Professor Børsets morgenrutiner

SELV OM DET MESTE LUGGER for en skeptisk periodemisantrop som pusher seksti, vil jeg starte med den gode siden av temaet biohacking: Den hviler tungt på naturlige, biologiske mekanismer. Dermed holder jeg heller ikke mot den, at den er et slags trendfenomen. Biohacking er nemlig langt fra en kortlivet trend. 

Det finnes flere definisjoner av biohacking som aktivitet og livsstil, og kokt ned til én setning ser den omtrent slik ut: Proaktive og naturlige tiltak vi gjør for å gradvis bedre kropp og sinn, for å holde oss ved god helse lenger. Er du med på den? For mange er formålet med biohacking å treffe gode tiltak for å forhindre eller forsinke utviklingen av sykdom og annet som korter ned livet unødvendig. Jeg vil påstå at det er langt mer enn en trend – som typisk har en start, et forløp og som til slutt vil miste vår interesse – fordi er ikke definisjonen av biohacking like gammelt som menneskeslekten selv? 

Biohacking er nemlig selve drivstoffet som evolusjonen går på. Det som måtte være av uhensiktsmessig adferd eller skadelig livsutfoldelse, vil ubønnhørlig sende vedkommende art ut av tiden. Derfor kan vi godt si at de dyre- og planteartene som lever i dag, er her fordi de var bedre på biohacking enn artene de konkurrerte mot. Hva som trengs for å overleve som art, er derimot på ingen måte statisk, fordi forutsetningene endrer seg hele tiden. Det som har hjulpet menneskeslekten opp til biologiens pyramidetopp er nettopp at vi med større bevissthet – både som gruppe og individer – har kunnet velge måtene vi biohacker på. For biohacket har vi, om enn med andre begreper for det. 

Vi har for eksempel lagt elementer av biohacking inn i kulturuttrykkene, i idrett, filosofi, politikk og felles regler for livsutfoldelse. Forskjellige religiøse skrifter kan i større eller mindre grad leses som rene håndbøker i biohacking. Katolikkenes sju dødssynder, for eksempel, som peker mot samspillet av fysiologiske og psykologiske dydsgrenser vi bør holde oss på rett side av. Typiske biohack- elementer som mindfulness, meditasjon og verdien av å søke balanse i livet ville ikke hatt samme utbredelse uten Buddha, det er ganske sikkert. Buddha regnet kanskje seg selv som biohacker? Kanskje det er akkurat dette som er menneskehetens edge, at vi klarer å stå på utsiden av oss selv og konstruere idealer, som vi siden forsøker å leve etter? 

Det er imidlertid ikke sikkert at menneskene som helhet vil fortsette å være kongene på haugen. De mest pessimistiske – som den israelske historieprofessoren og suksessforfatteren Yuval Noah Harari – har en oppfatning om at menneskeheten vil komme til å dele seg inn i flere separate arter. Han mener at det er særlig tilgangen til metoder for biohacking som splitter oss, i de ekstreme elitene og oss mer vanlige. Mer om det lenger ned.

«Proaktive og naturlige tiltak vi gjør for å gradvis bedre kropp og sinn, for å holde oss ved god helse lenger.»

MIN KONES MORFAR, den ærverdige skogpleieprofessoren Ola Børset, hadde ingen ambisjoner om å utvikle kropp og hode til å bli et elitemenneske. Han stod hver eneste morgen ved siden av senga si og gjorde morgengymnastikk, noen få minutter med kombinasjoner av fleksibilitetstrening og styrke. Uniformen var helsetrøye og underbukse, og øvelsene ble akkompagnert av glade og høylytte utrop, som om han ropte heia til seg selv. Kombinasjonen ga ham en umiddelbar fysisk og humørmessig gevinst, før han gikk ut på kjøkkenet og styrtet et glass kald kulturmelk. Om vinteren bevilget han seg for godt mål også en spiseskje tran. Ritualene ga professoren god fysisk helse og kulturmelken tilførte både noe probiotisk og noe fra tradisjonene. Men det viktigste var kanskje at han kunne starte dagen yr av glede. Aktive muskler med god blodsirkulasjon fraktet endorfiner og andre gladhormoner rundt til hver en krik og krok av hans legeme. Muligens medvirket også nordmørsgenene, for han logget 94-årsdagen med god margin før han måtte gå sin siste tur inn i den evige granskogen. Ola var biohacker, men antakelig uten noen gang å ha hørt uttrykket. 

Biohacking som trend i vår tid har i seg mye av det samme som professor Børsets morgenrutiner, men nå definitivt i en mer salgbar innpakking enn helsetrøye, kulturmelk og tran. Det er ikke biohackingens egen skyld, men mer at pengestrømmene renner mot det som til enhver tid kan defineres som en trend. Kampen om pengene føres som kjent med masseødeleggelsesvåpenet markedsføring. Reklame – enten den er eksplisitt eller kommer via sosiale påvirkere (smak på de ordene) eller ad andre omveier – er i vår tid så massiv og uangripelig, at den lett suger den næringsrike margen ut av mangt et godt tiltak. Det er ikke engang en floskel, for hvis biohacking er en livsstil som bare pengene dine kan kjøpe, så vil også gamle vismenn si at du risikerer å bli blakk. 

Slik trenger det slett ikke å være. Jeg vil hevde med en viss kraft at det ikke bør være slik heller, så gammelmodig det enn måtte høres. Likevel: biohacking – som andre livsstilfenomener – kommer gjerne med en «pakke» som skal oppfylles. Den skal si noe om hvem vi er, hvorfor vi er, og ikke minst hvor og når vi går. Det handler om kjernen av identiteten vår. Det skal synes på oss at vi er sånn. For noen er det viktig at magen er flat og huden er passe – men heller ikke for mye – solbrun. For andre er kostholdet den viktigste sosiale markøren, og en perfekt tarmhelse målestokken på at man lever sunt nok. Om ikke fravær av kreft er en bekreftelse på biohackingens suksess i seg selv, kommer noe av gevinsten fra at du ikke har tråkket for hardt på den biologiske gasspedalen, for eksempel ved å tidlig stumpe røyken. I tillegg kommer som en X-faktor alt vi ikke har kontroll over, som genene våre, radonstrålingen der vi bor og mange andre ting. Biohacking tilbyr uansett et omfattende sett av virkemidler og tankesett, om vi ønsker å bruke tiden vår på det.

Det er mye å leve opp til, men noen grunnprinsipper kan vi kanskje enes om? Kanskje er det derfor både nyttig og viktig å holde en eller annen form for ideologisk overbygning for oss, når vi går inn i biohackingen. At vi ikke skal overdrive så mye at det blir usunt? Det høres i hvert fall ut noe som Buddha kunne ha sag. Eller Jesus, Muhammad eller den nordamerikanske allherskeren Manitou. (Er det bare i norrøn mytologi at overdrevent matinntak og voldsbruk er et ideal?) 

I hvert fall: Det kan være flere gode grunner til å biohacke nok til å ikke forbli usunt overvektig. Men hvis du blir for god til å biohacke deg syltynn, kan også det bli et foretak som ødelegger helsen din. Det handler nemlig ikke om det fysiologiske alene. 

Jeg ville likevel aldri finne på å karakterisere min egen far som noen god biohacker. Selv om han også levde et relativt langt liv, var hans «hack» at han holdt magen inne. Han mente faktisk at han unnlot å få den typisk bulende herremagen, ved å bruke viljestyrke. På dette viset unngikk han å gi slipp på lastene, som hos ham var rulletobakk, svartsvidd mat og generelt lavt nivå av kroppsbevegelse. Han fikk heller ingen mage, men hostet fælt, og døde av kreft i en alder av 84 år. Der han skåret godt på det mentale – på viljestyrken – var han nok heller dårlig på den fysiske gjennomføringen. Jeg forteller om min far for å understreke at et godt sett med virkemidler for biohacking må stikke litt dypere enn det kosmetiske, for å egentlig kunne gi god effekt. Det fine var likevel at min far lukket øynene med en slags følelse av å ha levd et rikt liv. 

Så er det vel der ønsket ligger hos biohackerne, at belønningen er både fysisk og mental. Noen hevder at de vil leve rikt og lenge, og heller ha en kortere avslutning når tiden er inne. For å få til det må man dele opp (hacke) forutsetningene for å være sunn i sine enkelte bestanddeler, og så søke å forbedre seg på så mange av disse som mulig. De som kanskje er mest kjent for temaet i Norge, er Monica Øien Dyvi og Alette Sophie Aubert, som i mange år har hatt en podcast som heter Biohacking Girls. Fokuset deres er de naturlige elementene i biohackingen, fra treningsopplegg, matseddel og mental robusthet fra blant annet yoga. If you can´t track it, you can´t hack it, er deres mantra, som handler om å spore opp de sidene av livsstilen som utgjør risiko for seinere – muligens unødvendig – sykdom og uhelse. 

«Det kan være flere gode grunner til å biohacke nok til å ikke forbli usunt overvektig. Men hvis du blir for god til å biohacke deg syltynn, kan også det bli et foretak som ødelegger helsen din.»

BIOHACKING GIRLS ER ABSOLUTT IKKE talspersoner for at en god livsstil må være en eksklusiv affære, men oppfordrer heller til å gjøre gode analyser av hva som må gjøres, og så legge om livet etter det. Utenfra sett virker likevel summen av tiltakene de foreslår i podcasten – og som de tydeligvis også etterlever selv – asketiske nok til at det vil hjelpe deg om du har store reserver av viljestyrke og stamina. Jeg sier du, men mener meg selv, for jeg er sta og stri, men samtidig – ettersom alderen blir mer enn bare et tall – er jeg mer villig til å gjøre noe for å holde hodet klart og kroppen rank så lenge det går an. De beste biohackerne er antakelig slike som professor Børset, som har laget seg en rutine som de nesten aldri avviker fra. Den blir internalisert, og er ikke lenger et offer. 

At våre skjebner avhenger av en mengde faktorer, det er rimelig klart. Den som velger å leve sunt og aktivt, har heller ingen garanti for at livet blir langt. Kanskje er det heller ikke å leve lenge som er hovedpoenget for de fleste. Men for noen er det å leve lenge et helt klart formål med biohackingen deres: De som bekjenner seg til Longevitybevegelsen. Eller, å kalle det en bevegelse blir kanskje for sterkt? Den kvalifiserer i hvert fall ikke til å være noen form for folkebevegelse, fordi den rett og slett koster skjorta. Og jakka og buksa og resten av garderoben også. Det er litt kjedelig å snakke om hva ultrarike folk bruker ressursene sine på, men han som i særstilling har gjort seg synlig på longevity-feltet er amerikaneren Bryan Johnson, en 49 år gammel tek-milliardær. Han har lagt opp hele livet sitt etter en målsetning om å senke sin egen biologiske alder, for hva det måtte være verdt. Johnson hevder i hvert fall selv at han er villig til å prøve ethvert tilgjengelig middel, og heller forkaste det som ikke virker. En ting som ikke funket, var at han en periode fikk overføring av blodplater fra sin egen sønn, den gang 17 år. Johnson har endog engasjert en stab på mer enn tretti leger for å gjøre tester på ham. Her er ingenting tilfeldig, og han yter nok sine årsverk i longevity-bransjens tjeneste. Ham om det. 

«Ola var biohacker, men antakelig uten noen gang å ha hørt uttrykket.»

For her er vi virkelig inne på hi-tech biohacking. Alt som kan måles blir målt. Bryan Johnson sier i et intervju med Dagens Næringsliv fra høsten 2023, at han ikke tar noen avgjørelser selv, men overlater all analyse til en KI-generator, som kommer med den beste konklusjonen å følge. 

– Det handler om å regulere selvdestruktiv adferd, som han sier. 

Det selvdestruktive er i dette tilfellet å dekke behov som kroppen selv skriker etter, som nok næring. Forsøk på dyr har vist at visse aldringsprosesser går saktere når det er underskudd på næring. Her finner vi igjen elementer fra religionene, og med en litt religiøs tilnærming til en slik livsstil gjør nok fasten lettere å bære også. Altså, om du sulter deg, kan du vinne et antall minutter du kan ta ut som et lengre liv. Husk bare å se deg til høyre og venstre når du skal gå over veien, for det blir for dumt om en trikkeulykke krever de samme minuttene tilbake fra deg på annet vis. Spørsmålet er bare hvor vi er på vei, hvis vi overlater til teknologien å ta hverdagslige avgjørelser for oss. 

Johnsons kollegaer i Big Tech, som Jeff Bezos og Peter Thiel går tilsvarende hardt til verks, og bruker penger på nivå med et middels statsbudsjett for å forlenge sine egne liv. Forfatteren Harari mer enn antyder i boka Homo Deus at det er krefter i elitesjiktet av samfunnet som ikke bare har som formål å bedrive biohacking på vegne av seg selv, men som målrettet søker å konstruere nye mennesketyper. Som om de gestaltet selveste Gud. Samtidig er dette kanskje en del av den avanserte forskningen som må til for å kunne reise til fjerne himmellegemer? Eller for å kunne reversere utviklingen av kreftceller eller autoimmune sykdommer av mange slag. Vi snakker om stamcelleterapi, tukling med arveanlegg og hormoner, samt en mengde inngripende tiltak som kan fortsette også etter det vi i dag kaller døden: Betaler du selskapet Nectome litt over hundre tusen kroner, kan de løfte ut hjernen din av skallen, og fryse den ned, for så å kickstarte den igjen senere. Er det et fristende perspektiv? Alle som får kreft synes at det er et fristende perspektiv om noen løser kreftgåten for godt, men helst i løpet av neste måned. For menneskeheten som helhet er det et annet spørsmål som kan stilles, og det er om vi faktisk skal tillate oss å dø for å gi plass til andre. 

«Spørsmålet er bare hvor vi er på vei, hvis vi overlater til teknologien å ta hverdagslige avgjørelser for oss.»

DET NESTE STEGET ER HINSIDES hva vi i dag tenker som biohacking, nemlig å erstatte biologisk biologi med noe som hermer det biologiske med teknologi. All verdens mareritt fra tv-serier og filmer flimrer fort foran øynene våre når vi tenker slik, men antakelig kommer det til oss på en mye mer snikende og tilforlatelig måte enn i The Matrix. Vi er allerede i stand til å dyrke kroppsdeler i laboratorium, og mekaniske hjerter og apparater har vi allerede fått operert inn i kroppen. På armen sitter det ei klokke som måler mange av de tingene som biohackingen trenger for å ta gode avgjørelser om liv og levnet. 

Vi har ikke lenger professor Børset her, så vi vet ikke hva han ville foretrukket. Jeg er rimelig sikker på at det sto mange andre ting på min fars ønskeliste, enn å påføre seg for mye smerte for å gjøre livet et år eller to lenger. Til sjuende og sist spiller det liten rolle hvordan man har biohacket seg frem til et godt liv, bare det ble godt. De som ikke brydde seg i det hele tatt, har sannsynligvis blitt hakkemat allerede. Biohackemat.