«ALLE BLOMSTERKNOPPER [på vinplanten] blomstrer, men ikke alle gir en drue», skriver Hélène Jaeger i kjempeboka Vin. Man må regne med litt svinn– fallmengde – og denne mengden sier noe om pollineringsraten. (For øvrig kan mange druer bli til uten pollinering, men da er de uten stein og veldig sukkerholdige).
Pollineringsraten går hånd i hånd med såkalte skadedyr, som nok holder vinbonden våken om natta. «Skadedyr» er et begrep som er modent for røysa, men som i vinmarken fortsatt brukes om de egoistiske insektene vinlus, sikader, snutebiller og nattsvermere. «Nyttedyrene» derimot er de insektene som gjør et arbeid for oss. Skadedyrene prøver man å redusere omfanget av, ved for eksempel å forme mikroklimaet i vinmarken slik at uønska insekter ikke trives der eller ikke finner åpenbare innganger, som ved beskårne greiner og fjerning av bladverk. Man prøver også å lokke til seg flere konkurrerende insekter som holder hverandre i sjakk (biologisk metode) eller man prøver feromon-feller: Da oversvømmer man vinmarken med duftstoffer slik at hannmøllen mister orienteringsevnen. Selv om dette betyr at insekter fordrives, regnes dette middelet som miljøvennlig. Kjemiske metoder (insekt-, ugress- og soppmidler) er også i bruk og kan redusere omfanget av både nyttige pollinatorer og unyttige insekter. Alle disse metodene er rimelig godt synlige i vinmarken. Men det fins et potensiale for skade som ikke synes idet hele tatt; det elektriske feltet.
VI ER VANT TIL å lese at atmosfæren består av nitrogen, oksygen, karbondioksid og vanndamp, men det er også et usynlig elektrisk felt der som går vertikalt mellom jorda og ionosfæren. På samme måte som regnskogen er en nedbørsregulator, er atmosfæren en slags spennings-regulator. Lufta betegnes som positivt ladd, og vinplantens blomster som negativt ladd. Det som flyr gjennom lufta (for eksempel insekter) blir positivt ladd. Men denne spenningsfordelingen avhenger av minst tre ting; det atmosfæriske el-feltet, insektenes kapasitet til å oppta positive ladninger, og hvorvidt plantene på bakken blir negativt ladde nok.
Insektene ser ut over et landskap av elektrisk topografi, så å si. Studien «The bee, the flower, and the electricfield: electric ecology and aerial electroreception» (Clarke et. al., 2017) illustrerer dette. Ulike planter har ulike blomster, som varierer i sin elektriske kontur, og insektene virker trofaste til blomster med best topografisk form. Det kan forklare hvorfor noen blomsteranamolier fører til dårligere bestøvning (XX LEGG INN LINK se vin-omtale). Men hvordan orienterer biene seg i det elektriske feltet? Selvfølgelig med antenner, men også kroppsbehåringen er minst like viktig – og særdeles sensitiv. Når en bie har landet på en blomst, reduseres den elektriske spenningen ørlite, men likevel nok til at neste bie kan føle at denne blomsten allerede er «tatt». Umiddelbart vekkes min bekymring ved tanken på surfaktanter; såpelignende stoffer som kan få upolare og polare væsker til å henge sammen. Hvordan påvirker slike stoffer spenningen i vinmarken? Tenk hvis det blir teflon-lignende tilstander? PFASer miljøgifter som blir med regnvannet ned i jordsmonnet. Kan det også forstyrre polariteten til plantene som drikker det, slik at samarbeidsmønstrene med insektene forstyrres?
ET FORSTYRRET EL-FELT hvor utilsiktede skadegjørere er stoffer med ekstrem eller uvanlig polaritet, er vanskelig å studere, men fingeren peker kanskje tilbake på oss selv. Allerede da vi mennesker begynte å bruke elektrisitet, begynte vi å tukle med naturlige sykluser av usynlige bølger i usynlige felt. Nå er det mest spekulasjon fra min side om miljøgifter kan føre til skadet polaritet og redusert pollinering, mens insektbestandene stuper i Europa, er det et punkt å ha i tankene neste gang du ser en vannløper på vannets spente overflate.
