Økogründerne

VI HAR NOK VÆRT HELDIGE. Vi traff på en bølge av gryende engasjement rundt lokalmat, økologi og ønske om småbruk, kjøkkenhage og «back to basic». Folk har kjørt langt for å prioritere å handle hos oss!

Thea møter Ren Mats utsendte i døra til den gulmalte butikken Fat og Fe i Sandefjord. Ved siden av døra; en stor Debio-Ø. Den bekrefter at engasjementet hos kundene reflekteres av et bankende økohjerte hos gründeren selv. Men det var ikke gitt at Thea skulle ende opp som økokremmer på eget bruk. Hun vokste opp med konvensjonell landbruksproduksjon. Så utdannet hun seg til danser. Deretter ble hun besatt av ost, og sto flere år i en ostedisk.

– Jeg kunne sitte og gråte av «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», og drømte om å yste min egen ost. Men sånn ble det ikke da, sier Thea med latteren på lur.

Veien gikk nemlig videre til Kina, hvor hun drev brillebutikk på nett med ei venninne. Da det ble bestemt at hun skulle flytte tilbake på gården, begynte hun på landbruksskolen, og gikk i lære hos sin far for å ta over gårdsdrifta. Men Thea innså at hun ikke hadde den store interessen av å drive gård. Hun kjøpte i stedet 200 økologiske høner og startet butikk. Egentlig skulle det bare være en popuphelg. Søsteren Maj var nyutdannet gullsmed, og sammen med moren, som er keramiker, ønsket de å lage et sommermarked. De endte opp med å bruke alle helgene den sommeren i 2014.

– Gjennom sommeren solgte jeg økologiske egg. Da høsten kom sluttet jo ikke hønene å verpe selv om vi pakket ned markedet. Så da fortsette vi da, og utvidet åpningstidene gradvis og dette ble starten på Fat og Fe, sier Thea med et stort smil. De hadde verken forretningsplan eller budsjett. Alt handlet om store mengder engasjement og drivkraft.

– Etter noen år flyttet søsteren min til Oslo og mamma hadde blitt pensjonist – selv om hun fortsatt er mye i butikken, så er det nå i hovedsak mitt prosjekt.

INTERESSEN FOR MAT – hvor den kommer fra, og hva den inneholder – den har vært der hele tiden.

– Mamma har alltid drevet med sylting og safting. Jeg husker at jeg ble så frustrert da andre barn ville ha husholdningssaft fremfor solbærsafta som mamma hadde laga. For smakene på de kjøpeproduktene kan man ikke lage hjemme. Jeg har prøvd, sier Thea lattermildt, de vil aldri smake helt det samme.

I dag fremstår Fat og Fe som en økokolonial med et personlig kuratert utvalg av varer du ikke finner i enhver matbutikk.

Pengene mine er stemmesedler for hvordan jeg ønsker at verden skal være.

– Det har gått sport i å finne den økologiske varianten av alle varer. Jeg slet skikkelig med gule erter, og da vi først fant økogjær var det høy stemning. For ikke å snakke om alle de rare urkornsortene vi klarte å få tak i. Det er jo «urettferdig» at vi som vil ha økologisk mat ikke kan få tak i det vi ønsker. Derfor har jeg også vært bevisst på at jeg ikke vil lage en delikatesse- eller vertinnegavebutikk. Vi vil at det skal være hverdagsmat, understreker Thea.

Økologi-elementet har hele tiden vært viktig, men hun har også hatt en
estetisk vei inn i hva som selges i butikken.

– Se på Helios-produktene for eksempel; jeg blir så glad av å ta frem denne oregano-boksen, fordi den er så fin, sier Thea, og holder opp en krydderboks i grønt og rødt bladdesign.

– Men å sortere varene etter farge, det har jeg slutta med. For hvis motivasjonen skal være å gjøre det enkelt for folk å kjøpe økologisk mat til hverdags, så kan man ikke gjøre det sånn, sier Thea lattermildt.

DA DEBIOS GULLMERKE kom, fikk hun blod på tann og syntes det var gøy å kunne ha enda strammere rammer for økovarer.

– Jeg skjønte etter hvert at jeg driver en butikk som er viktig for veldig mange andre leverandører. Det har vært en bølge av små butikker som har slitt og blitt borte. Det er ikke bare arbeidsplassene det handler om. Da Debio kom hit på sin første kontroll sa de bare; «Herregud så mange leverandører. Hvordan kan du holde på med det her?»

Da forsto jeg plutselig at vi er en del av et kjempepuslespill, hvor det har noe å si om jeg selger de 10 literne med melk fra Roar, eller den honningen, brødene og grønnsakene. Selv om vi er veldig små, så er vi veldig viktige i et mye større spill. Mange ganger er det nesten så jeg priser produkter lavt bare fordi jeg synes det er så viktig at de fortsatt kan bli produsert. Men det går ikke så godt overens med å skulle drive butikk, medgir Thea.

På spørsmål om hun tror det er forskjell på kvinner og menn som matgründere, er Thea kontant;

– Jeg har en beinhard tro på at det ikke er noen forskjell på meg og gutta. At det ikke er kjønnet mitt som bestemmer at jeg ikke var interessert i gårdsdrift, men at det er personligheten min. Jeg tror jeg driver med det yrket her fordi jeg er så sykt glad i mennesker.

Jeg har en beinhard tro på at det ikke er noen forskjell på meg og gutta.

SOM LITEN OG SELVSTENDIG er det imidlertid mange ting man må gi avkall på. Forutsigbar økonomi troner kanskje på topp?

– Det jeg helt tydeligst har gitt avkall på er økonomisk sikkerhet. Både i form av å ha en fast lønn, og å kunne vite hva man skal tjene neste måned. Jeg er heldig fordi jeg eier butikklokalet. Det å drive selvstendig gir meg kanskje fleksibilitet, men jeg er egentlig ikke fleksibel, for jeg jobber mye mer. Men jeg har kanskje følelsen eller illusjonen av at jeg styrer tiden selv. Jeg hadde ikke gjort dette hvis jeg ville jobbe lite og tjene mye penger, jeg gjør det 300 % fordi jeg vil det så sterkt, sier Thea, og fortsetter;

– Jeg har selv lyst til å legge igjen penger hos folk jeg synes er fine. Pengene mine er stemmesedler for hvordan jeg ønsker at verden skal være. Jeg vil gi penger til folk som skaper verdi og gjør noe annerledes. Og på samme måte er det gøy når folk kommer til oss både fordi de liker varene, og fordi de liker å sitte i hagen her, og fordi vi kan masse om det vi selger! Jeg synes mat smaker helt annerledes hvis jeg kjenner til produksjonen. Hvis jeg har sett trynet på den kua og hvis jeg har møtt de kyllingene. Hvis jeg vet at det er gjort på en god måte. Alt dette her er jeg ekstremt opptatt av, avslutter Thea.

– VI FANT UT at Bergen måtte ha en butikk hvor bonden kan komme og selge varene sine og byfolk kan få tak i økologisk mat fra Vestlandet. Det var egentlig en veldig enkel motivasjon. Så da satte vi i gang Reindyrka, Anne-Line Randal og jeg, sier Anja Eilertsen.

Året var 2010 og det var mange bergensere som slett ikke skjønte hva Anja og kollegaen snakket om.

– Vi måtte fysisk sette opp butikken for at folk skulle forstå. Men nå vet flere hva økologisk er; hvorfor en skal produsere mat uten gift og ikke ødelegge jordsmonn og vann. Vi trenger ikke å bruke masse tid på å argumentere for at folk skal skjønne det lenger. Drivkraften er i stor grad idealistisk.

– Vi skal bidra til matproduksjon på egne ressurser i Norge. Vi velger alltid Vestlands-bonden når vi kan, og alltid økologisk. Vi har Debios gullmerke. Å handle lokalt og økologisk er en måte å «stemme» på, mener hun.

– Det ligger i ryggraden hos både Anne-Line og meg å tenke på flere verdier når vi gjør innkjøp til butikken. Vi vil først og fremst støtte små, lokale produsenter, men også småprodusenter fra resten av verden, for vi får jo ikke tak i alt fra Norge, sier Anja.

– Vi ser på den kassalappen som en stemmeseddel på det vi ønsker det skal være mer av i verden.

Både drivere og kunder er opptatt av at varer verken trenger plast eller annen emballasje rundt seg når de selges. – Det er en av de verdiene vi har hatt med oss hele veien, og vi tilbyr blant annet handlenett som blir sydd av gamle gardiner. Og vi har varer i løsvekt, begge disse tingene er litt trendy nå, men vi har hatt det hele veien, forteller Anja.

Men det koster å stå alene. Innkjøpsbetingelsene for selvstendige aktører i dagligvare er dårlige.

– Det å stå utenfor innkjøpsordningen gjør det ganske tungrodd og dyrt. Samtidig er det en styrke at vi selv står bak alle valgene og at vi er uavhengige. Det gir oss muligheten til å samarbeide med hvem vi vil, og vi kan kjøpe de varene vi mener passer inn i vår profil.

Det å stå utenfor innkjøpsordningen gjør det ganske tungrodd og dyrt.

REINDYRKA HADDE lenge en fordel i at de var først ute med nye produkter. Men så ble verden mindre gjennom sosiale medier, og raskere omstilling hos kjedene har gjort at nye trender raskt blir plukket opp.

– Vår styrke nå er at vi har mulighet til å kjøpe fra bønder med små avlinger. Det er mange spennende produkter som er for små for tradisjonell dagligvare, mens vi kan fremheve den korte veien fra jord til butikk. Utfordringen er at vi må bli flinkere til å formidle dette så folk forstår det. Jeg føler noen ganger at vi sitter på en skatt som litt for få er klar over, sier Anja.

«ZERO WASTE». Noe godt norsk ord for det finner hverken vi eller Anja. Men det har ligget i Reindyrka-konseptet siden starten.

– Har vi mye av noe som snart går ut på dato er det naturlig å tenke at en lokal kafé kan få det. Og matavfall går til en kompostfabrikk i byen som produserer matjord av det. Vi bruker en del krefter som vi kanskje burde ha brukt på å tenke profitt, sier Anja.

– Vi skulle gjerne hatt strømstøtte og mer langsiktige løsninger. Hvis du skal få støtte er det ofte til veldig korte prosjekter. Vi har falt litt mellom to stoler der, medgir Anja. Men når kundene forstår sammenhengene, veien fra jord til bord, sesongvariasjonene. Da varmer det et økohjerte.

– Sesong er viktig. Når man driver butikk lærer man at det må være en jevn tilgang på varene. Men vi må fortelle kundene at denne er det faktisk tomt for, vi må vente til geitene har fått melk igjen før vi får tak i den osten. Folk er ikke vant til det. Men når de blir klar over det, synes de det er greit. Dette gjør oss annerledes, det blir også mer unikt. Det blir en fin ting når kunden kommer tilbake og varen er i sesong igjen – et gledelig gjensyn.

– JEG VISSTE HELDIGVIS IKKE hvor mye hardt arbeid som ventet, sier Elisabeth Tollisen. – Belønningen kom først etter noen år, da jeg fikk hodet over vannet og en bekreftelse på hvor meningsfylt det er å arbeide med økologisk mat!

Går du oppover Hegdehaugsveien i Oslo kan du ikke unngå å legge merke til den: Knallgul fasade, pent malte bokstaver; Mølleren Sylvia. Gående mellom hyllene i butikken er det imidlertid ingen Sylvia vi møter, men Elisabeth Tollisen. Gründer siden 2015, tidligere fotograf. I tråd med filosofien til driveren selv, er det kunder som setter økologisk, kortreist og sunn mat høyt på prioriteringslisten som får butikken til å gå rundt. Men kundene selv er imidlertid ikke alltid så kortreiste.

– Uten våre utenlandske kunder tror jeg ikke vi hadde overlevd. Da jeg luftet tanken om å legge ned, tryglet flere meg om å fortsette, fordi de ikke finner slike grønnsaker og tørrvarer andre steder, forteller Elisabeth. Franskmenn, tyskere, nederlendere og østeuropeere som bor i Oslo utgjør mer enn halvparten av kundene. Mange har blitt stamkunder.

– Veldig mange av kundene kommer fra Frankrike, der de har en veldig bevisst holdning til matkvalitet, sier Elisabeth.

MØLLEREN SYLVIA har eget kjøkken i en nabogård, der det bakes og fermenteres varer til butikken. Det var en satsing som har vist seg å være viktig.

– Egenproduserte varer er en voksende andel av det vi selger, sammen med grønnsakene, som vi får fra veldig gode og pålitelige leverandører. Det har tatt oss snart åtte år å nå dit vi er nå, og det har krevd nøysomhet og en gradvis satsing på utvidelse i sortiment og antall medarbeidere, forteller Elisabeth.

En by med en halv million innbyggere burde ha mange øko-spisesteder.

Maten som ikke kan skaffes lokalt importeres helst fra Europa, fordi kontrollen av produsentene er grundig her. Butikken har direkteimport fra produsenter i Spania, Portugal, Italia og Sverige. Bokhveten, som brukes til det glutenfrie spirebrødet deres, kommer fra nabolandet. Mølleren Sylvia har klart å unngå røde tall, men de ser med bekymring hvor mange andre små og uavhengige aktører som har måttet gi seg i det siste.

– En by med en halv million innbyggere burde ha mange øko-spisesteder, sier Elisabeth etter at vi har snakket om «naboen»; spisestedet og butikken Lokal Homan som nå er lagt ned. Hun mener det norske prisfokuset gjør det ekstra vanskelig å etablere seg her til lands.

– Det er altfor stort fokus på billig mat i Norge. Det går på bekostning av matkvalitet og gjør det vanskeligere for økoprodusenter å etablere seg, mener Elisabeth. Hun forundres over veldig sen vekst i økosegmentet i Norge.

– Det er få spisesteder som tilbyr økologisk mat, og du skal lete tålmodig i butikkhyllene til kjedene sier hun. Elisabeth har som mål å videreutvikle butikken, få litt flere kunder og noen flere øko-leverandører.

– Folk er blitt mer bevisste på at matkvalitet og helse henger sammen, og at økomat kan være en klok pensjonssparing, om du vil ha god livskvalitet når du blir eldre. Elisabeths innsats for bærekraftig mat har også blitt belønnet. I fjor fikk Mølleren Sylvia Debioprisen, og Elisabeth kunne gå opp på scenen under prisutdelingen, sammen med stolte og glade medarbeidere.

– Det var rart å få Debioprisen. Sent på høsten 2021 vurderte jeg nemlig å stenge butikken, sier Elisabeth.

MEN UTVIKLINGEN går nå i riktig retning, selv om det alltid dukker opp uventede utfordringer; pandemiår, dyrtid, galloperende strømpriser og inflasjon er ikke noe man kan planlegge for. Men du må prøve å ha en buffer å falle tilbake på, når det uventede treffer deg på bunnlinjen, sier Elisabeth; – Jeg har måttet skyte inn betydelige midler i driften for å få det til å gå, men føler at det er verdt det. Å drive en økologisk butikk er meningsfylt og tilfredsstillende. Og vi trenger flere.

Red. anm. Mølleren Sylvia annonserte i juni 2023 at de dessverre vil avvikle driften, på grunn av nye leiebetingelser.

(...) − Det krevdes nemlig mer motivasjon, krefter og penger å etablere seg på nytt et annet sted enn hva vi klarte å mobilisere. Derfor har vi landet på å avvikle butikken. Nå er planen å ha noen skikkelig fine uker før vi rydder ut av lokalet innen 1.august, skrev de på sin Facebook-side 14.6.

– VI KLARTE Å BYGGE en merkevare på relativt kort tid. Jeg håper vi kan åpne et nytt utsalgssted om noen år, ja, kanskje her på Grønland, sier Inger Marie, og ser ut av vinduene i Ren Mats redaksjonslokaler, hvor hun har kommet for å reflektere rundt gründerskap, bærekraftig mat og det å være kjøpkvinne.

Etter flere år med satsning på Lokal – som skulle bli Norges dagligvarekjede med tilhørende spiserier med lokal, økologisk og bærekraftige mat – er den siste filialen nå stengt, og Inger Marie satser på kantine, catering og ferdigmiddager under samme navn. Mer om det senere.

– Mamma ville aldri ha grytene på bordet. Inger Marie Ommedal forteller ivrig fra en barndom hvor moren pyntet maten med urter og blomster. «Hvor mye tror du det der hadde kostet på restaurant, mamma?», kunne Inger Marie spørre.

– Jeg var veldig opptatt av estetikk og at vakker mat smaker bedre. Jeg mener at det skal veldig lite til for å gjøre måltidene litt hyggeligere.

INGER MARIE HAR hatt en lang karriere i matbransjen. Drevet tapas- og østersbar, skrevet kokeboken «Hva skal vi ha til middag i dag». Og hvem kjenner vel ikke kampanjen «Middag til under 100-lappen» fra en stor dagligvarekjede? I 2017 følte hun at tiden var inne for å satse på noe nytt, og hun startet Lokal. Og etter det gikk ting fort; Lokal på Skøyen, så Hamar og Stavanger, før Oslo-filialen flyttet til Homansbyen.

Lokal skulle være fremtidens butikk og møteplass, løfte frem bærekraftig produksjon og forbruk av lokalmat og drikke. – Jeg visste at det kom til å bli vanskelig, det eneste man snakker om er jo pris.

Kjøpkvinne…det er jo et ord som egentlig ikke finnes, men jeg synes det er på sin plass når det heter kjøpmann.

Det er mye politikk når det gjelder mat. De store kjedene har penger til å kryss-subsidiere fordi alt går på volum. Da er det vanskelig å være liten. Det er likevel et marked for konsepter som Lokal. Men skal vi få til dette, tror jeg vi må samarbeide med de store kjedene, sier Inger Marie.

DA VI TOK KONTAKT for å be om et intervju, kom svaret fra Inger Marie i løpet av noen få timer. Hun ville gjerne snakke om reisen inn i gründerskapet. I signaturen i mailen er tittelen hennes «Founding mother». For Inger Marie er det viktig å løfte frem kvinner og kvinnelige gründere.

– For å generalisere litt tror jeg at kvinner er litt mer opptatt av ren mat enn menn. Derfor er det viktig med en bedre kjønnsbalanse i denne næringen. Jeg er jo fortsatt gründer og brenner for både lokalhandel og kjøpkvinner! sier Inger Marie, og legger til;
– Kjøpkvinne… det er jo et ord som egentlig ikke finnes, men jeg synes det er på sin plass når det heter kjøpmann. Kassadame heter det jo, men det heter ikke kassamann. Vi må få flere kjøpkvinner og ikke minst flere kolonialer!

Men akkurat nå blir det færre. Strømkrise. Korona. Mange har satset og tapt de siste årene. I år sa det stopp for Lokal også. Den siste osten og melka er solgt for denne gang. Videre satser Inger Marie på Lokal gjennom kantine, catering og ferdiglaget mat.

– Det er viktigere enn noen gang å spise riktig produsert mat, for kloden og for helsa. Samtidig formidler både myndighetene og de store kjedene at mat skal være billig! Dette er jo et paradoks, sier Inger Marie.

– Når vi nå må stenge butikkene er det jo trist å tenke på at de dyktige og engasjerte produsentene får ett sted mindre å selge varene sine, sier Inger Marie. Men hun er tydelig på at all jobben de gjorde med Lokal ikke har vært forgjeves eller bortkastet.

– Man treffer så mange fantastiske folk, dyrkere og bønder. De har gitt oss kunnskap og vi har gitt dem en arena. Vi har bidratt til en økt bevissthet. Og vi åpnet fire butikker og møteplasser i løpet av to år. I etterpåklokskapens lys er det mulig vi var for utålmodige og løp for fort. Men, med en ambisjon om å være en del av en endring, må en også være offensive. Vi var ambisiøse, vi ville være påvirkere og vi ville nå ut til folk.

HUN HÅPER MATLANDSKAPET i fremtiden gjør at hun kan forsøke igjen.
– Kanskje åpne små butikker med ferdigmiddager laget av lokale og økologiske råvarer. Rett og slett gjøre det enklere for folk å spise sunn og god middag hver dag. Og håpet er at om noen år har flere våknet opp og tatt innover seg at man må spise ordentlig mat som er riktig produsert. Av hensyn til både seg selv og kloden!