Forskningen på demens og Alzheimers sykdom gjør stadig nye fremskritt.
Siden min opprinnelige kronikk sto på trykk i Ren Mat i desember har to Brennpunkt-dokumentarer og serien Demenskoret gitt ny energi til debatten om eldreomsorg og demens. Ernæring i norske sykehjem var hovedtemaet i Nyhetsmorgen og NRK Dagsnytt 26. januar i år. Forskningen på demens og Alzheimers sykdom har gjort nye fremskritt.
Et forskningsprosjekt fra 2022 viser sammenhenger mellom ultraprosessert mat og økt sannsynlighet for å utvikle demens (Huiping Li, et. al., 2022). Finner den nye kunnskapen om ernæring og demens veien inn på kjøkkenet i de norske sykehjem, eller spiser demenspasientene seg til symptomforverring? Erfaringene mine fra to sykehjem i to forskjellige kommuner er den samme; andelen ultraprosesserte matvarer (UPM) i pasientenes kosthold er foruroligende høy. Jeg er ikke kjent med noen større kartlegging av UPM i eldreomsorgen, men mine observasjoner anslår at UPM utgjør minst 75 prosent av matvarene på avdelingskjøkkenene jeg har arbeidet ved. Pålegg og næringsfattige brød er verstingene. Det er ofte frukt og grønt og noen hele råvarer vi kan supplere brødmaten med, men en rekke begrensende faktorer bidrar til liten kreativitet på avdelingskjøkkenene. Mange vil trekke frem lav bemanning kombinert med mange oppgaver som to viktige faktorer. Erfaringsmessig vil jeg også si at ansattes egne preferanser og kunnskap om mat speiler graden av variasjon og flid rundt måltidene. Kreativitet på kjøkkenet blir altfor fort byttet ut med enkle utveier.
Brødskive med jordbærsyltetøy er kanskje det som spises mest. Brødene ligner kneip, er lave på helkorn og har antakelig mest hvete i seg. Helt vanlig butikksyltetøy har stort sukkerinnhold og ingrediensen raffinert sukker finner vi allerede i utallige pålegg. For noen kan tannhelsen være hinder for grovere brød, men her kan havregrøt med bløtlagt havre fra dagen før være en erstatning. Det hender også at noen pasienter nekter å spise noe annet enn syltetøy, og her må man gjøre skjønnsmessige vurderinger. Skal vi allikevel ta forskningen på alvor, så bør vi se etter fullverdige alternativer til næringsfattige og ultraprosesserte brød med syltetøy.
Finner den nye kunnskapen om ernæring og demens veien inn på kjøkkenet i de norske sykehjem?
Det finnes forskning som kobler fett og sukker til større sannsynlighet for å utvikle depresjon (Lassale, et. al., 2019). Det er også kartlagt at pro- og prebiotisk kosthold kan dempe symptomtrykket av angst (Anderson, et.al., 2017). Interessant nok forklarte en sykepleier meg at angst er en av de største utfordringene på de skjermede avdelingene. Sykepleieren påpekte videre at de fleste ansatte ikke forstår rekkevidden av dette, fordi det er utfordrende å sette seg fullt og helt inn i hvordan en pasient føler det. Det på tross av at man jobber tett på sykdommen. Til syvende og sist klarer man kun å observere sykdommens ytre uttrykk.
YTTERPUNKTENE i sykdommen er uendelig store. Det er pasienter som er av de mest godhjertede mennesker her på jorden. Samtidig ser vi triste skjebner, hvor kollegaer har berettet om pasienter som har klart å spise egen avføring, eller pasienter som viser den største avsky ved synet av sine egne pårørende. Det minste stimuli kan trigge angst og utrygghet, noe som videre kan lede til tvang som siste utvei. Smerten disse menneskene opplever hver dag er det kun pasientene selv som kan kjenne fullt ut. Ordene for å formidle følelser og tanker har forsvunnet. Mange ansatte undrer seg på om de går en lik skjebne i møte. Vi må ofte snakke om opplevelsene for å hjelpe hverandre til å bearbeide inntrykk. Mitt bidrag er å formidle at alle kan gjøre noe for å senke risikoen for demens. Den jobben starter allerede på neste butikktur! Å erstatte ultraprosesserte matvarer med hel mat er en svært god start.
DET FINNES INGEN GARANTIER. Å legge om kosten og ekskludere UPM garanterer deg ikke en demensfri alderdom. Noen påpeker at det finnes mange tilfeller hvor personer har fått demens på tross av et liv levd etter de beste livsstilsidealer. De har selvfølgelig rett. Det finnes andre samfunnsproblemer med lik problematikk hvor man heller aldri vil få en garanti. En kan kjøre hensynsfullt, aktpågivende og varsomt hver eneste biltur og likevel havne i en alvorlig bilulykke helt uforskyldt. Dette er imidlertid ingen grunn til å slutte å være en ansvarlig sjåfør. Den samme mekanismen kan bli funnet i denne debatten. Bør fraværet av sikker effekt forbli et hinder for endring av kostholdet i eldreomsorgen?
Det eksisterer mye kunnskap om konsekvensene av å spise ubalansert og mye UPM. Første steg på veien til en større endring starter på individnivå. Hvert enkelt menneske kan «bygge god helse i fredstid», for å bli rustet til fysiske og psykiske påkjenninger livet og alderdommen vil påføre. Tenker man helhetlig vil mange sunne endringer komme av seg selv. Spis hel mat. Gå tur i naturen, gjerne nye veier. Hvor fantastisk er det ikke for hjernen å koordinere rolig spasering i skogsterreng, samtidig som alle sanser er i bruk for å orientere, observere, lytte og forstå? Hvis kroppen var et piano, ville det vært utrolig spinkelt å bruke bare noen tangenter. Bruk alle tangentene! Vår fysiologiske utforming er ment for å brukes, gjerne mange og alle deler samtidig. Å sørge for sosial, fysisk og mental stimuli bremser sykdomsutviklingen (Mangialashce, et. al., 2012). Den samme tilnærmingen kan man ta med seg inn på kjøkkenet. Slik får man kvesset hjernen både utendørs og innendørs.
Pasienter behøver ikke avskrives som bidragsytere på kjøkkenet.
POSESUPPER OG FERDIGMIDDAGER frarøver oss verdifull mental og fysisk aktivitet med hel, hjemmelagd mat som belønning. Vi må ta kjøkkenet tilbake i hjemmet og i institusjonene. Vi må eie kjøkkenet, stedet hvor hjernen får store mengder av sunn og mental stimuli.
Pasienter behøver ikke avskrives som bidragsytere på kjøkkenet. Mange ganger har jeg fått utmerket hjelp av pasienter til matlaging. Spennende vaffelrører, pannekaker og potetlomper av egg av restepoteter, for å nevne noe. Pasientene opplever meningsfull aktivitet, hjernen får drevet med finmotorikk og koordinasjon, vi hindrer matsvinn, det skaper gode samtaler og tilhørighet, og fellesarealet dufter av hjemmelagd mat. Det er fem fluer i ett smekk. Minst. Tenk om pasientene selv kan være en del av løsningen? At foredling av middagsrester kan være både et miljøtiltak og forberedelse til kveldsmaten? Jeg vet at dette ikke er en utopi, fordi dette er måten jeg gjør vaktene meningsfulle for både meg selv og pasientene mine.
ERFARINGENE JEG VISER til kan antakelig avkreftes av andres observasjoner. Allikevel vil jeg fremholde at erfaringene mine sier noe om den generelle ernæringen i eldreomsorgen. Det er helt naturlig at institusjonene speiler samfunnets generelle ernæringsvaner. Nå vet vi at UPM har en sammenheng med demens. Det bør løftes frem og diskuteres mer på systemplan. Det finnes mange dyktige mennesker fra forskjellige fagmiljøer som vil gjøre den diskusjonen konstruktiv og givende.
Demenspasientene kan ikke snakke på vegne av seg selv. I alle fall ikke på hverdagslig basis. De er prisgitt sykehjemmet, dets ansatte og kjøkkensjefer, når det kommer til ernæring. Derfor må nøkkelordene UPM, demens og eldreomsorg adresseres sammen. Denne konkrete koblingen savnet jeg da aldersforsker Runar Bakken og førsteamanuensis Line Melby på ble intervjuet på Nyhetsmorgen 26. januar.
Endringer vil neppe skje gjennom historier om fryktelige enkelttilfeller av sykdommen. Håpet om endring ligger snarere i de positive sidene ved et balansert kosthold med minst mulig UPM. Erfaringsmessig tar kollegaer kostholdsgrep når de blir inspirert. Alle mennesker kan inspirere og alle mennesker kan inspireres. Der finner jeg håpet.
