Alexander H. Sandtorv | Humanist forlag
In medias res. Begrepet lærte vi tidlig i norsktimene. Det handler om å hoppe rett inn i handlingen. Kjemiker Sandtorv gjør dette. For det er ikke bare Sigrid Sandberg (forfatter av Det året eg vakna) som ser ut til å ha fått nytt syn på verden dette året. Det samme gjelder Sandtorv. Det har vært der hele tiden, men det er nå han ser hvor mye. Hvor ofte. Det er nå han tvinger seg selv til å virkelig se. Hva skal vi med all denne plasten og hva gjør den med oss og naturen? Sandtorv vil vite. Men han spør også: Hva kan jeg gjøre? Mikroplast er forfatterens hovedtema, men han ser også stort på det og fortellingen starter intet mindre enn ved jordas begynnelse. Derifra hopper vi lett og ledig over til 1800-tallet da plasten gjør sitt inntog. I så måte er tittelen et paradoks i seg selv – for det negative temaet til tross blir du hekta og må lese videre. Ja, temaet gir oss dårlige vibber, tallene gir oss gåsehud, det lukter av overfl od, skam, anger og undergang, men Sandtorv kan kunsten å holde leserens hånd. Teksten er pedagogisk uten å være arrogant. Den er opplysende uten å bli belærende. Det må presiseres at forfatteren har øvd. Han har mange lærebøker bak seg. Plastparadokset er – paradoksalt nok, en oppløftende bok likevel. Fordi den tør. Fordi den forklarer. Tallene er stygge, men tonen og rådene gir håp. MØ
