EN NYSGJERRIG KYLLING kommer bort til oss inne i kyllinghuset ved den økologiske gården Biohuacal i Santa Maria Atzompa i Oaxaca sør i Mexico. Han har god plass å bevege seg på, og rundt ham ligger noen kyllinger i sola som slippes inn når presenningene dras fra. Andre spiser og drikker som de vil.
– Kyllingene selges unna svært fort, og jeg får stadig spørsmål om hvorfor jeg ikke produserer mer, sier Biohuacals eier, Alejandra Garza.
For ti år siden starten hun den økologiske gården. Hun begynte først med grønnsaker, og ett år etter startet hun også opp med kyllingoppdrett.
– Ideen min i starten var å produsere mat til meg selv og familien min fordi jeg ikke ville spise kjøtt med hormoner og antibiotika, forteller hun. Men jeg begynte å tilby på sosiale medier det som var til overs, og litt etter litt ble det en økonomisk inntektskilde.
I dag har Biohuacal 500 kyllinger og en variert grønnsaksåker. I tillegg til Alejandra, som også er arkitekt, jobber det nå ni stykker ved gården. På spørsmålet om hvorfor de ikke har flere kyllinger, er Alejandra fast bestemt på at hun vil ha en liten produksjon hvor kyllingene kan følges godt opp.
Jeg får stadig spørsmål om hvorfor jeg ikke produserer mer.
FAMILIEN HENNES har lange aner som bønder, men hun måtte selv lære seg økologisk produksjon.
– Det ble mye prøve og feile i starten, sier hun. Blant annet ga vi kyllingene grønnsaker vi selv produserte, men de ble løse i magen og la ikke ordentlig på seg, så vi begynte å gi dem korn i stedet. Kyllingene fores i dag på mais, soya og sorghum. Maisen produserer de selv, mens soya og sorghum blir kjøpt inn fra lokale produsenter. Alt er naturlig og uten tilsetningsstoffer.
– Innimellom gir vi dem litt salatblader fra åkeren utenfor som variasjon, men kun i små mengder for å passe på at de ikke får diare, forteller Alejandra mens hun legger et par grønnkål-blader foran kyllingene som de straks begynner å hakke på.
NÅR DET GJELDER KYLLINGENES HELSE påpeker hun at det naturlige er at de er friske så lenge de spiser godt og trives.
– De første fjorten dagene oppholder kyllingene seg i et eget hus hvor de har oppvarming, sier hun. Etter det flyttes de til en inngjerding med presenninger hvor de er beskyttet mot vind og temperaturforandringer, men hvor presenningene kan trekkes fra for å lufte og for at solen skal komme til. Alejandra er dessuten ekstra påpasselig med at kyllingene ikke har kontakt med andre dyr. Derfor er innhegningen omgitt av nett og alle større hull er tettet.
– Fordi villfugler og gnagere kan bringe med seg sykdommer og virus som kyllingene våre ikke har den samme motstandskraften mot, påpeker hun. Før hadde vi kyllingene i en inngjerding som var like ved kyrne som broren min har, men da ble de oftere syke. Derfor flyttet vi dem. Nå befinner kyllinghuset seg midt ute i grønnsaksåkeren.
– Og vi har nå en veldig lav dødelig blant kyllingene våre; under fire prosent, forteller Alejandra.
HYGIENE OG PREVENTIV NATURMEDISIN er to faktorer hun trekker fram som bidrar til den gode helsen blant kyllingene.
– Hver morgen bytter vi ut all sagflisen som dekker gulvet i innhegningen, forteller hun. Og i drikkevannet tilsetter vi noen dråper med planteekstrakter som styrker immunforsvaret deres.
Dråpene inneholder ekstrakter fra eukalyptus, kanel, appelsin, rosmarin og sitron.
– Det er først de siste par årene at vi, med gode resultater, har brukt disse ekstraktene, sier Alejandra. Før presset vi sitron i drikkevannet og malte hvitløk for å styrke immunforsvaret deres. Kyllingene observeres ellers nøye.
– Om noen skulle bli syke, skilles de fra resten umiddelbart, fortsetter hun. Og vi gir dem naturmedisin. Antibiotika benytter de ikke. Alle kyllinger i oppdrett i Mexico, det være seg økologisk eller konvensjonell oppdrett, må riktignok etter pålegg fra de nasjonale landbruksmyndighetene, Sagarpa, vaksineres.
– Vi vaksinerer dem blant annet mot kopper og fugleinfluensa, forklarer Alejandra.
FOR Å UNNGÅ STRESS lar de kyllingene sove mesteparten
av natten.
– Ved flere gårder står lyset på hele natten for å stimulere kyllingene til å spise slik at de vokser fortere, poengterer hun. Men da lever kyllingene under et konstant stress. Derfor slår vi kun på lyset en gang ved 10-tiden om kvelden. Det står på en liten periode før det slås av igjen, og det forblir slukket resten av natten slik at kyllingene kan slappe av. Hun sier at dette bidrar til friskere kyllinger.
Lyset forblir slukket på natten og dette bidrar til friskere kyllinger.
– Vektøkningen går saktere når vi lar dem sove om nettene, medgir hun. Vi foretrekker imidlertid at de vokser saktere, men tryggere. Ved Biohuacal tar det to måneder før kyllingene er klare til å slaktes. Da veier de vanligvis rett i overkant av to kilo.
DET ER IMIDLERTID ingen økologisk merking av kyllingene
Alejandra selger.
– Kjøttet og alle prosessene er økologiske, men vi har ingen sertifisering på at vi er økologiske, medgir hun. Og grunnen er at det er for dyrt å skulle betale en sertifisering hvert år. Med kyllingproduksjonen Biohuacal har i dag med kun 500 kyllinger, understreker hun at fortjenesten ville gått med til å betale sertifiseringen.
– Vi måtte ha økt produksjonen til 3000 kyllinger hvis det skulle lønt seg for oss å betale for en økologi- merking, fortsetter hun. Dette sammenfallerk ikke med ideene Alejandra har med hensyn til et lite og kontrollert kyllingoppdrett.
– Jeg har ingen planer om å bli en storprodusent av økologisk kylling, understreker hun. Jeg driver med oppdrettet for å ha mat til mitt eget bord da dette er en livsstil for meg. Jeg selger på det lokale markedet hvor alle som vil kan komme hit og se hvordan ting gjøres. Kyllingene kan følgelig ikke promoteres som økologiske.
– Ordet økologisk unngår jeg helt, fortsetter Alejandra. Jeg selger kyllinger fri for hormoner og antibiotika. Hun forteller at de er flere økologiske kyllingbønder som er frustrerte over situasjonen, og at de synes det er helt bakvendt at de som gjør ting på en måte som gagner folks helse, må betale for å bevise dette.
– Vi burde i stedet fått en utmerkelse, og den bør naturligvis ikke koste noe, foreslår hun engasjert.
DEN MEKSIKANSKE LOVEN om økologisk produksjon trådte i kraft i 2014, og en som jobber for at flere meksikanske bønder som produserer økologisk skal sertifisere seg, er Carlos Maya.
– Med denne loven er det forbudt å promotere seg som økologisk hvis en ikke har sertifisering, presiserer han. Sertifiseringen er i regi av Sagarpa, det meksikanske landbruksdepartementet, mens ulike sertifiseringsorgan står for selve inspeksjonene.
Carlos er veterinær og sjef i Ciaval, et selskap som gir rådgivning rundt prosessene som må til og hvordan bøndene må arbeide for å kunne få en slik sertifisering. I tillegg har han bidratt til å danne en nasjonal forening for økologiske kyllingprodusenter, Red Nacional Avícola Orgánica Mexicano, som er den første av sitt slag i Latin-Amerika.
– Foreningsarbeidet har blitt satt på vent på grunn av pandemien, men målet vårt er å samle både sertifiserte og ikke-sertfiserte kyllingbønder og å gi informasjon om sertifiseringsprosessen, sier han. For jeg er en iherdig tilhenger av økologisk landbruk, og en av grunnene til det er dyreveldferd og miljøhensyn. Han forteller at det generelt i Mexico er høy bevissthet rundt dyrevelferd, både innen økologisk og konvensjonell produksjon. Men at den er høyere innen økologisk produksjon.
– Det er blant annet krav til mer plass per dyr når produksjonen er økologisk, sier han. Ved økologisk kyllingoppdrett kan det være maksimalt ti kyllinger per kvadratmeter samt at de må ha en luftegård hvor de kan slippes noen timer per dag, og her skal det være fire kvadratmeter per kylling. Veterinæren påpeker derfor at det kreves store arealer og en stor investering for å produsere økologisk, og dette er det få som har råd til.
PER I DAG ER DET kun seks økologisk kyllinggårder som er sertifisert i Mexico, ifølge Sagarpa. Disse er større anlegg med opptil 80 000 kyllinger. Carlos etterlyser mer promotering og støtte fra de meksikanske landbruksmyndighetene for å øke den økologiske produksjonen i landet.
– De bør gi økonomisk støtte som dekker utgiftene til sertifisering, mener han, og understreker at det i dag ikke finnes noen offentlig støtte i forbindelse med denne prosessen. Enn så lenge forblir mange kyllingprodusenter, som Biohuacal, uten sertifisering, og hvor mye av den totale kyllingproduksjonen som er økologisk er usikkert.
– Men det antas at kun én prosent av den totale produksjonen er økologisk, sier Alejandra. Estimater fra det meksikanske kjøttrådet, CoMe- Carne, indikerer at det i 2022 vil bli produsert 3,9 millioner tonn med kyllingkjøtt. Dette dekker ikke hele det nasjonale forbruket som er på 4,85 millioner tonn. Både Alejandra og Carlos er enige om at stadig flere forbrukere er opptatt av hvordan kyllingene de spiser produseres og at potensialet for økologisk kyllingoppdrett i Mexico følgelig er meget stort.
– Og jeg skulle gjerne hatt en sertifisering som bekrefter at kyllingene mine er økologiske, medgir Alejandra. Men siden produksjonen min kun selges lokalt, og jeg ikke har noen planer om å eksportere, er det uaktuelt for meg å betale for en slik sertifisering.
