Det kunne vært en naturhistorisk utstilling. På bordene foran oss ligger hvite maiskolber med store, kantete maiskorn, røde kolber med små og runde korn, og kolber i blått og gult. På et bord ligger en kolbe på størrelse med en liten gulrot. Maiskornene er blå, kulerunde og skinnende som perler. Den mørkhårede kvinnen som sitter bak bordet, forteller meg at det er popcornmais. Kanskje er det ideen om blått popcorn som er starten på min frø-fetisj.
Men først: den røde maisen, og en guddommelig polenta.
Kvinnen, som heter Dona Felicia, uttrykker sin dypeste medfølelse med oss nordmenn som bare spiser gul mais på boks. Den gule søte maisen smaker nemlig, ifølge Dona Felicia, så lite at de i hennes familie kun gir den som fôr til dyrene.
Jeg har tidligere på dagen vært på besøk hjemme hos Dona Felicia og fått smake tykke skiver av polenta, stiv maisgrøt, stekt i smør på vedovnen hennes. De stekte skivene ble servert med hjemmelaget ferskost på toppen. Maisgrøten hadde en kraftig, søtlig og nøtteaktig smak. Jeg tror at Dona Felicia godt kan ha rett når hun hevder at hennes polenta er landsbyens beste.
Men det er ikke sikkert at Dona Felicia skal fortsette å steke polenta til folk som kommer på besøk.
I 2017 var 90 prosent av brasilianske maisåkre plantet med genetisk modifisert mais.
JEG BEFINNER MEG i det brasilianske innlandet, der den lokale bondeorganisasjonen MPA holder samling. Skolebygget i mur som tjener som forsamlingslokale er omgitt av gyldne åkre med mais og soya. Her inne er det pause i møtene. Folk i røde t-skjorter med organisasjonens hvite emblem stimler sammen rundt bordene som står i ring i forsamlingslokalet.
Denne julidagen i 2012 er det feiring av «Semente Crioula»; det store mangfoldet av matplanter som vokser akkurat her og som har holdt liv i menneskene i århundrer.
Jeg er invitert hit av Anderson, en av de lokale MPA-lederne. Han forklarer meg hvordan maiskornene som ligger foran oss på bordet representerer rikdom i mer enn gastronomisk forstand. Gjennom mange hundreår med maisdyrkning har menneskene i regionen utviklet et stort mangfold av mais. Bøndene har i generasjoner valgt ut de maisplantene som trives i akkurat dette landskapet. Slike varianter kan ha gener som kan være ekstremt viktige for at framtidas mais skal kunne leve her. Noen av dem gir avling selv i år med tørke. Andre er motstandsdyktige mot ulike sykdommer som kan angripe avlingene.
MEN I LØPET AV de siste åra har stadig flere bønder kassert de gamle frøene. En av årsakene er at det har kommet nye typer mais, forteller Anderson. De nye frøene er såkalte hybridfrø, ofte genetisk modifiserte, produsert av de store frøselskapene. Felles for disse er at man ikke kan ta frø av avlingen og plante på nytt neste år. Dermed må bonden kjøpe nye frø hver sesong, ofte til stadig høyere priser, og kan ikke lenger avle fram planter som er tilpasset lokale forhold. Hybridfrøene trenger dessuten mye sprøytemidler og gjødsel, og krever ofte spesielt utstyr.
Avlingene fra de nye hybridfrøene er gjerne større enn tidligere, særlig når vekstforholdene er gode. Resultatet er at de aller fleste bønder her i regionen har gitt opp de lokale variantene, og dyrker mais fra frø de kjøper hos frøforhandlerne. I 2017 var 90 prosent av brasilianske maisåkre plantet med genetisk modifisert mais, mens de gamle sortene nesten hadde forsvunnet.
Noen av dem gir avling selv i år med tørke. Andre er motstandsdyktige mot ulike sykdommer som kan angripe avlingene.
I forsamlingshuset denne julidagen plukker Anderson opp en av maiskolbene på bordet foran oss, en av de røde. Han veier den i handa, stryker fingrene over rekkene med runde korn. Kanskje vil gener fra akkurat denne landrasen være viktige for å kunne produsere mais akkurat her, la oss si, i 2100.
DE SMÅ MAISKORNENE representerer selvstendighet. Det er korn som menneskene selv har bragt fram, korn som kan greie seg med det de har her.
Mange bønder som har gått fra å bruke de lokale variantene av mais, til de genetisk modifiserte variantene, angrer når det kommer et dårlig år, forteller Anderson.
Dona Felicia er blant dem som det ikke har gått så bra for etter mitt besøk i 2012. Hun gikk for noen år siden over til å dyrke hybridmais for salg. De siste årene har avlingene slått feil. Såfrø og innsatsmidler som drivstoff og sprøytemiddel blir dyrere. Været har vært ustabilt, tørkeperiodene uvanlig lange. Reservene er brukt opp. Banken som har gitt henne lån til jordbruksmaskiner, gjødsel og såfrø, truer med å tvangsselge huset og jorda på auksjon.
Hun har ikke lenger råd til drivstoff til mopeden. Hun har måttet haike for å komme seg på dette møtet.
I 2012 HAR JEG NETTOPP kommet til Brasil som nyutdannet biolog, og skal i de neste par årene jobbe på et prosjekt for å finne ut hvordan MPA sine maisvarianter best kan bevares, uten å bli genetisk forurenset av genmodifisert mais. Men denne teksten skal ikke handle om genmodifisering. Den skal handle om krafta som ligger i de røde, blå og hvite frøene.
For jeg blir nærmest besatt av frø. De ukene jeg arbeider for MPA i innlandet, innlosjeres jeg i organisasjonens møtelokale. Det er et hvitt murhus omgitt av appelsin- og mandarintrær og maisåkre, og ligger inntil anlegget de har for å sortere såfrøene.
Om kvelden, når arbeidsdagen er over og arbeiderne har gått hjem, er jeg alene i det store bygget. Av og til faller jeg for fristelsen til å åpne et par av sekkene og la fingrene løpe gjennom kornene, nyte teksturene og fargene, som sandkorn fra vakre strender. Tenke på hvor mange mennesker som har høstet, valgt, og plantet, som har gjort at dette kornet ble akkurat slik som det er. Frøene som renner mellom fingrene mine er en symbiose mellom mennesker og det viltvoksende ugraset teosint. Hvert korn er noe helt nytt som har oppstått i møtet mellom menneskets innsats og naturen rundt oss.
Et maiskorn er en hilsen fra folk som har levd, til folk som skal leve, et sju tusen år gammelt prosjektarbeid som fortsatt pågår.
Hvis noe skulle skje med importen av matvarer, blir vi nødt til å dyrke mer mat selv. Da må vi ha frø som tåler norske forhold.
SLIK BLIR DET TIL AT JEG - som aldri hadde sett en maisplante før jeg kom til Brasil - jobber, spiser og sover med mais. Zea mays begynner å oppta en stor del av tankeverdenen min. Når jeg lukker øynene om natta, danser runde, kantete og langsmale maiskorn bak øyelokkene. Jeg kjører lange veier for å få se en ny sort mais i en bondes åker. Å smake på en ny type mais gir en glede som gjør at jeg forstår litt mer av en vinkjenners opplevelser.
Og jeg begynner å lure på hvorfor det nærmest er en middelklasseplikt å «kunne litt» om vin, å trene opp smaksløkene sine til å skille mellom ulike typer druer dyrket i ulik jord, mens vi totalt ignorerer smaksforskjellen som ligger i ulike sorter av mais og andre matplanter. Vi spiser bare én eller et par sorter, og dermed frarøver vi oss selv muligheten til matglede.
Sammenliknet med brasilianernes smaksverden er det vi nordmenn som er fattige. Og samtidig eroderer det livsviktige mangfoldet bort rundt oss.
I LØPET AV DE SISTE hundre årene har åtti prosent av mangfoldet innen viktige kulturplanter, som hvete og mais, forsvunnet, ifølge FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO. Og det er ikke bare maisen som forsvinner, de fleste andre matplanter følger samme utvikling. De blir ikke dyrket, dermed dør de ut. Også her i Norge har svært mye av mangfoldet innen frukt og grønnsaker forsvunnet i løpet av de siste hundre årene.
Som epleentusiast blir jeg for eksempel litt misunnelig på mine oldemødre, som kunne knaske i seg mange eplesorter som jeg aldri vil få smake. Ingen husket å ta vare på epletrærne de vokste på.
Hvorfor er det akkurat de røde maiskornene jeg må skrive om, nå ti år etter?
Fordi de er mer relevante enn noen gang. Krigen i Ukraina bidrar til at prisen på blant annet gjødsel, og dermed også matvarer, øker over hele verden. Verdens matvarepriser steg med 28 prosent i løpet av 2021, ifølge FAO (FNs mat- og jordbruksorganisasjon), og FNs matprisindeks nådde et rekordhøyt nivå i mars 2022.
NÅR JEG HØRER de stadig hyppigere nyhetene om at klimaet endrer seg, om hvordan de store matproduserende regionene i verden blir rammet, lurer jeg på hvordan det går med Dona Felicia og alle de andre som allerede i 2014 strevde med å få livet til å gå rundt.
For en tredjedel av verdens matproduksjon er i faresonen innen slutten av hundreåret dersom klimagassutslippene fortsetter å øke i samme takt som de nå gjør, ifølge en ny finsk studie (1). Dette gjelder ikke bare fattige brasilianske småbønder. Det gjelder også oss.
Tanken gjør meg livredd. I løpet av de siste ti årene har jeg blitt mor, og med dét er hundreårsskiftet brått skjøvet inn i min egen tidsregning. Jeg har sett sult med mine egne øyne, og kaoset og grusomhetene det fører med seg. Det er bare et par generasjoner siden folk sultet her i Norge, også i min egen familie, det burde ikke være fjernt for meg. Likevel: Tanken på hvilke liv mine barn kan komme til å leve i, i en verden med matvarekollaps, er så grusom at jeg ikke klarer å tenke den helt ut. Jeg lammes av en apati jeg ikke forstår.
Jeg må ringe en venn for å tvinge fantasien i gang. Han spør meg:
‒ Hva med den dagen det blir rasjonering på hvetemel? Den dagen vanlige folk ikke kan betale for det de trenger for å bli mette?
DET ER INGEN NATURLOV som sier at vi er skånet fra matvarekollaps i Norge. Tvert imot, vi er sårbare med vår lave grad av selvforsyning. De økte matvareprisene vi i Norge opplever som følge av blant annet krigen i Ukraina, viser tydelig hvor sårbare også vi er.
Hvis noe skulle skje med importen av matvarer, blir vi nødt til å dyrke mer mat selv. Da må vi ha frø som tåler norske forhold. Få andre land dyrker mat så langt mot nord som oss i Norden. De lyse somrene og korte vekstsesongene gjør at ikke alle importerte frø kan gi god vekst her oppe. Vi må ha planter som har vent seg til disse forholdene. Disse plantene finnes, gjennom generasjoners innsats. Men som i Brasil er vi på vei til å miste både plantene og kunnskapen om hvordan de brukes.
Det er derfor noen frø på et bord blir det jeg klarer å gripe fatt i.
Det er ingen naturlov som sier at vi er skånet fra matvarekollaps i Norge.
Fordi jeg i Brasil så hvordan folk som rammes av klimakrisa i dag, som kastes ut i kaos og usikkerhet, finner håp i mangfoldet av frø. Håp som manifesterer seg, og som multipliseres gjennom konkret handling: Bøndene som dedikerer tid og innsats for å holde mangfoldet og håpet i live.
Frøene har ledet meg til norske nettverk, for eksempel Nettverk for Plantemangfold og KVANN (Kunnskap og Vern av Nytteplanter i Norge). Disse nettverkene sprer kunnskap om nytteplanter og hjelper folk å ta vare på gamle sorter. Jeg har blitt kjent med folk som planter frø i jorda, lager mat av avlingen, velger ut de beste plantene og igjen sår frøene. Jo flere som dyrker gamle sorter, desto mindre sjanse for at de skal gå tapt.
Gjennom disse nettverkene får jeg tilsendt poser med frø fra folk rundt omkring. Det er gamle sorter av kål og erter som gjennom hundrevis av år har blitt tilpasset kalde og lyse forsommerdager. Jeg planter dem i min egen lille fire ganger fire meters parsell. Jeg lærer hvor vanskelig det kan være å få fram matplanter, men gleder meg over at jeg lærer, at det går litt bedre for hvert år.
Frøene kommer i posten, i små brune konvolutter, ofte med en historie om hvor og hvem de kommer fra, om stedene som har laget dem. Inne i konvoluttene er det svarte, hvite, stjerneformede, runde, ofte overraskende vakre frø. Shetlandskål, målselvsnepe, stjernemelde. Ikke rart at jeg blir gira som en fuglehund hver gang såsesongen nærmer seg.
Målet er at jeg selv skal produsere frø som jeg kan gi bort til alle som vil ha.
Jeg har ennå ikke funnet en mais som tåler 67 grader nord og som kan gi meg blått popcorn, men jeg har funnet flerårige kål og fantastiske velsmakende neper som tåler at det sludder i juni.
Slik har bordene fulle av maiskorn blitt en del av mitt eget liv. Frøene blir en vei ut av apatien. Ikke bare gjennom fornuften, men også gjennom hendene og gjennom smaksløkene. Det er selvsagt ikke nok. Men det er noe. Det er en praksis som kobler meg på, et fellesskap, et håp.
KILDER:
Kummu, Mattis et.al. (2021). Climate change risks pushing one-third of global food production outside the safe climatic space. One Earth Vol. 4 s.720-729.
Regine Andersen (2017). Spis sjeldne matplanter. Ren Mat, 2017.
Wright, Angus (2017). Environmental degradation as a cause of migration: Cautionary tales from Brazil. I: Environmental History of Modern Migrations (Eds: Marco Armiero og Richard Tucker).
Marengo, J.A. et.al. (2021) Drought in Northeast Brazil: A review of agricultural and policy adaptation options for food security. Climate Resilience and Sustainability, 00, 1– 20.
Agapito, Sarah (2014). Presentasjon: (Trans) gene flow in Brazil – implications for local maize landraces. COP-MOP 7 29 September - 3 October 2014. Pyeongchang, Republic of Korea
ISAAA. 2017. Global Status of Commercialized Biotech/GM Crops in 2017: Biotech Crop Adoption Surges as Economic Benefits Accumate in 22 Years. ISAAA Brief No. 53. ISAAA: Ithaca, New York.
Samtaler med Raimundo de Souza (Florianopolis), Anderson [etternavn utelatt] og Dona Felicia [etternavn utelatt].
