Skal jeg velge ett ord for å beskrive mine beste- og oldeforeldres liv, må det bli «sjølberging». På de tre målene som utgjør eiendommen vår utenfor Hamar utnyttet de hver kvadratmeter av den fruktbare Stange-jorda; potet, gulrot, kålrot, kål, purre, nepe og krydderurter. 20 epletrær. Noen griser og høner. Under krigen og i årene etter brukte man plassen man hadde tilgjengelig for å dyrke selv. I bestefars sirlig nedskrevne notater kan jeg lese hvordan avlingene ble fra år til år. Om nepene ble store og flotte, gulrøttene burde bytte plass foran neste sesong, og hvilke frø som ga best avling.
Lytt til denne kronikken som podkast her:
I DAG ER EPLETRÆRNE gamle og krokete og nepefrøene borte. Med barn og full jobb har jeg nok med å beskjære frukttrærne og klippe gresset innimellom alle hverdagens gjøremål tolv mil lenger sør. Jeg holder liv i rabarbra og krydderurter, men kjenner på et voksende ønske om å dyrke mer. Som redaktør i et mat- og landbruksmagasin blir det noe ironisk med å tilbringe flere dager på et kontor enn med fingrene i jorda. Med krig i Europa og koronakrisen friskt i minne har mange av oss i dag en større erkjennelse av hvor viktig matsikkerhet og -beredskap er enn for bare få år siden.
Noen mener vi står foran den sjette masseutryddelsen. Det høres dramatisk ut, og er også det.
MATSIKKERHET HANDLER OM mer enn kornlagre og frøbanker. Bevaring av frø er ikke så mye verdt om de ikke er i bruk. – De frøene som bevares i en genbank vil stagnere i utviklingen, sier Linn Borgen Nilsen ved Norsk Genressurssenter (NIBIO). Du møter henne i artikkelen «Frø fra fortiden til fremtiden» i sommerutgaven av Ren Mat. Frø i frøbanker blir statiske. De mister tilpasning, seleksjon og lokale egenskaper som sorter utvikler over tid. Når et frø bevares er det jo nettopp fordi de har en spesiell historie, lokalitet og egenskaper som har oppstått gjennom mange års tilpasning på bestemte steder under bestemte betingelser.
Vi trenger derfor både frøbanklagring og bevaring i åkeren. Og vi behøver mer regional frøproduksjon. Sikrer vi bruken av lokale kulturvekster og robuste sorter som tåler et klima i endring og gjør mangfoldet av det vi dyrker og spiser stort, har vi det beste utgangspunktet for fremtiden. Men med den ensrettingen vi har sett i matproduksjonen de siste femti årene, har mye genetisk diversitet gått tapt. Noen mener vi står foran den sjette masseutryddelsen. Det høres dramatisk ut, og er også det. Valgene vi tar nå vil ha stor innvirkning på hva våre barn og barnebarn har muligheten til å produsere og spise. Ifølge FN truer menneskelig aktivitet eksistensen til én million arter. 2752 av dem i Norge. Utryddelsen skjer i dag i et tempo mellom ti- og hundre tusen ganger fortere enn noensinne. På verdensbasis stammer nå 75 prosent av all matproduksjon fra bare syv kulturvekster; hvete, ris, mais, soya, palmeolje, bygg og sukkerrør.
Patenterte frø fra internasjonale storselskaper gjør verdens småbønder til leilendinger.
NÅR VI GJØR MATPRODUKSJONEN snever og sårbar, får det konsekvenser for mange samfunnsområder. Det påvirker matsikkerheten og beredskapen lokalt, og det gjør jobben vanskeligere for bønder og andre matprodusenter. Utviklingsland er spesielt utsatt. Sosial og politisk uro, militære konflikter og migrasjon er plausible følger av å ikke ha tilgang på robuste, lokale frø til et mangfold av vekster. Patenterte frø fra internasjonale storselskaper gjør verdens småbønder til leilendinger, med tiltagende svikt i avlingene som følge av at frøene ikke er tilpasset forholdene hvor maten dyrkes. Gevinsten ender hos investeringsfond som ser større fordeler av å produsere én sort mais på markedet enn mange. I et klima i endring med tørke, uforutsigbar regntid, frost og temperaturøkninger som gir avlingstap, mindre mat på bordet og usikker fremtid for verdens småbønder, er et mangfold av planter og husdyrraser helt avgjørende. Den innsikten vi får av å sette oss inn i hvordan ting fungerer i landbruket i dag er sentral for å kunne bidra til et rettferdig, gjennomsiktig og resilient matsystem.
Et slikt system baseres ikke bare på å bevare naturlige økosystemer med så mange arter som mulig, det er også demokratisk, i den forstand at det gir bønder og matprodusenter muligheten til selv å ta kontroll over flere ledd i verdikjeden. Kanaler for direktehandel er et eksempel på dette. Ny teknologi muliggjør at en risbonde på den rurale landsbygda i Kina kan selge den utrydningstruede risen sin til kunder på den andre siden av landet. Slike sosiale sikkerhetsnettverk virker som bufre mot klimatiske og økonomiske påvirkninger, som Edona Arnesen tidligere har skrevet i Ren Mat.
Dagens matsystem, som berømmer volum og kvantitet, innskrenker mulighetene for en mangfoldig produksjon.
DET HOLDER IMIDLERTID IKKE å være teknologioptimistisk. Dagens matsystem, som berømmer volum og kvantitet, innskrenker mulighetene for en mangfoldig produksjon. Når du premieres for å drive frem mye av det samme fremfor litt av alt, skal du være rimelig sta, idealistisk og uredd, for å satse på det motsatte. Kan du ikke levere nok og likt slik at dagligvarekjedene tjener på å ta inn varene, er muligheten for en stabil inntekt uforutsigbar. Det er forresten ingen garanti for omsetningen å få avtale med en av de store grossistene heller; produksjonsplanen gir dem kjøpsrett, men ikke kjøpsplikt, selv om avtalene gjerne er eksklusive. Bonden kan ikke selge til noen andre – du skjønner tegninga; poteten graves ned. Blomkålen råtner på rot.
Når vi forbrukere ikke engang får mulighet til å ta andre valg, tvinges vi i realiteten til å støtte opp under monokulturer som bare vokser, stadig lavere kostnad per enhet og større og færre gårder. Reparerer vi ikke snart dette skakkjørte systemet og legger til rette for mer selvbærende og sunne produksjons- og økosystemer, går vi gradvis mot økologisk kollaps.
MEN DET ER IKKE for sent å snu skuta, sier forfatter og journalist Dan Saladino, som vi har intervjuet i sommerutgaven. Ved å skape etterspørsel etter mat som ivaretar mangfold, kan vi oppnå konservering gjennom konsum, mener Saladino. Da er kunnskap en forutsetning. – Vårt viktigste håp er at vi kan overføre historiene om maten til de unge, og tilgjengeliggjøre de fantastisk deilige smakene og mulighetene som ligger der og venter, sier han.
Økologisk Norge (ØN) har i år startet arbeidet med formidlingsprosjektet Biomangfold fra gård til gaffel. Under slagordet «Spis det, ikke mist det» ønsker organisasjonen å inspirere barn og ungdom til å bevare biomangfoldet i naturen ved å etterspørre, tilberede, servere – og spise det. ØN har latt seg inspirere av The Slow Food Networks liste «Ark of Taste», en katalog over truede matvarer. Her finner vi fra Norge blant annet Målselvnepe, Gravensteinepler, pultost fra Innlandet, tjukkmjølk fra Røros, klippfisk fra Kristiansund og villsau, for å nevne noe. Utover dette er det også mange andre fargerike grønnsaker, gamle husdyrraser, kornsorter og frukt som må brukes for å bevares.
Skal vi klare å snu skuta og ta med oss alle de bevaringsverdige matvarene, plantene og dyrene inn i smakens ark, må vi være modige.
IKKE VÆR FEIG, skriver Ragna Kronstad i artikkelen med samme navn, om nettopp tjukkmjølka og pultosten. Skal vi klare å snu skuta og ta med oss alle de bevaringsverdige matvarene, plantene og dyrene inn i smakens ark, må vi være modige. Vi må våge å stå opp mot selskaper som vil patentere lokale frø og kreve betaling for at småbøndene skal kunne bruke dem. Mot matindustrien som vil dytte på oss produkter hvor både opprinnelig råvare og ingredienslisten er ugjenkjennelig. Og vi må kanskje se forbi feige kostråd. Uansett hva Jøran Hjelmesæth, leder for Nasjonalt råd for ernæring, og komiteen bak de nye, nordiske kostholdsanbefalingene (NNR) mener om at det ennå ikke er nok vitenskapelig grunnlag for å hevde at vi bør begrense inntaket av ultraprosessert mat. Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) anbefalte allerede i 2019 et kosthold bestående av varierte uprosesserte og minimalt prosesserte matvarer, og begrensede mengder høyt prosessert mat. Hvordan NNR har kommet frem til at de trenger et bedre kunnskapsgrunnlag enn FN og WHO, kan man jo bare undre seg over.
DET Å SPISE er en politisk handling vi gjør flere ganger om dagen. Det handler om hvordan vi både personlig og kollektivt tar valg om hvordan vi vil leve på denne jorda. Det er kanskje, men burde ikke være, kontroversielt å påstå at det mest bærekraftige både for mennesker og for naturen er å dyrke og spise regnbuen av hel, ren mat fra robuste frø, såkorn og husdyrraser med varierte egenskaper. Utforsk matvarer du ikke har spist før. Kjøp grønnsaker fra bønder som dyrker uvanlige sorter. Spis noe som er utrydningstruet der du bor. Og la barna oppdage mangfoldet av smaker som finnes. Spiser vi biomangfoldig, bidrar vi til å bevare det biologiske mangfoldet både rundt oss og inni oss. Spis det, ikke mist det!
