Å TA VARE PÅ gamle frukttrær og bærbusker for sin egen del, kan ha stor verdi av mange grunner.
– For private så handler det også litt om å ta vare på sin egen historie, sier Patrick Nilsen. Han er gartner med ansvar for den trønderske frukt- og bærsamlingen som åpner i Ringve botaniske hage høsten 2023.
– Dette kan være bærbusker eller frukttrær som har vært i noen ledd internt i familien, og som gjør at de har en egenverdi der de står.
Det kan være fortellingen om hvordan den kom til hagen via en slektning eller en nabo, om et tre ble plantet året besteforeldre giftet seg, eller gamle oppskrifter på saft og syltetøy.
– Et tre kan bli gammelt, og et frukttre kan bli kjempegammelt
– Et tre kan bli gammelt, og et frukttre kan bli kjempegammelt, sier Patrick, og forteller om den kjente sorten Åkerø, som har opprinnelse i et enkelt tre som fremdeles står og lever i Sverige i dag. Allikevel finnes en rekke ulike varianter av sorten Åkerø, noen som har forsvunnet med historien, andre som fortsatt lever videre.
– Man skulle tro at når man tar en podekvist og poder over på et annet tre, får man et genetisk likt materiale. Men det er ikke så enkelt. I alle planter kan det skje en liten mutasjon. Det kan være en kvist har blitt halvt brekt, eller en tøff vinter eller at skadedyr har stresset treet. Da har det skjedd en liten, liten endring.
Dette kan gjøre hvert enkelt tre til et unikt bidrag til frukthistorien.
– Vi har mange ulike mutasjoner av Åkerø i Norge. Vi kaller det fortsatt Åkerø, men i ett område kan den ene mutasjonen ha spredd seg og ha en litt annen smak eller en litt annen størrelse, som gjør at den har en egenverdi.
Derfor kan man også finne mer variasjon rundt omkring i hager, enn man finner på hagesentre i dag. Sorter som ser annerledes ut, vokser ulikt, eller smaker enda bedre.
FØR I TIDA kom nye epletrær til hagene når podekvister ble delt med naboer, venner og slektninger. På grunn av spredning av sykdom og virus er ikke dette helt uproblematisk, og fruktsorter som eple og pære har særskilte regler knyttet til formering og spredning. Også for andre frukt- og bærslag kan det være en gyllen regel å ikke spre planter som bærer preg av sykdom.
– Historisk sett er det frukt og bær som har vært lettest å formere med rotskudd eller stiklinger, og som har spredd seg mest. Men også poding har vært brukt, forteller Patrick.
– Stikkelsbær, solbær og rips har lett for å rote seg. På gamle busker har greiner ofte lagt seg ned, og blir liggende langs bakken. De får kontakt med jord kanskje over flere år, kanskje legger det seg en kvist eller noe mose så den blir liggende, og slår rot der. Den kan du klippe av med rota. Det er den aller letteste måten å gjøre det på, forteller Patrick.
– Du kan også ta vedstikling på høsten, og stikke ned på en lun plass, for eksempel i nordveggen, eller der det er skjermet for vind. Du stikker den ned i jorda, så går det to år, så har du en plante! Du behøver ikke veksthus, dette kan man få til på en veldig enkel måte.
DET ER VERDIFULLT å ta vare på selve det gamle treet eller busken også for det biologiske mangfoldet og livet i hagen.
– I biologisk sammenheng har et gammelt epletre mye større verdi enn et ungt, friskt og ny-podet tre. Jo eldre veden er, jo eldre greiner og barken er, jo mer liv er det i treet. Det blir en levende biotop. Du tar vare på det som er historisk viktig for deg eller din familie, men samtidig tar du vare på biotopen som er viktig for naturen og livet der treet står. Det er ganske mye liv i et gammelt epletre.
VIDERE KAN DET ha stor verdi for arbeidet med bevaring og forskning at private skriver ned det man vet om historien til hagen sin.
– Man er avhengig av at folk både tar vare på informasjon og fysisk material, og skriver ned sin egen hagehistorie om man har en gammel hage eller gamle planter. Dette er kanskje den største mangelen i norsk hagehistorie. Informasjon om historiske hager og anlegg, planter og bruken av dem er i stor grad relatert til den rike standen av Norge. Den fattige bondefamilien som var glade for bærbusker de fikk fra en fjern slektning i Gudbrandsdalen, de hadde ikke nødvendigvis verken tid eller ressurser til å lage skisser av hagen eller beskrivelser av hvilke planter som sto der.
Dermed er mye av den beskrevne og omtalte hagehistorien preget av vakre, store anlegg i barokk stil, landskapsparker og renessansehager.
– Det er ikke like spektakulært å se på epletreet eller bærbuskene som sto bak fjøsveggen. Men en like viktig del av hagehistorien, dét er det!
