Du kjenner sikkert fortellingen. I Henrik Ibsens Peer Gynt står det ikke så bra til med hovedpersonen. Peer driver rundt i et øde landskap og skreller en løk, lag for lag, i håp om å finne sin egen kjerne. Som han selvfølgelig ikke finner. Alt han avdekker er skall. Resten er roller han har tatt på seg, historier han har fortalt seg selv. Det han trodde var et solid selv, viser seg å være noe som har endret form etter hver kneik, hver person, hver situasjon han har møtt på sin vei.
Det er en drøy parallell, men kanskje ikke helt urimelig. For har vi ikke gjort noe liknende i norsk landbruk og matkultur? Vi har skrelt bort lag etter lag av det som en gang bandt oss til jorda: kunnskapen, ferdighetene, nærheten til råvarene og forståelsen for hva det betyr å produsere mat i et værhardt, men rikt land. Vi har latt oss fascinere av effektivitet, import og tilgang uten friksjon. Over tid har vi fjernet så mange lag at vi står i fare for å miste selve kjernen.
Les mer om vinterutgaven "Samberging" her
FOR BARE EN GENERASJON siden hadde de fleste av oss en grunnleggende råvareforståelse – både om hvordan maten ble til, og hvordan vi kunne bruke den; lage sylte, sursild eller flatbrød. Sette poteter, eller ta vare på frukt og grønnsaker gjennom vinteren. I generasjonene som vokser opp nå opplever mange at råvarene er ferdig bearbeidet lenge før de når kjøkkenet. Middagen er bare et par tastetrykk unna. Frukten flys inn fersk året rundt.
For ikke å snakke om mengden ultraprosesserte matvarer (UPF) som ikke ligner verken sylte eller potet. Nylig publiserte The Lancet en serie artikler som viser hvordan UPF fortrenger råvarebaserte måltider over hele verden. Industrien bak disse produktene – dominert av få, globale aktører – bruker billig råstoffbehandling og aggressiv markedsføring, og et høyt inntak knyttes i en rekke studier til økt risiko for kroniske sykdommer. The Lancet peker på at det ikke er enkeltproduktene i seg selv, men hele kostholdsskiftet som driver denne utviklingen. Det som forsvinner, er maten vi lager – og kunnskapen som følger med.
Hva er vår beredskap om vi har skrelt bort for mange lag?
At mat har blitt en tjeneste like mye som et håndverk må ikke være galt i seg selv – men det gjør oss sårbare. Særlig når vi vet at bare én tredel av maten vi spiser er basert på norske ressurser. Resten hviler på en import som kan hemmes brått av geopolitikk, klimaendringer eller krise. Hva da hvis grensene stenges, strømmen går, eller importerte innsatsmidler ikke kommer frem? Hva er vår beredskap om vi har skrelt bort for mange lag?
NÅR ERIK RØED i sin kronikk i vinterutgaven peker på parallellen mellom vår tid og Romerrikets oppløsning, er det nettopp denne sammenhengen han treffer. Han beskriver et samfunn som langsomt ble mer komplekst enn det evnet å håndtere. Det gikk ikke i stykker fordi det manglet ressurser, men fordi det ble bundet sammen av stadig flere og lengre lenker – økonomiske, politiske og logistiske – som gjorde helheten sårbar. Den samme kompleksiteten preger dagens matsystemer: En global kjede der innsatsvarer, fôr, frø, energi og transport er tvunnet inn i hverandre på måter som er effektive når alt fungerer, men skjøre når det først svikter. Røed minner oss om at det ikke er enkeltfeil som feller slike systemer, men summen av små brudd i en struktur som har strukket seg for langt.
Det er nettopp denne skjørheten Marte Østmoe peker på i sin artikkel "Selvforsynt eller selvbedrag: Kan økologisk mat være
vårt beste forsvar?" Et matsystem som fungerer så lenge alt rundt oss gjør det, men som fort mister bæreevnen når handel, energi eller innsatsmidler stopper opp. I hennes analyse blir økologi ikke en nisje, men en beredskapslogikk – et landbruk som bygger på lokale ressurser, levende jord og biologiske prosesser som faktisk tåler avbrudd. Der konvensjonelle kjeder er sårbare for hvert ledd som brister, viser den økologiske modellen seg som et mer selvbærende system.
Og nettopp dette får forskningsmessig tyngde fra langvarige studier i Sveits (DOK-forsøkene). Her har biodynamiske, økologiske og konvensjonelle systemer blitt sammenlignet i 45 år. Resultatene er tydelige: De økologiske og biodynamiske er mer stabile over tid, selv med langt lavere tilførsel av næring og energi. De har høyere biologisk mangfold, lagrer mer karbon i jorda, har lavere klimagassutslipp og gir jevne avlinger på tross av lavere innsats.
Uten fellesskap blir selvberging en øvelse i isolasjon. Med fellesskap blir den en nøkkel til beredskap.
ROBUSTHET både hos Røed, Østmoe og sveitsisk forskning peker mot det samme: kortere lenker og systemer som kan bære seg selv. Men det er først når dette kobles til menneskene som står i det, at det får retning. I portrettet av Kia Vulgaris møter vi en av de tydeligste stemmene for en gryende selvbergingsvekkelse som nå vokser nedenfra; et opprør mot forestillingen om at vi kan outsource alt som angår livsgrunnlaget vårt. Hun viser oss at selvberging i sin reneste form ikke handler om å stå alene med en kjøkkenhage og en fryser full av kjøtt. «Hvis det jeg gjør bare handler om å overleve alene, har det ingen funksjon», sier Kia. Samberging – Kias begrep for å løfte hverandre, å dele kunnskap, frø, jord, overskudd og ansvar – blir et helt nødvendig motbegrep. Uten fellesskap blir selvberging en øvelse i isolasjon. Med fellesskap blir den en nøkkel til beredskap.
Og samme logikk gjelder i det større bildet. De nordiske landene deler klima, produksjonsmåter og mange av de samme sårbarhetene. Karlstaderklæringen, vedtatt av Nordisk Ministerråd i 2024, peker nettopp på dette: Et ønske om å styrke samarbeidet om matforsyning og beredskap, kartlegge kritiske handelsstrømmer og utvikle løsninger for å produsere og lagre mat, fôr og drikkevann på tvers av grenser. Det er samberging i nordisk format – en motstandskraft som bygges regionalt, ikke land for land.
I MØTET MELLOM MENNESKER, jord og kunnskap finnes det mye håp. I Larvik tar Helene Johnsen tilbake hermetisering som håndverk og skaper et spiskammer som ikke er avhengig av strøm. Hun ønsker å dele kunnskapen med flere. På Slæpen gård i Innlandet eksperimenterer Fredrik Magnussen med over førti sorter hvitløk for å finne frem til en norsk, sykdomsfri settehvitløk. Prosjektet er støttet av Norges Vel og minner oss om noe grunnleggende: Sårbarheten starter lenge før maten når åkeren – i mange tilfeller med selve såvaren.
Ser vi hvor tidlig sårbarheten begynner, ser vi også hvor avgjørende fellesskapene er. REKO-ringer, andelslandbruk og pionerer som Kia gir oss kunnskap som gjør oss mindre avhengige av skjøre lenker og mer forankret i hverandre. Det er i slike nettverk beredskapen får muskler, og hvor matsystemet finner tilbake til noe av det Peer Gynt aldri fant: en kjerne. Denne kjernen må vi dyrke selv, men sammen. Hvis ikke risikerer vi – som på forsiden av denne utgaven – å sitte igjen med bare skallet.
