Når jeg skriver dette, sitter jeg på en støl i Telemark. For 200 år tilbake hadde vi i Norge 100 000 slike støler, eller setre om du vil. I dag er det bare 743 tilbake. Omfanget er lite, men tradisjonen er lang. Ikke desto mindre skaper driftsmetoden rike biotoper og tiltrekker seg pollinerende innsekter. Dette er små arbeidere, men med stort ansvar – samtidig er de nesten usynlige.
Slik er det visst også med småbrukerne. Visste du at disse står for 98 prosent av den globale matproduksjonen? Men hva kjennetegner egentlig en bonde som ikke driver stort? Hvor smått må det satses for at bonden kan kalle seg småbruker? Lederen i Norsk Bonde- og Småbrukarlag mener det ikke handler om kvantitet, men kvalitet. Solberg ønsker seg høyere, krassere og flere radikale stemmer innen det økologiske miljøet. I tillegg etterlyser han bønder som vil satse, ikke bare på økologiske råvarer, men som også vil dyrke sitt eget fôr. Ja, økologisk selvsagt! Mari Austvoll, gründeren bak bevegelsen Regenerativ revolusjon, tør å si i fra. På barrikadane står også kjøkkenhageentusiast og kokebok-forfatter Barbro Raen Thomassen. Hun syns ordet «aktivist» er positivt ladet og er ikke interessert i verken bråk og skandaler. Tvert imot. Resultatene er sunne, fredelige og svært næringsrike måltider dyrket med kjærlighet. Thomassen slipper oss helt inn til sin innerste grind. Hun deler villig vekk sine beste oppskrifter tilpasset sesongen.
For innhøstningens tid er. Det skjer på alle nivå. Storbonden vrir nøkkelen om på den kolossale treskeren sin, mens vi andre går ut i verandakassene våre og stusser de siste krøllene fra kruspersillen.
Her på stølen Reinar, er det straks tid for kveldstellet og jeg speider etter 68 geiter. Det er ikke mange, men melka deres inneholder nyttestoffer som proteiner, fett, laktose, kalsium, fosfor, jod, kalium, vitamin B2, vitamin B12, sink og selen. Det er smått – men ikke småtterier. For når ble det smart å være så gedigen? Er du større enn deg selv kanskje?
