– INSTAGRAM ER EN av mange steder jeg har lyst til å bryte ut av. Det koster ikke Mari Austvoll Gjengedal en kalori å innrømme noe slikt. Akkurat nå har hun imidlertid så stor nytteverdi av plattformen, følgerne er nærmere 7000, og det er her hun opplever at budskapet hennes kommer best fram. Ikke overraskende er profilen hennes grønn. Men hvis hun skal sammenligne Instagram med et element – da sier hun vann, ja, selve havet. – Sosiale medier er et hav der du kan dra ut og fange det du vil ha med deg tilbake til økosystemet ditt. Rent geografisk er Maris økosystem plassert i Bergen. Og i tillegg til å beskrive seg selv som coach, gründer, visjonær, ildsjel, revolusjonær, jordbruksleder, organisasjonsnerd og hundeeier, er hun også stril. Etter å ha bodd flere år i Trondheim og Oslo er det på Vestlandet og særlig i vestlandshovedstaden Mari føler seg hjemme. Mari liker å «nerde», men har dykket ned i mange ulike tema og har studert samfunnsgeografi, sosiologi og psykologi. I tillegg kan hun vise til allsidig erfaring fra yrkeslivet: Leder i miljøorganisasjonen Spire, bartender i Trondheim by, barnehageassistent, høyskolelektor, aktivist, lokalpolitiker, kommunikasjonsrådgiver, leder, redaktør og bonde. Hun har bodd på landet, i byen, på landet og i byen igjen. Utbrent ble hun uansett. I flere år drev hun og mannen Gjengevoll Mangesysleri, langt fra trafikk og kjas, der skulle hun vel kunne finne roen? Nyte? Men nei. I stedet for påfyll, opplevde Mari at hun ble tappet. Hvis det ikke hjalp med bondegård, katt, sauer, høner, griser og bier, hva ville da hjelpe? Kunne det være noe i henne selv? I dag mener hun at det er idealet om prestasjon, stadige gjøremål, et forrykende handlingsforløp og da gjerne i et visst tempo, som gjør oss så slitne. – Hvor kommer disse fortellingene fra, spør hun og ser på utviklingen med et skarpt skråblikk: – Hvis du alltid skal være travel da hjelper det lite å meditere 20 minutter hver dag.
OGSÅ LIVET PÅ LANDET ble for stressende for Mari. Mye tid gikk med til transport hit og dit. Lange etapper og rutetider som må følges. – Hvis du skal klare å drive gård, må du både jobbe ekstra mye på gården og i tillegg ha inntekt utenom gården. Selv om Mari dyrket noe av maten sin selv, måtte noe også handles inn, men her opplevde hun et skrint utvalg, og grønnsakene i butikken var sjeldent økologiske. Mari flyttet igjen. Denne gangen til Bergen. Uansett om du kjøper i butikk eller dyrker selv, mener hun det er helt avgjørende å leve i takt med sesongene. – Det er ikke naturlig at vi her nord spiser ananas og det til og med midt på vinteren! Men å komme bedre i kontakt med egen kropp krever flere tiltak enn fornuftig valg av matvarer, og selv om verden rundt henne surret som en karusell, bestemte Mari seg for å gjøre ting saktere. – Jeg bestemte meg for å gå i et roligere tempo.
«Å gjøre noe kun for gledens skyld, den tanken er dessverre blitt mer og mer fjern.»
RASKE, FORMÅLSRASJONELLE handlinger er, ifølge Mari Austvoll Gjengedal, en av hovedårsakene til utbrenthet. Alt vi foretar oss må på en eller annen måte alltid være produktive, og en handling må lede til en annen. Å gjøre noe kun for gledens skyld, den ideen er mer og mer fjern. Eller som hun sier det: – Det må være en balanse mellom det å være og det å gjøre, gjøre i betydningen av noe vi blir målt etter. Igjen tyr Mari til hverdagsmetaforer og lun humor: – Mitt største ideal er katten min, tenk hvis katten hadde gjort seg opp en mening om at den ikke kunne ligge her og dra seg... Budskapet kan understrekes ytterligere hvis vi bytter ut katten med en baby. For hva er vel mer søtt enn en baby som ligger og pludrer og hviler? – Vi må slutte å fortelle oss selv at vi må gjøre oss fortjent til en hvil, konkluderer hun. Å hvile er altså ikke helt det samme som å være lat. Det er det samme som å ta vare på seg selv og gjøre ting som gir en næring og påfyll. – Å redde verden og redde deg selv er ikke motsetninger, sier hun. – Tvert imot er de gjensidig avhengig av hverandre. Der er vi inne på kjernen av Maris filosofi; et ønske om en kollektiv bevegelse. Et regenerativt liv var hennes opprinnelige appell, men i år ble tittelen både mer spisset og bastant. Det er endring på systemnivå hun etterlyser. En regenerativ revolusjon!
TRADISJONELT SETT ASSOSIERES begrepet «revolusjon» med noe sint og aggressivt, slik er det ikke her. Mari sitter i lotus. – Å bare satse på individuelle prosjekter er en stor fallgruve! Ja, du kan ha fokus på meditasjon, stresse ned og leve sunnere, og du kan oppnå mye bra med det, men vi må tenke større! Vi må handle slik at vi oppnår et mer dyptgående og transformativt skifte! Maris mantra er at vi i dag mangler en grunnleggende systemkritikk. – For å forstå grunnårsaken til hvorfor vi lever som vi gjør, må vi se på det store bildet og analysere strukturene. Mari er overbevist: – Livsstilssykdommene og stresset vi lever med er konsensus i det kapitalistiske systemet vi er en del av. Innenfor de samme rammene fortelles historien om separasjon. Mennesket adskilt fra naturen og individet adskilt fra gruppen. Fortellingen forherliger individets frihet, men kan like gjerne gjødsle ensomheten. For er det ikke heller slik at det motsatte er mer treffende? Er det ikke egentlig slik at vi i dag, mer enn noen gang tidligere, er avhengige av hverandre? Hun er ikke i tvil: – Vi er ikke bare enkeltpersoner, vi inngår i hverandre.
UT FRA DENNE OVERBEVISNINGEN springer ideen om et kollektivt prosjekt. Ja, som en motkultur til det Mari mener er en usunn individualisme. For ikke bare er det nedbrytende å se på en verden bestående av enkeltindivid, med den store informasjonsflommen vi har i dag kan hver og en av oss bli overveldet og maktesløse. Ansvaret blir rett og slett større enn vi kan makte å bære. Resultatet kan bli apati. Midt i dette har vi skapt oss et samfunn der sosialt felleskap ikke ofte nedprioriteres og den eneste lyskilden vi kjenner er lamper. I fare for å bli konspirasjonsteoretisk mener Mari Austvoll Gjengedal at noen der ute har stor nytte av det ikke rokkes ved samfunnssystemet slik det figurerer i dag: A4-livet gjør at du jobber mer. Og jo mer synkront vi jobber og lever, jo mer gagner det kapitalismen. Hvis Mari er sint, da skjuler hun det godt, ordene er rolige, men slår likevel. – Monokultur er kapitalismens kjernetrekk! – Jo mer vi er opptatt av egne gjøremål, men også andres handlinger på sosiale medier, jo mindre får vi tid til å tenke på egne verdier og hva slags samfunn vi egentlig ønsker oss. Hun gikk fra målet om et regenerativt liv, til en revolusjon. Nå gjenstår det å se om kapitalismens individualistiske modell kan knekkes fra innsiden, ja ved bruk av systemets egne konstruksjoner. Maris grønne instragramkvadrater kan i det minste være en start. – Ja, det er et paradoks, men det finnes ingen tvil: Revolusjonen trenger også flere fysiske samlingspunkter og møter ansikt til ansikt. Sosiale medier er en fin døråpner, men deretter må vi gjøre jobben i den virkelige verden i kontakt med naturen og hverandre.
