DET STARTET MED KLØE. Hver eneste natt, i over halvannet år, våknet jeg av det samme, plagsomme, røde utslettet over hele kroppen. Kronisk urticaria, sa legen. Allergimedisin sto det på resepten, men tablettene dempet bare symptomene midlertidig. Jeg begynte å ane at kroppen ville fortelle meg noe, men "språkbruken" var hissig, og ikke umiddelbart veldig forståelig. Rimelig gresk, altså. Men journalistgenet mitt kom meg til unnsetning: Med nysgjerrighet, motivasjon og god research fant jeg både studier og personlige berettelser om alle biohackeres mor: Faste.
Vi lever i en tid hvor vi har blitt opplært til å spise jevnlig og ofte. Myndighetene snakker varmt om viktigheten av frokost, lunsj, middag – og gjerne mellommåltider. Å gå mange timer uten mat forbindes ofte med lavt blodsukker, dårlig konsentrasjon eller til og med skadelig stress for kroppen. Så tanken på å ikke spise over lengre tid – den føles mildt sagt revolusjonerende. Kanskje til og med feil. Men er den det?
"Gjeninnføringen av føde er kanskje den viktigste fasen. Her har kroppen en unik mulighet til å ta imot næring, bygge opp tarmflora, starte på nytt"
FASTE ER IKKE NOE NYTT. Den har røtter i både kultur og religion, og kan spores tilbake til tidlige sivilisasjoner og urbefolkninger som fastet i forbindelse med overgangsriter, sykdom eller spirituelle reiser. I de store verdensreligionene har faste alltid hatt en sentral plass: Muslimer faster under Ramadan, jøder på Jom Kippur, hinduer under Navaratri. Buddha selv skal ha fastet i lange perioder før han nådde opplysning. Og Jesus fastet, ifølge Bibelen, 40 dager i ørkenen. Faste har vært brukt både som et fysisk og åndelig rensemiddel, en pause fra det daglige for å komme nærmere kroppen, naturen eller det guddommelige.
JEG ER INGEN JESUS. Men med grundig research innabords mente jeg likevel å ha belegg for å mene at dette ikke bare var en metode for å komme elveblesten til livs, men rett og slett en mulighet til å bli kjent med kroppens iboende, helbredende evner og utfordre min egen psyke. Jeg bestemte meg for å vannfaste i 21 dager. Ikke noe juice. Ikke buljong. Bare vann. Jeg fortsatte researchen for å være sikker på å gjøre fasten på en tryggest mulig måte; case-rapporter, forskningsartikler og bøker. Jeg ble overrasket over hvor mye dokumentasjon som faktisk finnes på at kroppen kan regenerere seg selv i fravær av mat. Autofagi, stamcelleaktivering, ketose. Disse prosessene skjer ikke til tross for fasten, men på grunn av den.
Før jeg våget meg ut i det, ville jeg gi kroppen hjelp til å forberede seg. Noen måneder i forkant gjennomførte jeg en 24-dagers juicefaste, kun på ferske, økologiske grønnsaker. Jeg spiste allerede relativt sunt, men kuttet i etterkant helt ut all tung og prosessert mat, og fokuserte på nærende salater, supper, kraft og generelt gode råvarer i form av lett og "levende mat". Jeg tror dette var viktig for at kroppen min senere taklet vannfasten så godt.
SELVE VANNFASTEN valgte jeg å gjennomføre i juli, i sommerferien, da jeg kunne senke tempoet og det ikke gikk utover jobb eller andre av hverdagens gjøremål. Jeg hadde lest meg opp grundig: hva som skjer i kroppen dag for dag, vanlige symptomer, faresignaler. Jeg visste at man i starten ofte får belegg på tungen, hodepine og trøtthet, til og med utmattelse. At gamle smerter kan komme tilbake en kort periode. Og alt dette skjedde. Det var til tider svært krevende å komme seg gjennom dagene. Men det gikk over. Det kjentes bokstavelig talt som at kroppen både renset og reparerte.
Reaksjonene fra omverdenen var... varierte. En bekjent lo nervøst og spurte om jeg også hadde meldt meg inn i en sekt.
Andre var mer bekymret. "Du kommer til å kollapse", sa en. "Ingen overlever uten mat så lenge", mente en annen. Jeg fikk høre at jeg var smågal. Men det gikk over. Da folk så at det ikke bare gikk fint, men at jeg faktisk opplevde både bedring av kroniske plager, bedre søvn, mer energi og mental tilstedeværelse, ble tonen en annen. Nysgjerrige spørsmål kom. Til og med legen som først var svært skeptisk, måtte innrømme at blodprøvene og symptomendringene var interessante. Vedkommende fulgte meg underveis sammen med en annen lege som hadde mer erfaring med faste.
DEN FØRSTE UKEN var den tyngste. Jeg frøs. Jeg hadde lav puls. Jeg ble svimmel da jeg reiste meg for fort. Men jeg drakk vann – rikelig med godt vann. Viktigheten av rent vann kan ikke undervurderes. Jeg brukte kildevann med rikt innhold av mineraler og sporstoffer, og jeg tilførte elektrolytter. Disse stoffene er nødvendige for at hjertet skal slå, nervene fyre, og cellene kommunisere.
Faste passer ikke for alle. Barn, gravide, ammende, personer med alvorlige spiseforstyrrelser eller underliggende sykdommer bør ikke faste på denne måten. For meg, som var frisk, men svært plaget, var det annerledes. Selv om det krevde stor viljestyrke, kjente jeg at dette valget gjorde meg godt, tross utfordrende dager innimellom. Men; slike faster må følges opp av lege. Og det var viktig for meg å lytte til legene også, selv om det selvsagt hadde vært enklere om jeg kunne sjekket inn på en skikkelig fasteklinikk.
KLINISKE FUNN FØR, UNDER OG ETTER FASTEN:
Fasten ble gjennomført under medisinsk oppfølging av to leger. Blodprøver ble tatt før, underveis og etter fasten, og dokumenterte flere markante, men forbigående endringer – som i seg selv gir et interessant bilde av kroppens fysiologiske tilpasning til langvarig faste.
1. LEVERENZYMER (ALAT, ASAT, GGT, ALP):
Disse økte i fastens første uke, i noen tilfeller til over referanseområdet. Økningen ble tolket som et uttrykk for Økt metabolsk aktivitet og avgiftning – ikke skade – ettersom verdiene spontant normaliserte seg innenfor fasteperioden.
2. STOFFSKIFTEHORMONER:
Fritt T3 sank tydelig, mens T4 og TSH holdt seg stabile. Dette er typisk ved langvarig faste og indikerer en reversibel tilstand av lavere metabolsk aktivitet, kalt "euthyroid sick syndrome".
3. GLUKOSE OG KETOSE:
Fastende glukose falt moderat og stabilt, noe som er forventet når kroppen går over i ketogen metabolisme. Økning i urinsyre støttet hypotesen om pågående ketose.
4. NYREVERDIER OG ELEKTROLYTTER:
Kreatinin og urinsyre steg noe midtveis i fasten, men normaliserte seg. Elektrolyttnivåene (natrium, kalium, magnesium) ble holdt stabile ved hjelp av mineralrikt kildevann og tilskudd ved behov.
5. IMMUN- OG INFLAMMASJONSMARKØRER:
CRP forble lav gjennom hele perioden (<1 mg/L), og ferritin samt hvite blodceller viste ingen tegn til immunundertrykking.
PÅ BEGYNNELSEN av 1900-tallet kunne man besøke slike klinikker i mange europeiske land. I for eksempel Tyskland og Russland ble pasienter innlagt og overvåket under lange fastekurer. Den russiske legen Yuri Nikolaev brukte terapeutisk faste ved psykiske lidelser allerede p. 1940-tallet. I Tyskland er Buchinger-klinikkene fortsatt aktive i dag. I USA finnes True North Health Center i California, hvor behandlere som Dr. Alan Goldhamer har brukt vannfaste for å behandle blant annet høyt blodtrykk, diabetes og autoimmune sykdommer.
Du har kanskje hørt om Valter Longo? Han er en av verdens ledende forskere på faste og aldring, og har utviklet den såkalte fasteimiterende dietten (Fasting Mimicking Diet – FMD). Dette er en femdagers lavkaloridiett designet for å etterligne effektene av faste, men uten at man må gå helt uten mat. Studier har vist at FMD kan gi mange av de samme fordelene som "ekte" faste: mindre inflammasjon, forbedret insulinfølsomhet og økt cellefornyelse, men med lavere risiko og mer tilgjengelighet for folk flest. Søk gjerne opp klinisk ernæringsfysiolog og forfatter Inge Lindseth, som tidligere arbeidet i Økologisk Norge, om du er nysgjerrig på FMD. Han er den første som på verdensbasis har gitt oppskriften i bokform på hvordan man kan gjennomføre fasteimiterende diett.
MANGE LEGER har vært skeptiske til faste. Noen sier fortsatt at det er farlig å gå uten mat i mer enn noen få dager. Men forskning de siste tiårene har endret bildet. Vi vet nå at faste aktiverer autofagi – kroppens egen renovasjonsmekanisme. Vi vet at ketose ikke er en sykdomstilstand, men en alternativ drivstoffmodus. Og vi vet at fasten kan dempe inflammasjon, styrke immunforsvaret og øke insulinfølsomheten.
Tilbake i sofaen under min sommerferiefaste opplevde jeg et merkbart energiskifte etter om lag ti dager. Jeg ble klarere i hodet. Sinnet roet seg. Jeg fikk uante mengder energi, og trengte mindre søvn. Huden var silkemyk, tennene kritthvite. Urtikariaen, som hadde blusset kraftig de første dagene, begynte å avta. Etter fasten, i løpet av to-tre måneder, var den helt borte. Hver natt i 1,5 år hadde jeg hatt utbrudd. Nå var det stille. Jeg tror ikke det var tilfeldig. Jeg tror kroppen fikk ro og rom til å helbrede. Samme mønster så jeg med tilbakevendende blæreplager. Også de roet seg betraktelig under og etter fasten.
Å BRYTE FASTEN var en seremoni. Jeg startet med vannmelon – sakte, noen få, små biter. Etter et par dager kom supper, lettfordøyelig mat. Gjeninnføringen av føde er kanskje den viktigste fasen. Her har kroppen en unik mulighet til å ta imot næring, bygge opp tarmflora, starte på nytt. Å spise for mye, for fort, kan gi både plager og utfordringer med metabolismen i etterkant.
Faste er ikke en kur for alt. Men det er et kraftfullt verktøy – ikke bare for potensielt å reversere en del sykdommer og plager, men for å forstå seg selv. I stillheten, i tomheten, i vannet, fant jeg ikke bare lindring. Jeg fant innsikt. Ikke minst en dypere respekt for kroppens intelligens. Kunne jeg gjort det igjen? Jeg tror det. Men etter fasten kjenner jeg lettere når kroppen ikke har det bra, og jeg må lytte bedre. Så forhåpentligvis behøver jeg ikke gå denne ruten igjen.
Ulike symptomer krever dessuten ulik tilnærming. Og det er klart det er hardt å gå uten mat i tre uker. Men med flere verktøy i kassa, som FMD, periodisk faste, eller ganske enkelt perioder hvor økologisk frukt og grønnsaker utgjør hoveddelen av det jeg spiser, kan jeg lettere gjøre grep i hverdagen uten å måtte renske kalenderen. Og da med enda større undring over alt kroppen vet, hvis vi bare lytter.
Lege Bernt Rognlien om vannfaste
Å gjennomføre en tre ukers vannfaste krever stor viljestyrke og utholdenhet. Mange opplever ro og mental klarhet, men det kan være lett i etterkant å glemme hvor krevende det faktisk var – med sult, slapphet, lavt blodsukker og perioder med mental tåke. Samtidig innebærer en så lang faste betydelige belastninger for kroppen, og kan være direkte skadelig om den ikke gjennomføres riktig, eller av personer som ikke bør faste. Du vil etter noen dager gå i ketose og forbrenne fett. Er man allerede tynn vil man begynne å miste muskulatur og forbrenne protein, selv med minimal fysisk aktivitet. Dette kan få negative helseeffekter.
Dersom man er hjerte-, lunge- og nyrefrisk og får riktig medisinsk oppfølging, kan en slik faste under de riktige forutsetningene gjennomføres uten større komplikasjoner. Men det er avgjørende at man tar tilskudd av elektrolytter og vitaminer, og at fasten avsluttes gradvis, med lettfordøyelig mat, for å unngå metabolsk ubalanse og rask vektøkning. For mange vil en fasteimiterende diett; et redusert kaloriinntak med grønnsaker og lite protein over 5–10 dager, være et tryggere alternativ som kan avklare om det er en sammenheng mellom mat, tarmflora og de plagene man har. Tynntarmen er vårt største immunorgan. 70 % av våre immunceller jobber opp mot tynntarmslimhinnen. Mange som går med inflammasjon andre steder i kroppen kan derfor oppleve at de blir bedre av både betennelser i hud, ledd, muskler og også fungerer bedre kognitivt under en kortere medisinsk faste. Under en slik faste oppnår du også autofagi, stamcelleaktivering, ketose og en rekke andre helseeffekter som kan være positive – og du trenger ikke belaste kroppen like hardt.
