De siste årene har man sett tegn i miljø- og klimadebatten til at man for alvor har fått øynene opp for krisens menneskelige dimensjoner. Ikke minst psykologiens rolle. «Psychology is the missing link in the climate change debate», skrev eksempelvis klimajournalisten Adam Corner i avisen The Guardian allerede i 2009. Å forsøke seg på en dypere endring av folks atferd uten psykologene om bord er som å sette kursen til et fjernt mål uten kart og kompass. Samtidig har psykologien vært merkelig fraværende i klimadebatten til nå, bemerket han. Begge disse oppfatningene er riktige. Samtidig er det som jeg vil vise her ikke slik at psykologien kan løse puslespillet for oss uten videre.
I psykologien finnes det flere underdisipliner som omhandler forholdet vårt til de naturlige omgivelsene. Den eldste av dem er miljøpsykologien (enviromental psychology) som skriver seg tilbake til slutten av 1960-tallet der forskere for alvor ble interessert i hvordan både våre naturlige og kunstige omgivelser påvirker oss. «Miljø» betyr derfor i utgangspunktet alt som omgir oss, fra farger til bygninger til landskaper, og miljøpsykologi har dermed også berøringspunkter til arkitekturpsykologi og arbeids- og organisasjonspsykologi. Imidlertid har forskningsaktiviteten i senere år i økende grad fokusert på miljø- og klimarelaterte spørsmål, og et eksempel på det her til lands er masterstudiet i anvendt miljøpsykologi ved Høgskolen i Innlandet som startet opp i 2014.
KLIMAPSYKOLOGI (climate psychology) er vitenskapen om hvordan mennesker forholder seg til klimaspørsmål. Det kan innbefatte alt fra hvordan individet oppfatter og agerer på klimaendringer, til spørsmål om hvordan man best kan formidle et budskap om klimaendringer til befolkningen. Typiske dilemma i klimakommunikasjon kan knytte seg til om det er mest virkningsfullt å spille på fakta eller følelser, eller positive eller negative vinklinger, for å generere engasjement i befolkningen. I norsk sammenheng har BI-forskeren og MDG-politikeren Per Espen Stoknes lenge vært en talsperson i miljø- og klimadebatten for at både faktaorienterte og fryktbaserte kampanjer har sine klare begrensninger.
Problemet er nemlig at den moderne livsførsel har fjernet oss mer og mer fra en direkte omgang med naturen.
Økopsykologi (eco psychology) springer ut av den mer kjente økofilosofien og dypøkologien mange nordmenn vil kjenne igjen fra Arne Næss. Til forskjell fra de to andre retningene er økopsykologien en helhetlig filosofisk verdensanskuelse og mer kritisk anlagt til hele modernitetens framskrittstanke og vekstideologi, inklusiv teknologien og vitenskapens fornuftstro. Men det er her vi kanskje også finner den mest uttalte ambisjonen om å være nettopp den etterlyste missing link mellom mennesket og naturen. Og derfor vil jeg gi en nærmere presentasjon av den her.
OPPHAVET TIL økopsykologien tilskrives gjerne amerikanske Theodor Roszak (1933–2011) sin bok The Voice of the Earth: An Exploration of Ecopsychology fra 1992 der ambisjonen er å forene psykologi og økologi der mennesket og jordklodens behov sees som et kontinuum. Roszak (1992:19) refser her den vestlige psykiatriske tradisjonen som har ført til en splittelse mellom vårt indre liv og den ytre verden: «They ignore the greater ecological realities that surround the psyche – as if the soul might be saved while the biosphere crumbles.» Håpet for Roszak knytter seg til at mennesket i dets ubevisste fortsatt har følelser for naturen som kan vekkes til live. Problemet er nemlig at den moderne livsførsel har fjernet oss mer og mer fra en direkte omgang med naturen. Og dermed svekkes gradvis også vår medfølelse med alt levende.
Økopsykologien opererer med en fremmedgjøringstese, som tilsier at menneskehetens mange psykiske lidelser og plager henger sammen med et liv som både driver rovdrift på jordens økosystemer og mennesket selv. Målet er derfor på lang sikt å skape et mer bærekraftig samfunn som også tilbyr mennesket meningsgivende omgivelser, som også vil motvirke en følelse av isolasjon, utmattelse og umyndiggjørelse som mange kan føle på i dag. På kortere sikt har økopsykologien allerede inspirert en rekke ulike grønne terapier i naturlig settinger som aktivt trekker inn steder, vekster og dyr som terapeutisk hagebruk, skogsterapi, dyreassistert terapi og villmarksterapi.
ØKOPSYKOLOGIENS vektlegging av den emosjonelle forbindelsen mellom mennesket og natur ser også ut til å ha fått økt innflytelse i miljø-og klimadebatten. Begreper som klimaangst, økologisk sorg og solastalgia – nød og hjemløsheten som følge av miljøendringer – har gjort seg bemerket i det offentlige ordskiftet de siste årene. Og det kan virke som at klimaengasjert ungdom, ikke minst langs våre breddegrader, identifiserer seg med disse. Kanskje heller ikke så rart når deres ledestjerne Greta Thunberg aktivt har refset dagens ledende politikere langs lignende linjer: «I don’t want you to hope. I want you to panic».
Og dermed svekkes gradvis også vår medfølelse med alt levende.
I det norske ordskiftet introduserte sosiolog Linn Stalsberg begrepet økosorg i 2018 etter den usedvanlige varme og lange sommeren det året, der mange mennesker etter den opprinnelige begeistringen nok kjente på et ubehag om at noe var forrykt. Her håpet man at begrepet kunne gi legitimitet til en erkjennelse som ikke ellers hadde kommet til overflaten: «Kanskje kan også kollektive følelser som økologisk sorg få oss til å begynne å samtale om det samme?», spør Stalsberg.
Mange vil nok skrive under på at begrep som klimaangst eller økosorg begynner å dukke opp av en grunn. En grunnholdning ser ut til å være at følelsene våre er kongeveien til engasjement og ansvar. Det er nok riktig. Samtidig introduseres de gjerne i det offentlige ordskiftet for å skape et engasjement, mer enn nødvendigvis som et svar på et engasjement. Da en dansk psykologklinikk begynte å reklamere for at de tilbød hjelp for klimaangst for et par år siden, opplevde de i de første tre månedene at ingen tok kontakt, bortsett fra nysgjerrige journalister, som lurte på om mange tok kontakt.
Vi vil nok likevel høre mer om det i årene som kommer. Ettersom stadig flere mennesker, ikke minst unge, føler på et voksende ubehag for framtiden. Men forholder det seg primært slik som økopsykologene postulerer, at menneskeheten lider latent fra en fremmedgjøring fra våre naturlige omgivelser? Hele ideen om opplysning og framskritt har jo på mange måter vært knyttet til visjonen om å underlegge oss den ytre naturen, så vi er mindre prisgitt dens herjinger. Mens den globale miljø-og klimatrusselen forstyrrer denne forsikringen. Men hviler ikke økopsykologien like fullt på en romantisk lengsel etter en storstilt gjenforening med naturen, der den på opphøyd vis forbindes med duftende blomsterenger, fredelige skoger og rene hav, og ikke sykdom, død og herjinger?
EN MÅTE å nærme seg spørsmålet på er å spørre om mennesket i det 21. århundret virkelig er mer plaget av psykiske lidelser og plager enn mennesker i tidligere generasjoner. En gjengs oppfatning er at det er slik, og at jo høyere nivå av sivilisasjon desto høyere nivå av lidelsestrykk. Men det er langt fra opplagt. Den kjente evolusjonspsykologen Steven Pinker (2019:329) skriver i sin bok Opplysning nå: «De alvorlige advarslene om ensomhet, selvmord, depresjon og angst i stort omfang, overlever ikke en faktasjekk.» Pinker støtter seg her til historiske data tilbake fra andre halvdel av 1800-tallet fram til i dag i tre land – England, Sveits og USA. Alle disse viser at selvmord var vanligere før enn nå, selv om det kan være vekselvis topper igjen i nyere tid. Pinker finner heller ikke noe videre belegg for at det skal ha vært en økning i nyere tid i de største psykiske lidelsene som angst og depresjon.
En grunnholdning ser ut til å være at følelsene våre er kongeveien til engasjement og ansvar.
Følelsestilnærmingen til miljø-og klimaspørsmålene reiser dessuten flere spørsmål både av rent faktisk og filosofisk art. Noen vil kanskje huske «Det føles så bra»-kampanjen Norsk Resirk hadde for noen år siden, frontet av rapgruppen Karpe (Diem) der man ser dem filmet gjennom resirkuleringshullet som de putter flasker og bokser inn i. Det er mulig mange vil føle god samvittighet etter å ha pantet, men her finnes det forskning som viser at personer som eksponeres for en miljøintervensjon faktisk kan bli mindre tilbøyelige til å gjennomføre andre tiltak, ikke minst hvis de er mer krevende. Dette kalles gjerne for negative spredningseffekter. Hvis man tenker etter er det kanskje ikke så rart: Vi har lett for å tenke at nå som jeg har gjort disse gode gjerningene er jeg på plussiden av den moralske kvoten. Og i verste fall kan altså relativt enkle miljøtiltak som å resirkulere i sum bidra lite, men samtidig få oss til å føle at vi bidrar, og dermed gjøre det lettere for oss å forsvare bilbruk eller flyreiser til Syden.
DERSOM MAN ER mer filosofisk anlagt vil man også kunne problematisere hele følelsestilnærmingen da de naturlige omgivelsene burde ha en egenverdi uavhengig av hva de gjør med oss mennesker, og hvilke følelser de eventuelt måtte påføre oss. Hele den følelsesmessige tilnærmingen kan sågar beskyldes for den samme antroposentrismen, det vil si mennesket i sentrum-tankegangen, som har brakt oss i det økologiske uføret i utgangspunktet.
Men selv om den store gjenforeningen mellom mennesket og naturen som økopsykologien fabulerer om kanskje vil la vente på seg, så har psykologien utvilsomt likevel noe å bidra med i miljø- og klimasaken. Dersom jeg skal peke på ett område så er det kanskje at psykologiske innsikter om menneskenaturens tilpasningsdyktighet med fordel kan kommuniseres tydeligere til våre folkevalgte politikere. Det finnes blant annet forskning fra USA og Canada på innføringen av i utgangspunktet upopulære påbud som røykeforbud og karbonskatt som viser at etter rundt 400 dager har opinionen en tendens til å snu fra å være kritisk til å være støttende til tiltakene. En mulig forklaring er det som kalles for status quo bias. Mennesket har på sett og vis en naturlig konservativ tilbøyelighet til å verdsette det man allerede har framfor noe nytt. Det er naturligvis ingen naturlov med disse 400 dagene, men man skulle jo tro at politikere som i utgangspunktet både ønsker å gjøre klimakutt, og bli gjenvalgt av velgere, gjør klokt i å få gjennom slike endringer i starten av en 4-års valgperiode. Og innsikten om at menneskenaturen ofte er langt mer tilpasningsdyktig enn man ofte tror, kunne kanskje inspirere flere politiske ledere til et større handlingsmot.
«Alt henger sammen med alt», sa som kjent vår tidligere miljø- og statsminister Gro Harlem Brundtland. Psykologien må ikke bli en leverandør for en mer individuell tilnærming i miljø- og klimasaken, men bør isteden virke gjennom politikken. Og dersom viljen til å gjøre noe er der i utgangspunktet, så vil disse sammen kunne sikre et mer virksomt grønt skifte i framtiden som forhåpentligvis fortsatt er i våre hender.
