I FLERE HUNDRE ÅR har lystgårdene på Lade ligget som perler på en snor i kystlandskapet langs Trondheimsfjorden. Med fjorden som bakteppe kunne man se Lade, Ringve og Devle gård ligge på rekke med store gårds- og hageanlegg rundt. Byen har for lengst innhentet det gamle hagebrukslandskapet, men gårdshus med mindre grøntområder står fortsatt igjen. På området rundt Ringve gård ligger Ringve botaniske hage, som er en del av NTNU.
Høsten 2023 åpner en ny del av samlingen til Gamlehagen. Her skal et lite, representativt utvalg av frukt og bær fra Trøndelag bevares for ettertiden. Vibekke Vange er botaniker og daglig leder ved Ringve botaniske hage.
– Den botaniske hagen representerer bærekraft og biologisk mangfold, sier hun.
– Dette er underliggende for alt vi driver med.
Med bærekraft og biologisk mangfold som bakteppe er det viktig at også mat- og nyttevekster får sin plass i botaniske hagers samlinger.
GAMLEHAGEN HAR TIL NÅ bestått av gamle stauder og nytteplanter samlet inn fra Midt-Norge. Når frukt og bær skal med i samlingen er det et variert, lite utvalg som får komme med: To ulike surkirsebær, tre ulike sorter plommer, to ulike sorter rips og solbær, rosa, grønne og gule stikkelsbær, og gule bringebær. Av epler har de seks-sju forskjellige sorter.
Sammen med gartner Patrick Nilsen har hun jobbet med å lete etter gamle sorter frukt og bær. De har lett, spurt og gravd seg frem til et knippe utvalgte trær og busker, som nå får representere den trønderske hagebrukshistorien.
– Kunnskap om dyrking av frukt og bær er noe litt annet enn det botaniske hager tradisjonelt har jobbet med, sier Vibekke.
Det var flere tilfeldigheter som førte til at dette prosjektet ble startet sommeren 2019. Kunnskap om og funnet av frukttrær og bærbusker er basert på muntlige overleveringer, personlige historier, og tilfeldige møter.
– Etterhvert begynte det å renne inn med informasjon om gamle frukt- og bærslag. Med det grønne skiftet blir folk mer og mer interessert i selvberging og planter, å kunne ha dem selv i hagen og ha kunnskap om dem. Da var det nesten så det ga seg selv; nå må vi ta inn noen busker og trær som et tilskudd til Gamlehagen.
Podekvister og rotskudd er samlet inn fra forskjellige steder i Trøndelag, som også i et par tilfeller gir navn til sortene. Fra Frosta har de hentet Frostakirsebærene, og Melhus har gitt navn til Melhuseplet. Gul plomme kommer fra Malvik, og rosa, grønne og gule stikkelsbær fra Fevåg på Fosen. De har også lett etter ulike kvaliteter i sortene:
– De representer litt forskjellige ting, har litt forskjellig farge, kanskje litt forskjellig smak. Sviskeplommen er mørk og søt om man tørker den, den andre plommen er gul.
Den botaniske hagen representerer biologisk mangfold. Dette er underliggende for alt vi driver med.
DE FLESTE PLANTENE er hentet fra private hager, men de aller mest lokale sortene kommer fra Ringves eget hageanlegg, og er dermed eksempler på gamle sorter fra Trondheims egen hagebrukshistorie.
– Mange av lystgårdene på Lade var mønsterbruk, de var interessert i å fronte god hagekultur. Her er det mye historie å nøste opp, sier Vibekke, som gjerne vil trekke frem nettopp Lades hagebrukshistorie. De har fra før funnet spor og historie på tomta rundt Ringve gård, og vet at det har vært drevet stort med frukt og bær i det gamle hageanlegget.
Det er funnet en rekke store trær av surkirsebær, et gammelt epletre, forvillede stikkelsbær og noen busker av gule bringebær.
MAN REGNER MED at de fleste av disse stammer fra da kjøpmann og fabrikkeier Rickhard Knoff overtok gården i 1853. Han ønsket å forbedre og modernisere gårdsdriften, og anla etter hvert et større frukt- og bærfelt som han brukte i produksjon av saft og mineralvann i fabrikken han eide, Trondhjems Mineralvandfabrik og Destillationsforretning.
Man vet mye om driften på gården fra Knoff sin dagbok, hvor han skrev lister over frukt og bærbusker han plantet. Mer enn 1000 bærbusker og over 40 frukttrær plantet Knoff ut på noen få år. Han plantet rips, solbær og stikkelsbær, og «nedenfor bakken» plantet han moreller, epler og plommer. Et valnøttre skal han også ha hatt.
«Nedenfor bakken» har man tolket at må være bakken vest for gårdsanlegget, hvor man finner en rekke store, gamle forvillede trær av surkirsebær. Disse har de tatt rotskudd av og fått med i den botaniske samlingen.
– De blir spist så kjapt av fugler at vi må legge på nett bare for å få smake på dem, sier Vibekke. Bærene er middels sure og saftige, og man kan se for seg at dette er en sort som egner seg godt til «mineralvandfabrikation».
Rickhard Knoff gikk i likhet med flere kjøpmenn konkurs da det ble økonomiske nedgangstider i byen, og i 1878 ble gården solgt til familien Bachke.
Fru Barbara Bachke var også opptatt av hagebruk, og det var hun som drev og videreførte gården til et mønsterbruk. Det skrives i minneskrift skrevet av hennes datter hvordan «mama» Barbara var over alt på gården; i fjøset, i hagen, og pent kledd som vertinne for selskaper. På gården var hun involvert i dyrking av frukt, bær og grønnsaker, til og med tomater, som ble solgt på Torget i byen, og hun ble tildelt hedersbevis for god drift fra Norges Bondelag.
– Jeg har hørt at Barbara Bachke var glad i å plukke bær, og vi tolker at de gule bringebærene er fra hennes tid, forteller Vibekke. Dermed har også Bachke-familien gitt sitt bidrag til bærsamlingen. At det er nettopp gule bringebær, det kan man ikke være sikker på, og det kunne jo kanskje hende at disse også var fra Knoff eller andre eiere, men det finner de ingen kilder på. Det de uansett er helt sikre på, er at de gule bringebærene har vært på tomta lenge.
– Å etterbestemme er veldig vanskelig. For oss er kulturhistorien like viktig som sorten. At dette er busker og trær som har blitt plantet på Lade og på Ringve, gjør at de er viktige å bevare, sier Vibekke.
Med det grønne skiftet blir folk mer og mer interessert i selvberging og planter, å kunne ha dem selv i hagen og ha kunnskap om dem.
AT HVER VEKST kan fortelle en god historie har stått sentralt når de har funnet frem til sortene de ønsket å ta inn i samlingen. Derfor har de lagt vekt på den «personlige» fortellingen som følger med hver enkelt busk eller tre. For sorter som har vokst på Lade og ellers i Trøndelag trenger de derfor ikke være bestemt med et sortsnavn for å være bevaringsverdige.
– Dette er et veldig spennende arbeid! Det kunne vært et årsverk i seg selv å grave og dokumentere i enda større grad enn det vi har rukket å gjøre nå. Men nå blir det ikke borte, nå er det levende materialet her.
DET LILLE, MEN allikevel mangfoldige, utvalget av sorter gir en viktig påminnelse om hva som har vært i bruk, og som fremdeles finnes, i både hageanlegg og private hager omkring i Trøndelag. Sammenliknet med andre distrikter er ikke Trøndelag kjent for stor produksjon av frukt og bær, med tung leirjord og tidvis korte sesonger. Men at det har vært et mangfold i mindre skala på gårder og i hager er det ingen tvil om.
Samlingen gir en pekepinn på hvilke sorter som egner seg i det trønderske klimaet. Et viktig kriterium for at vekstene fikk komme med har vært at man kan spore opphavet tilbake til før 1950. Når de har vært her så lenge, har de også bevist at de er vel verdt å ta vare på både for kulturhistoriens del og for fremtidens hagebruk.
ARBEIDET ER IKKE ferdig når treet er podet og plantet, eller stiklingen har rotet seg. At dette er en levende samling, gjør det spennende å se hva som kan oppdages når den først er til stede. Foreløpig står små, vevre epletrær pakket inn i netting i hagen, godt beskyttet mot rådyr og fugler.
– Skritt én er å få dem til å leve!, sier Vibekke om det nåværende arbeidet.
Med tiden til hjelp får de vokse seg større og sterkere, trær og busker får frukt og bær, og man kan både nøste i historie og finne enda mer ut av hva de enkelte vekstene egner seg til. I Ringve botaniske hage er de spente på hva enkelte av fruktene og bærene smaker, eller hvordan de ser ut når de vokser opp. I tillegg gir det nye muligheter til formidling av hagebruk og historie.
– Det vi kan fortelle litt om, er hagebrukshistorien generelt, sier Vibekke.
– Hvilke type bær og frukt folk gjerne hadde, om hagebruksskoler som ikke finnes lenger, og litt om at det fantes gartnerier som distribuerte disse sortene. Det fantes mange planteskoler frem til 1990-tallet, nå er det svært få igjen. Hele historien kan vi ikke fortelle, men vi kan gi et lite drypp av den.
– Det er ikke vanskelig å ha en ripsbusk i hagen sin, det gir masse glede og det gir mat, sier Vibekke.
– Og så er det så enkelt, det er jo helt vilt.
