NÅR LISTA OVER gjøremål egentlig er for lang, tenker vi gjerne at «det skal nok gå likevel». Det er jo veldig viktige ting på den lista. Det må bare gå. Vi får gjort det hvis vi bare setter opp tempoet litt. Og vi kan jo jobbe litt i lunsjen. Det er ikke noe problem å spise brødskive mens man skriver e-post, akkurat! Rekker vi ikke å bli ferdige så får vi ta resten til kvelden. Det er uansett bare litt småting som gjenstår. Hvile kan vi gjøre senere.
Hvis vi jobber skikkelig hardt, så rekker vi å få gjort mer på den tiden vi har til rådighet. Flott! Men når vi bruker mer energi, må vi nødvendigvis også lade og hente oss inn igjen på et eller annet tidspunkt. Hvis vi til stadighet ikke har tid, men bare bruker mer og mer energi – så er veien kort til utbrenthet og en skikkelig smell. Vi går til slutt i minus. Vi kommer ikke utenom hvile. Hvile er et grunnleggende behov. En bærebjelke i livet.
Det er for øvrig fullt mulig å jobbe seg i hjel uten å komme noen vei. En konstant innsats og høy investering av energi er ingen garanti for suksess. Blir vi lykkeligere av å jobbe hardt? Av å være en effektiv og pliktoppfyllende del i samfunnsmaskineriet? Å få ros for å utrette mye på altfor få ressurser?
Du husker kanskje fortellingen om Sisyfos, den greske kongen som ble dømt av gudene til å rulle en stor stein opp et fjell? Hver gang han nesten hadde nådd toppen, glapp han taket og steinen rullet ned igjen. Dagens arbeidsliv er fullt av sisyfosarbeid. Det er kanskje ikke så rart at sykefraværet er på sitt høyeste på 15 år, eller at det er stadig flere som sykemeldes på grunn av ulike psykiske lidelser.
I GJENNOMSNITT VIL hver enkelt av oss jobbe omtrent en tredjedel av livet. Vi bruker også en tredjedel på å sove. Da har vi en tredjedel igjen som vi må forvalte best mulig. Men i den tredjedelen er det mye som skal presses inn. Både familie og hjem må tas vare på. Det er feiringer, fritidsaktiviteter og ulike verv. Det skal bakes til skoleavslutning, lekeplassen skal ryddes på dugnad, bilen må på EU-kontroll og du skulle egentlig vært hos frisøren for flere måneder siden. Og selv om Oda-bilen heldigvis sparer deg for en tur på butikken etter jobb, så må du like fullt ha oversikt over hva som mangler og huske å legge dem til på handlelista.
Dette er jo bare småting, selvfølgelig. Men summen av alle småtingene, og å holde styr på dem slik at du rekker å få gjort dem i tide, kan bli utmattende for enhver. Brått ble det lite igjen av den siste tredjedelen som du egentlig skulle ha brukt på noe hyggelig. Det blir liten tid igjen til å gjøre ting som gir deg energi. Og det blir liten tid igjen til å hvile.
Også var det tidstyvene da. De er overalt, og det kan føles som om det blir stadig flere av dem. De stjeler oppmerksomheten vår og tilfører oss ingenting konstruktivt. Et bunnløst hull som kan sluke deg hel. Doomscrolling er et åpenbart eksempel – men du har kanskje en tidstyv som kollega også? Når det i utgangspunktet er så mye som kjemper om den siste tredjedelen av tiden vår, skal du være både oppvakt og nådeløs for å beskytte deg mot tidstyvene. Slipper du dem til blir det ingen tid igjen til å hvile.
JEG KAN HVILE når jeg er død, sier noen. De har glorifisert «hustle»-kulturen så hardt at det har blitt et personlighetstrekk. I praksis fungerer det dårlig. For lite hvile gjør oss uproduktive – og til slutt syke. Og hvile er ikke det samme som søvn. Vi kan riktignok hvile når vi sover, men vi trenger ulike former for hvile. Fysisk hvile, mental hvile, emosjonell hvile, sensorisk hvile. Kanskje vi rekker å hvile litt til helgen, hvis ikke svømmetrening, husarbeid og handling av nye vintersko spiser opp all tiden.
Tenk – til og med Gud hadde visstnok behov for hvile på den syvende dagen. Og han var tilsynelatende forskånet for både mandagsmøter, innsjekker og «en fot i bakken». Ikke måtte han hente i barnehagen, bytte til vinterdekk eller innfinne seg på underveissamtaler og foreldremøter heller. Han kunne bare skape, uten å skrive rapport om det etterpå.
VI LÆRER TIDLIG at hvis vi vil lykkes her i livet så er vi nødt til å jobbe hardt. Vi kan ikke nå målene våre hvis vi ikke er villige til å legge ned en skikkelig innsats. Dette smitter over på arbeidslivet. For å få mest mulig ut av begrensede ressurser, legger mange bedrifter opp til både fysisk og kognitiv overanstrengelse. Men hva skjer når de ansatte lever under et kontinuerlig stress? Pågår det lenge nok vil de enten sykemelde seg eller slutte. Det lønner seg ikke. Utlysninger, intervjuer, onboarding og opplæring tar mye tid. Tidsregnskapet til bedriften går i minus og man risikerer å spare seg til fant.
Mye tyder på at vi som samfunn har behov for en ny tidskultur. Det er ikke uten grunn at sekstimersdagen testes ut, eller at stadig flere søker seg til et litt annerledes liv utenfor det velkjente hamsterhjulet. Dobbel fritid er mer attraktivt enn dobbel lønn – såfremt du har råd til det. Hver og en av oss trenger en god balanse mellom jobb og privatliv. Nedvekst er sannsynligvis også en forutsetning for at vi som art skal kunne ha en nogenlunde bærekraftig fremtid.
Litt mindre «hustle» og litt mer tid til hverandre, altså. Kanskje får vi råd til færre ting, men det vil klesindustriens ørkenkirkegård i Chile, Sri Lankas søppelfyllingselefanter og «The Great Pacific Garbage Patch» bare takke oss for.
VI OPPLEVER TIDEN som et knapphetsgode. Vi får liksom aldri nok av den. Det er innmari viktig å spare på tiden. Det er dog ikke alt vi kan spare tid på som fungerer helt som planlagt. Både hurtigmat og å bryte fartsgrensen kan koste oss livet. Kanskje vi vinner noen minutter her og der, men så mister vi brått alt det oppsparte (og vel så det) når vi smeller i en fjellvegg – eller legger på røret litt for tidlig med åreforkalkninger og høyt blodtrykk.
Vi har så innmari mye vi skulle ha gjort – og så dør vi. Tenk om vi ikke rekker alt vi skulle! Mon tro om vi hadde valgt å sykle litt oftere fremfor å kjøre bil, hvis vi var udødelige? Hadde vi gått flere turer i skogen og spist mer hjemmelaget mat hvis vi hadde evig liv? Og er ikke vår egen dødelighet egentlig et argument for å prioritere det som gjør oss lykkelige og som føles mest givende?
Hva vil du si på ditt dødsleie? At du jammen er glad for at du var en så himla effektiv ansatt? At du rakk å få gjort så mye? Du produserte faktisk like mye som før da sjefen din nektet å indeksregulere budsjettet ditt og kuttet i ansatteressursene dine i fem år på rad. Imponerende! Det gikk på bekostning av at du aldri så barna dine så klart, men det var virkelig verdt det. At å leve under kronisk stress også forkortet livet ditt litt, det får så være.
«Her hviler en flink pike».
