– PLASTBRUK I LANDBRUKET er ikke feltet der jeg har mest autoritet. Dette innrømmer Erlend Christoffersen. Han er økobonde fra Numedalen, men kanskje mest kjent som deltaker i TV-serien Jakten på kjærligheten i 2023. Daglig jakter han også på metoder for å, på best mulig måte, utnytte lokale ressurser. Innen feltet plast er han ikke den mest prinsippfaste typen, men ser absolutt problemet.
– Siden plast ikke er naturlig, et det et mål å ikke bli avhengig av den, sier Christoffersen. Spørsmålet er bare hvordan?
Plast som et hjelpemiddel innen landbruket har opp gjennom årene fått en mer og mer sentral posisjon. Plast er både praktisk og effektivt. Materialet er til stor nytte både under selve matproduksjonen og i oppbevaringen av den. Men slik har det ikke alltid vært. Der vi i dag pakker graset godt inn i flere lag plastfilm, brukte man for bare 50 år siden en tårnsilo der fôret kunne bevares trygt. En utregning Bondevennen gjorde i 2017 forteller at tårnsiloalternativet også i dag kan være en konkurransedyktig løsning.
Det er mange årsaker til at rundballene likevel er å foretrekke. Mugg er gressets største fiende, men pakket inn i plast blir det ensilert. Det vil si – det konserveres. Norsk Landbruksrådgivning anbefaler å bruke minst seks lag med plast rundt hver halmball. Også når graset skal fraktes eller transporteres er det smart å ha samlet fôret i runde matpakker. Skal innholdet tåle frakten, da anbefales det å bruke åtte lag plast. Er graset høstet tidlig på høsten får det en lengre lagringsperiode og er dermed ekstra utsatt for mugg. Løsningen kan da være enda flere lag med plast. Men kanskje er det fremdeles ikke nok? Ved utfordringer som mugg eller de årene med ekstra tørt fôr, mener Norsk Landbruksrådgivning at det beste er å spandere noen ekstra plastrunder. Helst 12 – 14 lag. Dette igjen betyr at en halmball krever en kilo plast som igjen har et klimaavtrykk på 2 kg CO2 ekvivalenter. Tallene er skremmende høye, men ser vi nærmere etter, er de likevel for lave. Gjermund Kambestad er nestleder i bedriften Orkel AS. Bedriften selger produkter og maskiner knyttet til rundballproduksjon og rundt spørsmålet om plast, velger Kampestad å være ærlig:
– En rundball som har 14 lag plast på rundsiden, kan ha nærmere 60 lag plast på flatsiden, sier han og legger til at en slik tett forpakning sjelden er nødvendig.
– Vårt mål er å til enhver tid minske mengden plast. Som et resultat av denne visjonen vil vi i vårt nye selskap, Wrapsave AS, i løpet av 2025, lansere en maskin som snurrer plasten på en mer hensiktsmessig måte. Prinsippet er at plasten fordeles bedre og at det for hver omgang ikke blir lagt et nytt lag på rundballens flatside.
Kampestad mener at bonden på dette viset kan spare 540 % strekkfilm. Å kjøpe en slik effektiviserende maskin vil være nok en investering for bonden. Emballasjen på en rundball koster i dag rundt 50 kr. Men dette avhenger også av hvilken plasttype og mengde.
– Med Wrapsave-løsningen reduseres prisen til 30 kr, skyter Kambestad inn.
Med en viss produksjon fordelt over et visst antall år, mener Kambestad derfor at investeringen kan lønne seg, ikke bare av miljøhensyn, men også med tanke på bondens økonomi.
Etter 10 år i bransjen mener han å kjenne kundegruppenes prioriteringer. Ja, på godt og vondt. Nestlederen sier det slik:
– De fleste gjør en god innsats, men ikke alle er interessert i å sette miljøtiltak fremfor økonomisk bærekraft. Derfor har vi tro på at vår løsning kan gjøre en forskjell, siden den sparer både plast, tid og penger.
– Det billigste tiltaket for å kvitte seg med plasten er å grave den ned, humrer Gjermund Kambestad, men vet samtidig at dette ikke er noe å le av. Det må finnes bedre løsninger?
Når bonden kjøper plast til bruk i rundballer, er det lagt på en miljøavgift. Men på lik linje med en momsordning får bonden på et vis pengene tilbake. Ser vi bort fra den kosten bonden har med å frakte plasten til miljøstasjonen, er tjenesten gratis. Kambestad forklarer at denne typen plast resirkuleres og at dette fungerer bra og gir et relativt lite klimaavtrykk. Men i de tilfellene der bonden ønsker å gå for en mer miljøvennlig variant er det benyttet biobasert plast som en del av filmen, og den kan ikke alltid gjenvinnes som ren plast. Lettere blir det ikke når det samme faktisk gjelder biobasert nedbrytbar plast, eksempelvis film som i stor grad består av råstoff fra mais. Ifølge Kambestad er ikke nedbrytningsprosessen alltid like stabil som man skulle ønske. For at dette skal skje på best mulig måte, må flere variabler spille på lag. Her er det flere hensyn å ta: Hva skal filmen brukes til? Hvor? Hvordan skal den håndteres etterpå? Og hvilken løsning er best for miljøet? Ikke minst må det tas hensyn til plastens faktiske funksjon; nemlig å gi en optimal bevaring av fôret.
– LANDSKAPET ER KOMPLEKST, innrømmer analytiker ved NORSIRK, Christine Ellingsen, men legger til at det er viktig å ikke miste håpet.
– NORSIRK er et konsulentbyrå som står til tjeneste for deg som er usikker på hvilken plastkvalitet du skal satse på, eller også hvordan du skal kvitte deg med den faktiske plasten som er benyttet, sier hun og fullfører egenreklamen:
– Selskapet hjelper deg å navigere slik at du holder deg innenfor lovkravene og i så stor grad som mulig kan strekke deg mot en ønsket sirkulærøkonomi.
Når dette er sagt undergraver Christine Ellingsen ikke plastens problem.
– Plast i landbruket generelt er en stor kilde til forurensning, istemmer hun.
– For å kunne ta mest mulig hensyn til både natur og brukere, krever dette et tett samarbeid mellom alle aktørene i verdikjeden.
Slik ordningene er i dag mener Ellingsen at vi har kommet ganske langt:
– Mesteparten av den plasten som brukes har gode nedstrømsløsninger for gjenvinning, sier hun. Men her er også et stort MEN. Ellingsen forklarer: – Skal plasten gjenvinnes må den holdes så ren som mulig, ikke blandes med annet avfall, samt presses på en måte som fasiliteter effektiv innsamling.
På nettsiden «Klimasmart Landbruk» kan vi i tillegg lese om den glade bonden Thomas Cottis fra Løten i Hedmark. Han har konvertert til fossilfri rundballplast og er såre fornøyd. Melkebonden Cottis synes at dette er stor stas, men innrømmer samtidig at hans grønne skifte koster ham 3000 kroner mer i året.
HJEMME PÅ GÅRDEN i Numedal etterstreber Erlend Christoffersens en effektiv bruk av de lokale ressursene. Ved siden av gårdsbruket er han også en spirende journalist og har startet sin egen podkast med det betegnende navnet Drømmegården. For mange av dem som medvirker her er drømmen nettopp å drifte jorda uten plastens hjelp og det snakkes om tårnsilo, plansilo eller det å lagre tørt høy på låven! Men for sin egen del har Erlend enda ikke klart å komme bort fra rundballene. Fortsatt er det denne metoden som er den mest effektive, økonomiske og mest praktiske. Erlend Christoffersen sukker.
– Løsningene finnes der ute, så nå prøver jeg å lære mest mulig om temaet og leter etter det alternativet som passer best for min gård og min drift.
