DET FINNES TO TYPER MENNESKER i politikken, sa en venn av meg. De som foreslår politiske tiltak ut fra hvordan nåsituasjonen er, og de som foreslår politiske virkemidler ut fra en ønskesituasjon, uten å ta høyde for nåsituasjonen. Politikk må ha røtter og vinger, sa en annen venn. Jeg er enig. Ønskesituasjonen er målet. Vi kan ikke komme dit uten å ta høyde for her og nå. Jeg skal derfor starte artikkelen min ved røttene – nåsituasjonen. Jeg skal si noe om hvor vi er, før jeg sier noe om hvor vi vil og hvordan vi kan komme dit.
GET BIG OR GET OUT! Konkurranseånden oss bønder imellom er sterk. Vi konkurrerer om størst avling, nyeste maskiner og flest dyr. Vi har blitt preget av mange år med effektivitetsjag. Vi har måtte løpe fortere og fortere. Nå er vi oppe i maksfart. Likevel legges det hvert år til grunn i jordbruksoppgjøret at vi skal bli enda mer effektive. Effektiviseringsgevinsten tilfaller ikke bonden. Den tilfaller forbrukeren og staten. Fortsatt billig mat, aller helst billigere. Den tilfaller heller ikke dyra.
Norske bønder får beskjed om at veien til lønnsomhet går gjennom økt produksjon. Dette til tross for lovnader om «ny retning» av regjeringa. Mange har hoppet av lasset. Hvorfor investere i nytt fjøs når lønnsomheten er dårlig, tenkte de kanskje. En bonde som allerede har investert og driver stort med mjølk, forteller at han ikke ville gjort det igjen. Hva er fornuften i å jobbe 60–70 timer i uka uten å sitte igjen med en anstendig timelønn? Han kan se langt etter avkastning på det han har investert. Han er mer utsatt for å bli fysisk og psykisk syk sammenlignet med andre yrkesgrupper, bli ufør og mest sannsynlig minstepensjonist, fortsetter han.
En del bønder har ventet med å kaste seg over investeringene. Kanskje barna uansett ikke vil ta over. En kollega fortalte meg at han vil nekte barna sine å ta over. Det er ikke liv laga, sa han.
Fra rådgivere i jordbruket har mange fått høre at hvis de bygger nytt må de øke produksjonen. Det betyr mer kvote, mer jord og kanskje ny maskinpark. De som fortsatt er små eller mellomstore bønder blir kalt idealister, men kanskje vi heller bør se på dem som realister. De ser at den produksjonsstørrelsen de har, er den som er fornuftig med tanke på økonomien og gårdens ressurser. Da snakker jeg ikke bare om ressurser i form av jord, men òg de menneskelige ressursene. En faktor bønder har undertrykt lenge. Vi går i fjøset rett etter fødsel, med senebetennelser, slitne kropper, og noen av oss uten ferie på flere år.
NORSKE BØNDER prøver å overleve med en jordbrukspolitikk som ikke henger sammen med hva slags land vi bor i. En politikk som stimulerer til volum, volum og atter volum. Ikke kvalitet, biologisk mangfold, kulturlandskap, dyrevelferd og selvforsyning.
Det er nok derfor en del bønder krymper seg når de hører om nye krav til dyrevelferd og klima. De er vant til å stå på barrikadene for å redde det lille som er igjen av norsk jordbruk. Det er ikke tid eller overskudd til å snakke sammen på tvers av ulike interessegrupper. «Bønder i dag har ikke tid til å lese Nationen en gang», som stortingspolitikeren Lundteigen sa beskrivende om situasjonen i en fersk podkast.
Bonden som har investert i et nytt høyteknologisk fjøs føler seg ikke som en bonde. Jeg har blitt maskinfører, forteller en meg. Han kjører i skytteltrafikk mellom rundballehaugen og ulike fjøs. To rundballer i kvigefjøset, to rundballer i oksefjøset og to rundballer til mjølkekyrne. Inn på kontoret, sjekke PC-en og de siste oppdateringene fra mjølkeroboten. Se til det automatiske fôringssystemet, sjekke om roboten som skraper møkk går som den skal. Ut igjen, inn i traktoren og til neste fjøs.
En del mener nok at kyr umulig kan ha det godt i slike store fjøs. Likevel tror jeg ikke disse kyrne har det ille, selv om de kunne hatt det bedre. I disse fjøsa er det oftere investert i mer velferd enn i mindre fjøs. Velferdstiltak koster mindre i store fjøs enn i mindre fjøs. De nye, og da ofte større fjøsa, har gjerne roterende kløbørster og egne binger kyrne kan kalve i. I båsfjøs står kua som regel bundet under kalving. Alle som har sett en kalving eller født selv vet hvordan behovet for å bevege seg kan være smertelindrende og stimulere til fortgang i prosessen. I tillegg har kyrne i moderne løsdriftsfjøs fri tilgang på mat. De kan spise, ligge og mjølke seg som de vil.
Det skal likevel ikke stikkes under stol at sykdomsrisikoen øker med størrelsen på besetninga. Det er høyere dødelighet på kalver i større besetninger, det er flere sykdomsbehandlinger av unge kalver, flere tilfeller av jurbetennelse og dårligere klauvhelse.
De mindre besetningene har stort sett båsfjøs enda. Det er bare et tidsspørsmål før òg disse blir løsdrift. Eller avvikla. For i 2034 trer løsdriftskravet inn. Kalvingsbinge blir påbudt fra 2024.
I et båsfjøs eller løsdriftsfjøs uten all verdens teknologi har kyrne ofte mer menneskelig kontakt. Ved å kjenne hvert individ kan man reagere med en gang
dyret oppfører seg annerledes. «Staslin pleier alltid å komme først til fôrbrettet». Slike små endringer kan være et tidlig tegn på at noe ikke er som det skal og bonden kan gripe inn tidlig. Ikke minst er mindre besetninger lettere å ha på beite. De kan beite på større områder, siden de ikke må være i umiddelbar nærhet til mjølkeroboten.
Men så har vi òg en gruppe som har dyr som hobby. De som har kjøpt et småbruk og alltid drømt om noen dyr. Her er dyrevelferden på topp, kan tenkes. De har en jobb utenom som gjør at de kan drive etter hjertet og ikke lommeboka. I mange tilfeller stemmer det, men i andre ikke. De aktive bøndene er oftere med i et nettverk som består av andre bønder og rådgivere. I tillegg må aktive bønder forholde seg til dyrevelferdsprogrammet for sin produksjon. Disse to faktorene gjør at det er større sjanse for at avvik oppdages.
ØNSKESITUASJONEN: En forutsetning for hold av husdyr må være at vi sørger for god dyrevelferd. Det er mange faktorer som bidrar til at dyrevelferden er god og lista mi er ikke uttømmende.
- INGEN DYREVELFERD UTEN GOD DYREHELSE, selv om dyrevelferd er mer enn dyrehelse. Da er det viktig å ta vare på et jordbruk med mange små og mellomstore enheter. Det fører til et lavere smittepress.
- HUSDYRHOLDET MÅ HA PLASS TIL DYRS NATURLIGE INSTINKTER. Norge har enorme utmarks- og beiteressurser. Det gir gode forutsetninger for rike beiteliv. Min drøm er at alle norske produksjonsdyr skal se sola i løpet av livet. Beitelivet er likevel ikke bare romantisk. I et fjøs har bonden kontroll over alle faktorer. På beite er det en større sjanse for at de risper seg, vrikker foten, knekker foten, møter hoggorm eller rovdyr. Det er likevel sjanser man må ta for at dyra skal leve ut sine instinkter.
- VI MÅ AVLE FRAM OG FREMME BÆREKRAFTIGE DYR, eller kanskje «værekraftige», er et bedre ord. Dyr som er friske, sunne og holdbare. De bør heller yte moderat og holde lenger, enn yte maksimalt.
- VEIEN TIL MÅLET: Hvordan skal vi komme oss fra nåsituasjonen til ønsket situasjon? Vi kommer ikke utenom at økonomien må løftes. Vi må spørre: Hvordan skal bonden tjene penger? Hvordan skal de som bruker lokale ressurser og bidrar til økt selvforsyning, og samtidig har god dyrevelferd, få økt inntekta? Jeg har ikke alle svar, men jeg har noen forslag.
- MER PENGER TIL JORD: Vi må flytte penger fra kilo og liter produsert, over til jord. Det vil gagne dyra gjennom et redusert produksjonspress. Det vil føre til bedre, og ikke dårligere, betalt hvis man lar dyra høste ressursene utenfor fjøsdøra. Det vil føre til mer penger til tilrettelegging
av beiting. Slikt som gjerder, drikkekar, leskur, tilsyn og moderne beiteteknologi som GPS og NoFence. - GODT BETALT FOR GOD KVALITET: I dag overlever volumlandbruket på offentlige tilskudd. De som driver stort må i større grad overleve på markedsinntekter. Derfor må produsentprisene opp. Tilskuddene må målrettes mot mindre gårdsbruk og bruk som ligger i marginale jordbruksområder. Da kan vi ivareta en struktur med små og spredte driftsenheter. Som nevnt tidligere er størrelsen på besetninger av betydning for dyrehelsa. Det kan òg frigjøre midler til det vi ønsker oss mer av, som god dyrevelferd.
- NASJONALT TILSKUDDSPROGRAM FOR DYREVELFERD: Det eksisterer i dag lovpålagte krav for å sikre dyrevelferden. Vi må øke ambisjonene med å premiere ekstra dyrevelferdstiltak utover lovpålagte krav. Det kan for eksempel være ekstra tilskudd til liggebåser med dypstrø (halm, sand eller flis), tilskudd til helårsluftegårder og tilskudd til at ku og kalv skal gå sammen.
- DYREVELFERD, er bondens ansvar, i hvert fall i siste instans. De fleste bønder gjør så godt de kan med dagens rammebetingelser. Noen gjør mest mulig av det som er bra, andre minst mulig av det som er dårlig.
Likevel har vi alle et ansvar. Alle som spiser mat må engasjere seg i hvordan bonden tjener penger. For hvordan bønder tjener penger er avgjørende for hvordan menneskene i primærnæringene har det, dyra har det, landskapet blir seende ut, og det er avgjørende for levevilkårene til alle artene som er avhengige av jordbrukslandskapet.
