PLAST ER ET SANT VIDUNDERMATERIALE. Lett, sterkt, formbart, billig, fleksibelt og varig. Med plast kan vi bygge leker, husgeråd, klær, biler, båter, hus, ja romskip, vi kan bytte ut kroppsdeler, frakte smått og stort, og med plast kan vi ikke minst erstatte materialer som er langt mer giftige og naturskadelige. Vi er omgitt av plast, enten vi liker det eller ikke. Alt vi konsumerer av mat, reiser og underholdning, og redskaper vi bruker hjemme, på jobb og skole har plast som uvurderlig bestanddel. Knapt noe annet materiale har gjort mer for å likestille fattig og rik. Kanskje er plastmaterialene blant menneskehetens viktigste oppdagelser, på høyde med penicillin og kunstgjødsel?
«Knapt noe annet materiale har gjort mer for å likestille fattig og rik.»
Evnen til å herme – eller syntetisere – andre materialer er kanskje den aller mest besnærende egenskapen ved plastmaterialene. Det er slett ikke så dumt, for dermed kan vi bytte ut elfenbein fra truede dyrearter med plast i pianotangentene. Vi kan produsere vindusrammer og andre byggematerialer i plast, i stedet for å hogge ned skog. Vi sender datasignaler med plastfiberlinjer, i stedet for å utvinne kobber med moderne slaveri. Vi kan ha plastfyllinger i tennene i stedet for giftige tungmetaller. Vi kan få næringsmidler til å holde seg bedre, slik at vi reduserer matsvinn. Ikke minst kan vi spare ufattelig mange millioner tonn CO2-utslipp på at varer som fraktes kloden rundt har lavere vekt og volum.
Også for sånt som bare øker følelsen av livskvalitet er plastmaterialer blitt viktige. Blir hofteleddet slitt ut, så vil det sannsynligvis bli byttet ut med en knokkel laget av plast. Vil du ha en rå naturopplevelse kan du ta på deg goretexklærne, padle en tur i plasthavkajakken og overnatte i telt laget av plastduk. Det meste som vi kommuniserer med andre mennesker med, fra telefoner og elektronikk til klær, biler og identitetsmarkører av alle slag, har plast som viktigste bestanddel. Du slipper ikke unna. Unntaket måtte i så fall være om du i stedet velger å svinse rundt i linkjortel som ludittisk sektmedlem og male bilder i gammel stil med en forestilling om at alt var bedre og edlere før. Kanskje er det mulig å velge seg et slikt liv, av svermeri eller eksistensialisme, men det vil neppe være et realistisk valg for de fleste i vår tid.
«Det største problemet med plast over tid er at vi fyller vårt særsbegrensede levelige rom mednesten uforgjengelige materialer.»
DET ER LETT Å TA AVSTAND fra plast i sin alminnelighet, mendet kan hjelpe oss å ha en grunnleggende forståelse av den underliggende kjemien, selve strukturen i materialene.
Ordet «plast» springer ut av plastisk, som kjennetegner noe som er formbart uten at det sprekker opp eller brytes av. I oppslagsverkene kan du lese at plast er samlebetegnelse på en gruppe materialer som består av polymerer, som vil si kjeder av repeterende molekyler, gjerne i form av fibre. I naturen danner levende organismer en hel mengde forskjellige polymerer, som gummi, cellulose og stivelse. Men også proteiner og nukleinsyrene DNA og RNA –som bærer arvestoffene våre – er polymerer. Å kunne herme naturlige polymerer i kjemilaboratoriet var enmonumental oppdagelse, og vi regner Leo Baekelandspatent på bakelitt fra 1909 som det første menneskeskapte plaststoffet. Bakelitt viste seg å ha en viktig egenskap ved å ikke lede elektrisitet, og snart kom det til en mengde andre lignende plaststoffer. I løpet av noen få tiår hadde så godt som alle hjem over hele verden innlagt strøm, takket være denne utviklingen. Hvert tilskudd av nyoppfunnede polymerer ga et vell av forskjellige egenskaper og nye bruksmuligheter. Noen myke, elastiske og fleksible, mens andre stive og hardere enn stål.
Ofte er naturlige polymerer et forbilde for hva vi ønsker å lage kunstig og industrielt. Et av naturens aller sterkeste materialer er silketråden – en naturlig polymer som en spesiell asiatisk nattsvermerlarve produserer når den skal spinne en kokong rundt seg. Denne larven, som kun lever på bladene av morbærtreet, utskiller proteinet fibroin til den oppgaven. For å lage tråd nok til en kimono, må ubeskrivelig mange larver lage like ufattelig mange meter silke! (Vil du ha en liten bit morofakta for selskapslivet ditt, så vil du trenge en silketråd like lang som t/r Oslo – Beijing for å veve stoff til én kimono, 14 millioner meter!) Silketrådens unike egenskaper har vi kjent til i omtrent 5000 år, men den er ressurskrevende å utvinne og derfor kostbar. Da kjemikerne forstod polymerens molekylære konstruksjon, forsøkte de å lage noe lignende i laboratoriene. Slik kom kevlar og andre kunstfibere til, som nå produseres i industriell skala, til 10-20 prosent av prisen på råsilke. Lignende kunstfibere finner du nå i alt fra klær og seil, til båter, biler, fly og bygninger. De er så robuste at de også brukes i skuddsikre vester og i romfarten. Andre typer polymerer har sine fortrinn i at de er formbare og har lavt nok smeltepunkt til at prosessen er billig. De kan bli formstøpt til nesten enhver form som tenkes kan. Det nyeste er vel at du kan kjøpe en billig 3D-printer, fylle på med plastgranuler, mate inn en kommandoformel, og printe deg en ny kjøkkensleiv. Eller en pistol. Ja, det er en klisje, men det må likevel være lov å poengtere det: Bare fantasien setter grenser for plastens bruksområder.
MEN HOLD AN. Hvorfor er ikke dette bare helt nydelig da? I sum gir plast veldig mange mennesker veldig mye som er bra. Det er dessuten rasende billig å produsere og vi kan lage så mye vi trenger, en slags alkymi for Hvermannsen. Selv om mange typer plast godt kan lages av fornybare, nedbrytelige og klimavennlige råvarer – som silke – er de ifølge økonomene råvaren fossil olje som gir den beste kost-/nytteverdien. I hvert fall sett i vårt vanlige perspektiv, det som rekker helt ut til nesetippen.
Men det er den gamle visa: Alle ting som virker for bra til å være sanne, viser seg som regel å ikke være sanne. Noen ganger er lykketreffet samtidig et banesår. Det største problemet med plast over tid er at vi fyller vårt særs begrensede levelige rom med nesten uforgjengelige materialer. Vi kan nemlig ikke fordøye plast – omtrent som Kong Midas ikke kunne fordøye gull. De aller fleste andre organismer kan heller ikke bryte ned plast, det ligger innbakt i selve plastens kvalitet, at den er så holdbar og robust. Åh, hvilken skjebnens herlige ironi!
Jeg vil på alvor påstå at plast som materiale ikke samsvarer med evolusjonen av alle verdens organismer, og at den nettopp derfor kan være til stor fare for oss. Plast er rett og slett ikke biologisk håndterbart, helt ned til det molekylære nivået. På samme vis representer plast et filosofisk problem for menneskeheten: Med den har vi kuppet og korrumpert kretsløpene med materialer som ikke brytes ned igjen. Det kan straffe seg.
«Kanskje er plastmaterialene blantmenneskehetens viktigste oppdagelser, på høyde med penicillin og kunstgjødsel.»
For noen år siden underviste jeg skolebarn på Geitmyra matkultursenter for barn i Oslo om kompostering – prosesser som er så komplekse at det ofte er vanskelig å begripe. I et tankeeksperiment ba jeg barna tenke over hvordan det ville bli om alle bladene som falt fra trærne om høsten bare ble liggende uten å råtne? Vi er jo så vant til at bladene bare forsvinner av seg selv. Da fantasien begynte å snurre hos barna ble de både fælne og overrasket. Hvordan ville nabolaget deres se ut etter ti, hundre eller tusen år? Eller etter 100 millioner år? Hele verden måtte til slutt bli fullstendig oppfylt av blader som ikke råtnet, i lag på lag som etter hvert ble flere kilometer tykt?
Som pedagogisk bilde fungerte det bra, selv med den innebygde selvmotsigelsen om at ingen trær ville klare å vokse opp til solstrålene, fotosyntesens drivstoff. Biologien ville rett og slett kvalt seg selv. Allegorien er likevel relevant som bilde på vårt økende problem med plast. Ikke bare benytter vi store mengder fossile brensel til å produsere og distribuere plastprodukter, men vi blir heller ikke kvitt dem etterpå. Siden 1950 har økningen i nyproduksjon av plast ligget på omtrent 8,5 prosent i året. Selv om vi nå resirkulerer massive mengder plast – og bra er det – så lager vi bare mer og mer av den.
Plast kunne i og for seg vært et fint karbonlager, om den bare hadde holdt seg i én bit. Men det gjør den ikke. Tvert imot fraksjonerer de fleste typer plast til mikro- og nanobiter, så små at de kun kan ses gjennom mikroskopet. De små plastfragmentene fyker bokstavelig talt med vind og vann til hver eneste krok av jordklodens biosfære. Vi kan finne dem igjen overalt, på de høyeste fjell, på de fjerneste vidder og på de dypeste havdyp. Det er lett å tenke at så små biter er ubetydelige og ufarlige, en vanlig og skummel feilkobling i seg selv. Men plastpartikler kan sammen med drikkevann og næring opptas i levende organismer, og så følge blodbanene til steder på kroppen hvor vi absolutt ikke vil ha dem. Vi som er på toppen av verdikjeden er dessuten mer utsatt, fordi vi rett og slett er eksponert for mer nanoplast gjennom maten vi spiser.
FORSKNINGEN PÅ HVA PLAST GJØR i kroppen til dyr og mennesker er ennå ikke entydig og klar, men med gode grunner blir nanoplastpartikler knyttet til de fleste tenkelige kreftlidelser, lunge- og hjertesykdommer, og ikke minst til nevrodegenerative sykdommer som ALS, Alzheimers og Parkinsons sykdom. En mulig årsak kan være at plast – kunstige polymerer – mimer eller ligner på naturlige molekyler i hjernen. Forskning har vist at nanoplast kan binde seg til proteiner i hjernen, og medvirke til biokjemiske endringer slik vi ser hos folk med parkinsonisme.
Tar vi med oss disse nye kunnskapene, og samtidig har et øye på statistikken, så ligner kurven for økt plastproduksjon på grafene for hva vi ofte kaller livsstilssykdommer, men også på økningen i diagnoser som nevroatypiske tilstander (som autisme og ADHD) og autoimmune sykdommer. Det er viktig å si klart at mange diagnoser har komplekse årsaker, og kan ofte knyttes til både genetikk og miljø. Mistanken om at miljøfaktorer forstyrrer arvestoffer og hormonbalanse – slik som kunstige polymerer kan gjøre – er likevel viktig å ha med seg.
I tillegg kommer veldokumenterte skadevirkninger fra mange av plastens tilsetningsstoffer, slike som for eksempel gjør noen plaststoffer myke eller transparente. Kontinuerlig blir mange slike forbudt å bruke, særlig til formål som har med matbehandling eller matoppbevaring å gjøre, eller i miljøet til små barn. Ofte blir slike reguleringer knyttet bare til de helt spesielle produktene, mens andre plastprodukter – som ikke brukes til matformål – fremdeles er lovlig å produsere. Spørsmålet er om vi slipper helt unna det som er giftig likevel, siden plastfragmenter skaller av og blir spredt omkring. Dersom vi indirekte blir eksponert for giftige stoffer i miljøet vårt, fra luft og drikkevann, så ender det opp hos oss likevel. Det er ikke å være konspiratorisk å ofre disse bivirkningene litt oppmerksomhet. Plastpartikler og kjemiske stoffer brukt til å gi plast spesielle egenskaper er funnet i fisk, dyr og mennesker, samt i mange av våre helt vanlige næringsmidler, som melk og kjøtt.
«Du trenger ikke være konge for å skjønneat det må strikte reguleringer til, med enhelt annen potens enn de vis er i dag.»
SELV OM VI STADIG HAR sunnere holdninger til kildesortering og lager bedre systemer for å resirkulere plast, betyr det likevel at vi akkumulerer mer og mer plast i miljøet. Mye plast blir bare liggende som mekaniske feller for dyr og organismer, for eksempel som såkalte spøkelsesgarn i innsjøer og hav: Det driver rundt utallige fiskegarn som har slitt seg eller gått tapt for fiskerne, men som ikke slutter å fange. Slike garn fortsetter å drepe fisk, skilpadder og havpattedyr i tiår etter tiår, om vi ikke klarer å samle dem inn igjen. Som de fleste har fått med seg kan plastposer og plastflasker havne i magen på hval, sel og hvalross, og fullstendig blokkere fordøyelsessystemet. Slik føde gir sjelden en lykkelig slutt for dyret.
Særlig utsatt er rovdyr på toppen av næringskjeden, og forskerne er bekymret for at isbjørnen har fått dårligere forplantningsevne. Det burde kanskje også bekymre oss som også er på næringskjedetoppen?
Kanskje er det likevel slik at plastmaterialene mest er symptomet på det som er feil, snarere enn problemet i seg selv? La oss gjøre et tankeeksperiment der forskningen klarer å framskaffe bedre plastmaterialer, med egenskaper som skader miljø og biologi mindre. Vi har allerede komposterbare typer plast, både fra naturlige og syntetiske kildematerialer. Klarer vi å få til bedre gjenvinningsgrad og mindre avskalling til mikro- og nanoplast, samt at vi forlenger plastgjenstandenes livslengde, er det naturlig å tenke seg at miljøeffekten også kan bli mye, mye bedre. Du trenger ikke å være konge for å skjønne at det da må strikte reguleringer til, med en helt annen potens enn de vi ser i dag.
NÅR JEG SITTER HER OG HAMRER inn disse tegnene på mitt plasttastatur tikker det inn nyhetsmeldinger om at det første Donald Trump – kanskje den nærmeste vi kommer Kong Midas i vår tid – har avlagt eden som ny president. Det aller første han gjorde etter innsettelsen var å trekke USA ut av alt internasjonalt miljøarbeid, samtidig som han lovte å gjennomføre valgløftene om å fjerne det meste av føderale miljøreguleringer. Det var vel ikke akkurat det vi trengte nå? Plast er gull for business, et ektefødt barn av vekstøkonomien og sørger i kraft av sine egenskaper for å tilfredsstille stadig flere menneskers behov for enda flere ting. Det gjelder deg og meg også.
Kall meg gjerne woke. Jeg mener at dess flere mennesker vi blir på jorda – og jo mer av jordas arealer og ressurser vi legger beslag på – desto mer bør vi ha en etisk failsafe. En slags moralsk mekanisme som sørger for at våre handlinger ikke slår for hardt tilbake på annen biologi og natur. Eller oss selv, for den saks skyld. Til sjuende og sist blir all naturskade til menneskeskade. Rockebandet Brød og cirkus spilte inn en låt for mange år siden som gjør dette ganske klart: «Du er Kong Midas i revers, alt du tar i blir til bæsj». Kanskje det er akkurat det som er håpet vårt?
