Inger Marie Vingdal | Kolofon forlag
I desember 2024 kom seterdrift på Unescos liste over immateriell kulturarv. Hva passer da bedre enn en ode til budeia? Forfatter Inger Marie Vingdal jobber som dosent ved OsloMet og underviser innen fagene idrett og rekreasjon. I 2024 vant hun verdensmesterskapet i friidrett for veteraner og har skrevet flere bøker om fysisk aktivitet, spesielt om idrett og barn. Boka om budeiene er noe helt annet. Eller er det egentlig det? Et sted sammenligner hun budeiene med toppidrettsutøvere, for som hun skriver; «(...) rutinene, rørslene, er automatisert, alt er effektivt, samstundes som kvar geit får stell og omsorg». Boka er skrevet på nynorsk og språket harmonerer med både tema og innhold. I tillegg er den rikt illustrert med bonderomantiske bilder. På en annen side blir budeias rolle sjeldent forherliget. Det fortelles om lange dager og et krav om både fysisk og psykisk styrke. Beskrivelser som denne formuleres i ulike varianter; «Livet på stølen var mykje arbeid, mykje som var tungvindt, men likevel meir fritt enn heime for dei fleste». Forfatteren går detaljert og systematisk til verks når budeias oppgaver skal legges frem. Det samme gjelder forklaringen av selve ordet «støl» og «seter», forskjellen på de to, samt de ulike formene for stølsdrift. Det heter seg at budeia er krontappen i norsk landbruk og det finnes riktignok flere bøker som skildrer yrket, men typisk nok er det få som er skrevet av en kvinne. Mor til Inger Marie jobbet som budeie store deler av livet sitt. Det er samtaler med henne som ble starten på denne boka, men her er det mulig forfatteren har latt fagpersonen Vingdal få for mye styring. Show, don´t tell, heter det i litteraturvitenskapen og når vi kun får høre om denne samtalen, men ikke får innblikk i den, føles det som om vi som lesere frarøves noe kjært og nært. MØ
