Her står jeg i begravelsesdressen min. Den andre dressen er spraglete og rødrutet – til vanlig går jeg på fest som en spradende hane, men i dag har jeg alvorsdressen på.
Tidligere i dag fulgte jeg min bestevenn Jack til hans gravsted. Det er veldig trist, men også noe som blir oss alle helt naturlig til del, før eller senere.
Etter som årene går må jeg stadig oftere ta på meg denne dressen, og den har dype innerlommer som rommer minnene om de jeg har fulgt den siste veien, i form av pamfletter fra seremonien. Se her er Per. Her er Dan Robert. Og her er Kari, og dette er min far, Martin.
I bisettelser sørger vi over, minnes og feirer den som er borte, og så lar vi den døde få returnere til jorda.
Hvis vi går med på at vi er jord, må vi kunne si at menneskehetens ødeleggelse av matjord er en slags selvkonsumering.
DET ER EN GAMMEL SKIKK å grave ned våre ferdiglevde futteraler. Vi sier at vi skal festes til jorda igjen. Deretter går karbonet vi er bygget opp av tilbake inn i en nærmest uendelig syklus av karbon: Det meste av tørrstoffet i kroppene våre er karbon, og vi har bare lånt det i et nanosekund på den geologiske tidsaksen. Vi må alle sende stafettpinnen videre om kort tid. Noen foretrekker kremasjon, men følgen er den samme: Karbonet får bare en litt annen kanal inn i kretsløpene.
Karbonkretsløpet er livgivende – for det er det som gir oss maten vi spiser. Det kan like gjerne være vår undergang, som vi daglig kan lese om i avisenes klimabulletiner.
Bare hvis vi begynner å se hvor nært beslektet vi er med jordsmonnet, vil vi kunne respektere og forstå matjorda som ressurs, og gi maten vi spiser en riktig moralsk, helsemessig og pengemessig verdi, og i tillegg ikke tirre klimamonsteret mer enn høyst nødvendig.
Filologen Vemund Blomquist forklarte meg at det hebraiske ordet for menneske er adam, som har en forbindelse med ordet for jord, som er adama. På latin har vi: Homo, menneske og humus, jord.
Vi er ett!
Bare ved å reflektere over dette, kan vi redde menneskeslekten fra undergangen. Kanskje er det svarte skiftet viktigere enn det grønne? Litt pompøst, sier du? Litt sånn økologisk? Så la oss ta det helt ned på bakken: Små barn putter gjerne litt jord i munnen, og det finnes vitenskap som bekrefter at denne aktiviteten er livsviktig, fordi vi på denne måten samler mikrober til vår egen fordøyelse: bakterier, virus og enzymer vi trenger for å metabolisere maten vår til næring som kroppen må ha. Vi deler mikrobiologi med jordsmonnet! Vi har oppstått av jorden, vi konsumerer den og skal returnere dit også.
Å spise jord kalles geofagi, og det skjer mange steder i verden, både rituelt og som en type spiseforstyrrelse hos mennesker. Det antyder i hvert fall en tettere forbindelse mellom oss og molda enn vi kanskje liker å tenke på, og er som oftest et symptom på fattigdom og sosial nød. Så sent som på starten av det 20. århundre ble det dokumentert geofagi blant fattige hvite sørstatsmennesker i USA, og kuriøst nok har det begynt å dukke opp jord pakket som helsekostprodukter
i spesialbutikkene.
Ser vi i dag tegn som tyder på at det å spise fisk og reker om noen få
år kan bli like lite sosialt akseptert som å røyke innendørs?
Det er nemlig i denne delen av biosfæren – som på profesjonelt heter rhizosfæren, eller rotlaget – vi finner solenergi i stabil karbonform mellomlagret i så rikelige mengder at vi kan dyrke mat til oss selv og husdyra våre i den. Det er ikke bare jordlaget selv som er blitt stabilt, men det at jordskorpa har akkumulert så mye karbon har også bidratt til å stabilisere klimaet. Professor i jordvitenskap ved Ohio State University, Dr. Rattan Lal, mener at selve grunnlaget for at vi mennesker kunne starte jordbrukskulturen vår for 8 000 år siden, var at klimaet hadde stabilisert seg ved karbonbinding til matjord, og dette karbonet ble selve energien i samfunnsutviklingen derfra.
Det er bare ved å utnytte solenergien – enten direkte fra solstrålene og fotosyntesen – eller mellomlagret i jordsmonnet vi dyrker i – at vi i et nullsumspill kan bygge menneskevennlig karbonenergi, det vi ofte omtaler som mat.
MENNESKEKROPPEN i Antropocen er nok ganske lik slik den var før den grønne revolusjonen. Allerede i tidsepokene før vi bygde såkalte sivilisasjoner, måtte jegerne og samlerne slite med ganske identiske kropper som vi har nå, antakelig med visse evolusjonære fortrinn. Muligens var både menn og kvinner uflidde og skjeggete, men i og med at evolusjonen hadde knadd og bearbeidet dem over titusenvis av år med relativt like livsvilkår og arbeidsoppgaver, hadde de kanskje færre utfordringer med stoffskifte og næringsopptak: De raske karbohydratene var det få av, men rikelig med høyverdige protein- og fettkilder.
Vi kan nok anta at vitaminer og mikronæringsstoffer var underordnet den energirike føden. Likevel mener antropologene å vite at de brukte færre timer til kroppsarbeid – og hadde lengre forventet levetid og bedre tannhelse – enn hva menneskene i de første tusener av år i landbrukssamfunnet skulle få. Skulle sønner og døtre av vår tid havne i virkelige problemer – slik tegn i tiden kan tyde på – er det energi vi trenger for å overleve. Sjokolade heller enn babyspinatblader; poteter og feite koteletter framfor en spiseskje superbær og lettsmoothie.
Vi trenger likevel den mikronæringen vi kan få. Vitaminer og mineraler. Det er i rhizosfæren oversetterne bor, de som omdanner mineraler og tøffe substanser til former som først planten, og så vi andre kan få i oss med våre daglige brød.
For det eneste som forener alle mennesker er at vi trenger mat. Alle sammen. Hver eneste dag. Og likevel ødelegger vi jordsmonnet – og dermed vår egen framtid – i en hastighet som aldri før.
DET ER FRISTENDE å lese menneskebiomassens stadig økte akkumulering av rumpe- og bukfett som et forvarsel om at noe kjipt er på vei. Slike vardøger finner vi også andre steder i naturen: Mange fugler og dyr, planter og trær kan forutse eller lese tegn på at tørken, monsunregnet eller en desperat bøling sultne sjiraffer er på vei – og gjøre sine forberedelser, for eksempel å danne torner blant bladverket. Det er evolusjonært, uten denne evnen ville plantearten gått til grunne. Dessverre har ikke evolusjonen forberedt dyr og planter på det som filosofen Agent Smith så riktig hevder i The Matrix: «Menneskeheten deler bare sin evne til å bruke opp og ødelegge sitt eget livsgrunnlag med ett annet reproduserende fenomen, nemlig viruset. Den eneste måten mennesker og virus kan fortsette sin eksistens på, er å finne noe nytt å konsumere i stykker.»
For å overleve som art, må vi slutte å ødelegge jordsmonnet, og heller bruke kunnskapene våre til å bygge det opp.
For et par år siden sa en spesialrapport fra FNs klimapanel at klimaendringene ville bremset kraftig opp om vi hadde sluttet å kaste en tredel av den produserte maten, og lagt oss på et kjøttkonsum som vi hadde for femti år siden.
Et av klimapanelets viktigste poenger er at jordsmonn tapt til forskjellige typer erosjon er mellom 10 og 20 ganger så stor som jordas reproduksjonsevne. Der jordene jevnlig pløyes og bearbeides, er tapet 100 ganger så stort!
Hvis vi går med på at vi er jord, må vi kunne si at menneskehetens ødeleggelse av matjord er en slags selvkonsumering. Det kjemiske begrepet er autolyse, at vi som organisme bruker opp vår viktigste forutsetning for fortsatt eksistens, nemlig jorda, matjorda, molda, humuslaget.
PROSESSFILOSOF, antropolog og jordekspert Dag Jørund Lønning har gitt ut to skikkelig gode bøker om mold (Jordboka 1 og Jordboka 2). Han sier vi er på vei over i den «kompostmoderne tid»: For å overleve som art, må vi slutte å ødelegge jordsmonnet, og heller bruke kunnskapene våre til å bygge det opp. Gjennom å mate jorda via komposteringsmetoder, kan vi speede opp omdanningstakten til mange ganger «naturlig» hastighet. For i naturen tar det nemlig tid: I vanlig urøktet skogsterreng på våre breddegrader bygges det jordsmonnsdybde med en hastighet på 2–3 centimeter per 500 år. Det betyr at siden slutten av siste istid, da granitten var skrapt rein for organisk materiale, har vi ikke akkumulert mer enn noen få desimeter organisk jordsmonn. Sett spaden i et hvilket som helst jorde i Norge, så vil du kunne se det selv.
Vi lister oss rundt disse vanskelige temaene, for elefanten i rommet er at vi har bundet oss til å skaffe.
De skandinaviske settlerne i USA skrev brev hjem om matjordlag på både to og tre meters dybde, og selv om vi trekker av for trangen til å rettferdiggjøre at de stakk av fra husmannsplassens trange kår, må det har vært en enorm opplevelse.
Nå som alarmen har gått, er det en kvalifisert prediksjon fra FAO at vi vil ha matjord for bare 55 år til, dersom vi ikke endrer praksis for matproduksjon og får kontroll på klimautviklingen. Der det fantes én meter tykt matjordlag i 1880, er det de fleste steder langt over halvert per i dag, og det er lite å skrive hjem om.
Vi lister oss rundt disse vanskelige temaene, for elefanten i rommet er at vi har bundet oss til å skaffe mat på bordet til 8 milliarder mennesker. Den biffen ble fikset av industriell gjødsel i kombinasjon med billig fossilt brensel, et skjebnesvangert tospann vi må slite med lenge. Takk til Birkeland og Eyde for det.
TOSPANNET moderne landbrukspraksis og kunstgjødsel har økt hyppigheten av dust-bowls mange steder, at vinden blåser det viktige karbonet av gårde, fordi det ikke lenger har den samme aggregatbindingen som før. Det som ikke blåser bort, renner ut i Mississippi, til stor uglede for det marine livet i Mexico-gulfen, som nå har enorme soner av livløst hav. Var det noen som sa Bottenviken?
Overforbruket av kunstgjødsel tar nemlig «oversetterjobben» fra jordbiologien, og næringssaltene ødelegger mikrobene ved osmose: Det suger livssaften ut av bakteriene og andre organismers celler, på samme måte som saltet trekker kjøttsaft ut av skinka du vil speke. Dermed forfaller jordstrukturen. Det er nemlig avgjørende at jordsmonnet klarer å danne aggregater – at matjordas partikler samler seg til små klumper som henger sammen ved molekylenes sterke ionebindinger. Mellom aggregatene skal det være lommer for oksygen og vann: Godt jordsmonn både drenerer, samler opp og filtrerer grunnvannet, til glede fornalt levende. Det er aggregatene som holder jorda på plass, som om de er jorduniversets galakser.
Ser vi på jordsmonnet som en kropp, er den mineralske jorda selve kroppsformen, vannet er blodet, soppnettverkene nervebanene, gress og planter er hud, blomstene og trær forplantingsorganer, og den livsviktige jordbiotaen er tarmfloraen.
Ja, det finnes parallelle natursystemer som gir oss mat uten å tilsynelatende involvere jordsmonnet direkte. Havene har sine egne kretsløp, også med solenergi som viktigste drivstoff, men for tida har havet mer enn nok med sine egne utfordringer. Ser vi i dag tegn som tyder på at det å spise fisk og reker om noen få år kan bli like lite sosialt akseptert som å røyke innendørs?
Livet i havet er helt avhengig av matjordas evne til å holde karbonet i stabil form. Fortsetter vi å drive karbonet ut av matjorda, havner etter hvert enorme mengder av det i havene. Verdenshavene akkumulerer karbon fra atmosfæren, og er allerede i ferd med å mettes av dette. Biologiprofessor og karbonledestjerne Dag Hessen og andre har fortalt oss gang på gang hvilke følger det får for livet på jordkloden om
det skjer, så vi gjør best i å holde karbonet stabilt i jordsmonnet.
NEI, VI KOMMER ikke utenom å dyrke i jord, eller å utnytte det som bare gror opp av jorda uten vårt bidrag, altså ville vekster. I rhizosfæren arbeider virus, bakterier, sopp, alger, nematoder, spretthaler, samt insekter og andre leddyr hvileløst med kontinuerlig transformering av energi til og fra planteliv og jordbiota. Planten får tilbake mineralnæring og visse vitaminer. I én teskje vanlig mold finnes flere bakterier vi ennå ikke har kartlagt mer enn 1 prosent av artene som lever i rhizosfæren. Teller vi med jordboende virus også, er kunnskapen vår nærmere null. Den ungarske molekylære gastronomen Nicholas Kurti sa; «det er et trist uttrykk for vår sivilisasjon at mens vi kan måle temperaturen på Venus’ overflate, så vet vi ikke hva som foregår på innsiden av en sufflé». Det gjelder kanskje også for matjorda og alle dens økosystemer? Mange vil være enige i at matjorda er en viktigere ressurs enn en sufflé, om enn aldri så velsmakende.
Det har liten hensikt å skille de levende organismene i jordsmonnet fra den døde materien. Jordsmonnet er et symbiotisk system, og kanskje like mye av én organisme som vi selv er. Ser vi på jordsmonnet som en kropp, er den mineralske jorda selve kroppsformen, vannet er blodet, soppnettverkene nervebanene, gress og planter er hud, blomstene og trær forplantingsorganer, og den livsviktige jordbiotaen er tarmfloraen. Kanskje vi mennesker kunne være jordsmonnets hjerne? Hvis jorda er en organisme, mener jeg det virker logisk å være god på å «mate» jorda.
DET ER NOEN vi bør låne et øre, og en av dem er Dr.Rattan Lal. Etter et langt liv som jordforsker og jordforsvarer, sier han: "There can be no life without soil and no soil without life; they have evolved together. [Soil] regulates every ecosystem service that sustains life on earth."
***
Ta av deg skoene og gå noen skritt over enga, og kjenn hvordan jorda drar deg til seg, på magnetisk vis.
Til sist skal vi jo alle returnere til jorda og kretsløpene, til vår egentlige mor.
Så blir vi omfavnet av opphavet, og kommer til nytte for generasjon etter generasjon av andre organismer.
Det er ofte litt trist, men gir det ikke også en slags trygghet?
Jorda er deg og meg.
Jorda er Jack.
Vi er jord.
Kåseriet ble skrevet i anledning Økologisk Norges sommeravslutning.
