1200 skolehagelærere fordelt over hele landet. Så sent som i 1984 hadde 80 av 88 grunnskoler i hovedstaden skolehage. Ti år senere ble det stille. Parallelt med at kommunale bevilgninger til skolehager sank økte testing og måling i skolen. Prosenter og tall har alltid stått politikere nært, og det er selvsagt lettere å tallfeste kunnskapsutvikling i en PISA-test enn i et grønnsaksbed.
Norske elever har imidlertid aldri prestert veldig bra i PISA-undersøkelsene. I 2022 sto det dårligere til enn noen gang, og alle verst går det med naturfag, hvor vi nå er under OECD-gjennomsnittet.
Bør vi rett og slett tallfeste hvor stor del av undervisningen som bør foregå i naturen?
Vi mister opplagt noe på veien når det som kan måles og kontrolleres blir det vi retter nærsagt all oppmerksomhet mot. Så bør vi rett og slett tallfeste hvor stor del av undervisningen som bør foregå i naturen? Og hvor mange prosent av elevene som skal kunne bruke egendyrkede poteter på skolekjøkkenet?
Kanskje ikke bokstavelig talt. Og selv om dagens læreplan ikke nevner skolehager spesifikt, så kan man imidlertid lese mellom linjene at dette er retningen å gå. Og det skjer faktisk en hel del. Økologisk Norge har siden 2020 drevet prosjektet Dyrk framtida – flere skolehager i Norge, og siden dette har 3600 barn og 40 skoler bidratt til gjenreisningen av skolehagen som læringsarena.
FOR Å FÅ TIL et nasjonalt løft må det imidlertid øremerkede midler til, mener prosjektleder Annikken Jøssund. Hun argumenterer for at det som trengs er en gjennomgripende offentlig forvaltning av saken i form av øremerkede midler i større skala: til stillinger, drift og kompetanseheving. Det vil så flere frø både i jord og hjerter.
Først når alle norske barn kan dra nytte av denne læringsformen vil skolehagen ha gått fra å være ildsjelavhengig motkultur til å nå sitt fulle potensiale. Internasjonal forskning viser at skolehager er en egnet undervisningsmetode og kan innlemmes i nærsagt alle fag fra matematikk til samfunnsfag, mat og helse, hvis lærerne tilrettelegger opplæringen så den gir mening for elevene. Skolehagene kan motvirke overvektsproblemer, utvikle barns sosiale evner og redusere mobbing. Det er nyttig informasjon når Elevundersøkelsen viser at mobbing i norsk skole bare øker, og at 10 prosent av elevene forteller at de blir utsatt for det.
NIHIL EST in intellectu quod non prius fuerit in sensu, skrev jeg på russekortet mitt da jeg gikk ut av videregående i sin tid. Det var ikke primært skolehagen jeg tenkte på da jeg utbasunerte at vi må erfare og sanse for å lære, men det var likevel en del av bildet. Og det var selvsagt også en slags forutanelse om hva som ventet på Universitetet hvor pugging av knusktørt skriftlig pensum i flere fag utgjorde den viktigste forberedelsen til tester hvor store deler av «lærdommen» forsvant ut av bevisstheten like fort som døren til eksamenslokalet slo igien.
Tvers over tunet for Steinerskolen lå den lille kjøkkenhagen hvor klassen min noen år tidligere hadde brukt sommerhalvåret på å dyrke frem alt fra tomater til squash og brekkbønner. Sistnevnte var mitt ansvar, og de endte som haricot verts ofte gjør, smørstekt med urter i en panne. Den gang ingen favoritt for en 13-åring som mente alle typer wok måtte inkludere minst en langreist, trendy, asiatisk grønnsak. Mestringsfølelsen var like fullt stor. Bønnene var et håndfast bevis på at frøet jeg sådde noen måneder tidligere hadde blitt til noe håndfast, ekte og spiselig, med min hjelp!
Bærekraft må være noe barna gjør, ikke noe de leser om.
REN MAT HÅPER med utgaven «Dyrk Fremtiden!» å så et frø i enda flere lærere, foreldre – og aller helst også politikere. Vi har troen på at det er gjennom praktisk læring vi gir barna både størst læringsutbytte og en erkjennelse av hvordan naturen og miljøet rundt oss er en forutsetning for å kunne leve gode liv innenfor jordas tålegrenser. Bærekraft må være noe barna gjør, ikke noe de leser om. Og det må oppleves meningsfullt.
Noe mer meningsfullt enn at barna får både frø og læringsglede til å vokse kan man vel knapt se for seg!
