Til løvetannens forsvar

I KJENT STIL har vi da også utviklet en rekke redskaper og midler for å bli kvitt den igjen: Vi krabber rundt med lukejern og løvetannfjernere, sprøyter med gift eller heller på kokende vann, pløyer, slår og klipper. Men løvetannen har også en lang rekke gode egenskaper, og fortjener at vi tar den i forsvar.

Løvetannen har (bokstavelig talt) lange røtter i Norge. Den kom sannsynligvis til Norge for cirka 10 000 år siden, sammen med annet «ugress» som burot og krypsoleie. Dette var flere tusen år før vi begynte å stemple noen arter som ugress. I stedet brukte vi løvetannen som mat og medisin. Unge blader kan brukes i salaten, knoppene kan syltes eller friteres, blomstene brukes til vinlegging, og løvetannrøttene kan ristes i ovnen (på 120 °C i cirka 2 timer) og kvernes til kaffeerstatning.

Naturligvis er løvetann et fortredelig ugress, og når engene er helt gule av den, kan situasjonen være ganske vanskelig. Eller når dens rosetter begynner å bre seg som pest i en velfrisert åker. Men allikevel er det vanskelig å bli helt sint på løvetannen. Den er for munter der den åpner sine store kurver mot solen, og den bærer for mange minner om barneårenes lek.
_{– Knut Fægri (1909-2001), botaniker}

TIDLIGERE TRODDE MAN at løvetann var løvetann, og ferdig med det. Senere har det vist seg at det finnes mange hundre ulike arter – og mange er faktisk endemiske og vokser kun hos oss. Har du hørt om Dovreløvetann for eksempel? Den vokser noen få steder i Jotunheimen, Dovrefjell og Trollheimen, og er sterkt truet. Eller hva med Kystløvetann som vokser langs kysten i Sør-Norge? Eller – litt mer eksotisk – Gummiløvetann som stammer fra Kasakhstan og brukes til å produsere rågummi?

Mange av løvetannens forkjempere har naturlig nok fokus på hvor viktig den er for pollinerende insekter. Den gir godt med både nektar og pollen tidlig i seson- gen når det er lite annen mat å finne. Vi oppfordres derfor til å la løvetannen stå, eller i alle fall vente til den er ferdig med å blomstre.

LØVETANNEN ER OGSÅ en indikatorplante. Det betyr at den kan gi oss nyttig informasjon om jorda den vokser i. Den foretrekker næringsrik jord som har rikelig med kalsium, men ikke så mye kalium. Den tar også ofte over på steder hvor det har vært mye forstyrrelser og menneskelig aktivitet, og hvor jorden har blitt for kompakt og ødelagt til at andre arter vil kunne trives. Den dype påleroten kommer til god nytte her. Etter hvert som pålerøttene dør og brytes ned, blir det mulig for andre planter å etablere seg også.