Reportasjer

Mer norsk mat på norske fat

Å produsere og spise frukt og grønnsaker som er dyrket lokalt i Norge er bra for både helsa og miljøet. Det øker selvforsyningen og sørger for spredt matproduksjon og økt sysselsetting i distriktene. Hvorfor gjør vi da det totalt motsatte? Og hva kan vi gjøre for å snu denne negative trenden?
REN MAT BROKKOLI NADIN MARTINUZZI 40 254

Matsikkerhet. Landbruk over hele landet. Økt verdiskapning og et bærekraftig landbruk. Norges landbrukspolitiske mål klinger nok godt i de fleste ører. De er også grunnpilarene i visjonen nåværende regjering har for «Matnasjonen Norge».

«I 2030 er mat en kilde til matglede, stolthet, god helse og fellesskap i hele befolkningen, og er et synlig element i turistlandet Norge. Norge er internasjonalt kjent for en spennende matkultur, sin store sjømateksport og mat- og drikkeopplevelser med norske råvarer i verdensklasse.»

Dessverre er vi et godt stykke fra visjon til virkelighet. Vi beveger oss nemlig bare lengre og lengre vekk fra våre egne overordnede mål.

– Det kan argumenteres for at uavhengig av om man faktisk har hatt som reell intensjon å nå disse målene med politikken som har vært ført, har den vært mislykket. Selvforsyningen har gått ned, gårder legges ned, lønna i jordbruket er svært lav og økende effektivisering og fokus på større enheter har bærekraftsutfordringer med økende importavhengighet, monokulturer og mangelfull dyrevelferd, skriver seniorforsker ved Nordlandsforskning, Bjørn Vidar Vangelsten, i en e-post til Ren Mat.

Skal vi ha noe håp om å oppnå visjonen for «Matnasjonen Norge» må vi, med andre ord, tenke nytt.

Skal vi ha noe håp om å oppnå visjonen for «Matnasjonen Norge» må vi, med andre ord, tenke nytt.
Bjørn Vidar Vangelsten, seniorforsker ved Nordlandsforskning, mener det kan argumenteres for at de landbrukspolitiske målene er mislykka.

NORGE ER, ifølge FNs Mat- og Landbruksorganisasjons (FAO), det landet i verden med lavest selvforsyningsgrad. Dette tallet har vært relativt stabilt siden etter andre verdenskrig, med en svakt fallende tendens de siste tiårene. I 2019 lå selvforsyningsgraden på 45 prosent inkludert fisk. 44 prosent uten. Trekker man fra importerte fôrråvarer lå den på 36 prosent.

Omfanget av planteproduksjon er grunnlaget for mengden mat som kan produseres i et land. Enten går planteproduksjonen i seg selv til menneskemat, eller så blir den brukt til husdyrfôr for å skaffe melk og kjøtt til menneskemat. Derfor brukes hovedsakelig tallene på mat produsert med norskproduserte råvarer i forskningssammenheng.

I Norge er bare rundt tre prosent av landarealet dyrket mark, og hvert år blir arealet mindre. Det er kommunene som bestemmer hvorvidt jordbruksareal skal omreguleres til andre formål. Mellom 2004 og 2015 bygget vi i gjennomsnitt ned 8100 dekar jordbruksareal hvert år.

I 2015 vedtok Stortinget å begrense nedbyggingen til 4000 dekar årlig, men Statistisk Sentralbyrå anslår at den reelle nedbyggingen var på rundt 8000 dekar helt fram til 2019.

Det sier seg selv at når arealet blir mindre, faller også produksjonen. På 1960-tallet dyrket vi hele åtte ganger mer poteter og rotgrønnsaker enn i dag. Men selv med dagens areal kunne vi produsert langt mer enn vi gjør. Så hvorfor gjør vi ikke det? Deler av svaret ligger i at produksjonen av kjøtt og korn har økt kraftig.

I dag bruker vi over 90 prosent av jordbruksarealet i Norge til animalsk produksjon. To tredeler av det samlede dyrka arealet er gress og grovfôr, og ca. 30 prosent av arealet går til å dyrke korn. 80 prosent av kornet som dyrkes går til husdyrfôr. Vi er i stor grad selvforsynte med kjøtt og meieriprodukter i Norge, mens norskandelen frukt og grønt ligger på bare 30 prosent.

– Denne utviklingen har gått gradvis. Landbruket får rett og slett ikke det fokuset det fortjener. Landbruksministeren vår sier matjorda er hellig, og samtidig er hun fornøyd med at antall dekar går ned. Det er ikke vanskelig å regne ut hvor lang tid det tar før vi bare har stein og asfalt igjen her i landet, sier økobonde Heinrich Jung.

Ti nye arbeidsplasser vil alltid bli vurdert til å være mer verd enn matjorda.
Vi har ingen reell matjordbeskyttelse, mener økobonde Heinrich Jung.

Jung mener det er et problem at sentrale myndigheter ikke sørger for strengere beskyttelse av matjorda.

– Så lenge man overlater dette til lokal styring, kan man ikke si at man har noen matjordbeskyttelse. Ti nye arbeidsplasser vil alltid bli vurdert til å være mer verd enn matjorda. Vi trenger en nasjonal, eller enda bedre, en internasjonal plan som sørger for at matjorda skal være matjord til evig tid, sier han.

SIDEN 1950-TALLET har norsk landbruk – og landbrukspolitikk endret seg dramatisk. Fram til 1950-tallet var kombinasjonsbruk normen i landbruket. Gjennom kanaliseringspolitikken ble det lagt til rette for spesialisert produksjon på områder spesielt egnet for formålet. For eksempel ble kornproduksjonen sentrert rundt flatbygdene på Østlandet, Jæren og Trøndelag, mens grovfôrproduksjonen, som tidligere hadde foregått på disse områdene, ble flyttet ut i distriktene. Et annet politisk grep fikk enda mer dramatiske konsekvenser.

‒ På 60-tallet var det fokus på industrialisering av landet, og folk fikk fraflyttingsbidrag for å flytte inn til byene. Dette tømte nærmest bygdene og førte til at det på 1970-tallet ble dyrket korn på det minste arealet noensinne, forklarer Astrid Tove Olsen, som er leder for økoutvalget i Norsk Bonde og Småbrukarlag og tidligere økobonde.

Siden 1989 har antallet gårdsbruk i Norge blitt mer enn halvert, fra ca. 100 000 til ca. 38 600 i 2020. Samtidig har det gjennomsnittlige bruket blitt større.

– Nå har vi kommet til et skjæringspunkt. Bygdene fraflyttes, fagmiljøene blir dårligere, det er mangel på veterinærer og bøndene får ikke tak i avløsere. For bøndene som er igjen har det blitt nesten umulig å håndtere de enorme jordbruksområdene som må til for å ha en lønnsom drift, fortviler Olsen.

Det at man legger til rette for så stor grad av import er det ikke mye matsikkerhet i.
Astrid Tove Olsen er leder for økoutvalget i Norsk Bonde og Småbrukarlag. Hun mener vi er kommet til et skjæringspunkt.

FRA Å HA VÆRT en næring underlagt streng importbeskyttelse og offentlig næringsstøtte, må jordbruket nå i økende grad leve med større nasjonal og internasjonal konkurranse. Det siste er regulert gjennom multinasjonale avtaler som WTO-avtalen og EØS-avtalen.

– Det er fortsatt WTO-avtalen fra 1995 og tollsatsene som ble vedtatt da som gjelder. Siden da har matvareprisene økt, mens tollen i kroner og øre er den samme, så i mange tilfeller utgjør tollen en veldig liten del av prisen. I tillegg har Norge også senere inngått avtaler, spesielt med EU, om redusert toll eller nulltoll på en rekke varer, forklarer Arve Gladheim.

Han er organisasjonssjef i Gartnerhallen, som er Norges største aktør innen produksjon av frukt, bær, grønnsaker og potet. Gartnerhallen er et samvirke som eies av over 1000 frukt- og grøntprodusenter. De samarbeider med blant andre Bama og NorgesGruppen, i tillegg til storhusholdninger og matvareindustrien.

Det er også andre faktorer som gjør konkurransesituasjonen vanskelig for norske frukt og grønt-produsenter. Det er blant annet ikke markedsregulering på frukt og grønt, slik det er på kjøtt og melk. Norskproduserte varer får ofte en høyere pris enn importerte. Dette henger blant annet sammen med at vi har andre produksjonsvilkår enn andre land.

– Men, samtidig bidrar det norske klimaet og den lange vekstsesongen til at vi får varer med god smak og høy kvalitet, legger Gladheim til.

Nå er bransjen spent på hvilken handelsavtale norske myndigheter kommer til å lage med Storbritannia. Det gjelder i aller høyeste grad også økobonde Heinrich Jung.

‒ Regjeringen vi sitter med nå kan komme til å akseptere tollfri import for å kunne selge laks. Hvis vi får frihandelsavtale med Storbritannia, ser jeg ganske svart på det hele. De har vesentlig lavere lønnsnivå, bedre klimatiske forhold og kan dermed produsere mer til lavere pris. Da vet jeg ikke hvor mye framtid det norske landbruket har, sier han.

Organisasjonssjef i Gartnerhallen, Arve Gladheim, er ikke optimistisk for framtiden til det norske landbruket om det blir en frihandelsavtale med Storbritannia.

Politikken på landbruksområdet har i stor grad dreid seg om å gi støtte til økt produksjon og effektivisering for å gjøre de norske bøndene bedre rustet til å konkurrere med importvarene.

Spesielt under sittende regjering har landbrukspolitikken vært opptatt av at markedet skal regulere produksjonen. Det er begrunnelsen for at regjeringen valgte å gå bort fra målet om 15 prosent økologisk innen 2020. Denne politikken har dyttet næringen mer og mer i retning færre, større og mer ensidige bruk, og mer og mer import. Det er en situasjon som kan gjøre oss sårbare i en krise.

– En del norske politikere har hatt den holdningen at det vi ikke kan produsere i Norge kan vi jo bare importere. Jeg håper de har forandret synspunkt på dette etter pandemien. Grunnproduksjon er veldig viktig for selvforsyningen, sier Gladheim.

Også Astrid Tove Olsen i Småbrukarlaget mener politikerne må begynne å tenke mer på matberedskap.

‒ Det at man legger til rette for så stor grad av import er det ikke mye matsikkerhet i. Selvforsyning og matberedskap blir bare viktigere og viktigere med tanke på klimaendringer og befolkningsvekst. Kanskje har vi ikke muligheten til å importere maten vi trenger ved neste krise. Det kan bli en kamp om maten, og da må hvert land prioritere sin befolkning først. For å sikre norsk produksjon og økt selvforsyning krever det politisk styring, sier hun.

OM DET IKKE FORELIGGER konkrete tiltak, har i alle fall politikerne begynt å innse at produksjonen av norsk frukt og grønt må økes. I jordbruksoppgjøret 2019 ble det enighet om å satse på innovasjon og vekst i grøntsektoren, med mål om å øke andelen norskproduserte varer. Det ble også satt ned et utvalg som fikk i oppgave å utarbeide en langsiktig plan for å oppnå dette. Gartnerhallen var også representert i utvalget.

Ironisk nok ble den høye kvaliteten på de norske landbruksproduktene et hinder.

– Det er flott med visjoner som «Matnasjonen Norge», men de må følges opp med tiltak. I rapporten «Grøntsektoren mot 2035», som ble lagt fram i mars 2020, er det flere forslag til tiltak som kan bidra til å øke norskandelen på frukt og grønt, sier Gladheim.

Tiltaksforslagene i rapporten er som følger:

  1. Øke etterspørselen hos forbrukere og i de ulike markedskanalene
  2. Utnytte innkjøpskraften i offentlig sektor
  3. Utvikle bærekraft som tydelig konkurransefortrinn
  4. Styrke produsentøkonomi og rekruttering
  5. Øke kvalitet, styrke produktutvikling og utvide sesonger
  6. Samordne strategisk satsing på forskning og innovasjon

I Sverige har de hatt stort suksess med å vedta et mål om at 60 prosent av alle næringsmiddelinnkjøp i offentlig sektor skal være økologiske innen 2030. I 2019 var de på 39 prosent, noe som var den høyeste andelen i verden. Dette målet har bidratt til forutsigbarhet på etterspørselssiden, som igjen gjør det tryggere for bonden å legge om til økologisk drift. Det har ført til at Sverige også er i verdenstoppen på andel økologisk jordbruksareal.

– Det samme har vi foreslått for norsk produksjon. Å fastsette en norskandel i alle offentlige innkjøp er noe politikerne kunne prioritert, sier Gladheim.

Gladheim har i sin tid også jobbet med å få opp økologiskandelen i Norge. Ironisk nok ble den høye kvaliteten på de norske landbruksproduktene et hinder.

– Vi prøvde å kopiere det de har gjort i Sverige og Danmark, men vi fikk det ikke til. Jeg tror at forbrukerne i Norge har stor tillit til konvensjonell norsk produksjon og at det er vanskelig å få fram forskjellene som ligger i økologisk produksjon, forklarer han.

Flere av grepene «Grøntsektoren mot 2035» foreslår krever politiske virkemidler, men som vi kan skjønne utfra Gladheims erfaring er det også mye å hente på punkt én.

Foto: Nadin Martinuzzi

TRE KJEDER; NorgesGruppen, Rema 1000 og Coop dominerer fullstendig det norske dagligvaremarkedet, med en samlet markedsandel på ca. 96 prosent. Coop er i tillegg til å være en dagligvarekjede også sin egen frukt-og grønnsaksgrossist, mens NorgesGruppen og Rema 1000 får sine frukt og grønt-leveranser fra Bama, som de også er medeiere i.

– I realiteten er det tre aktører som bestemmer hva vi skal spise. Dagligvarekjedene har mye makt. Mye mer enn det man tror. De eier eiendommene, grossistleddet, transportleddet, alt. For hver matbit du spiser har dagligvarekjedene tjent penger flere ganger allerede, sier Heinrich Jung.

For å få solgt varene sine er norske bønder fullstendig avhengige av å få innpass hos dagligvarekjedene, og i møte med en så sterk aktør blir det rått parti for bøndene.

– Jeg kan protestere og forhandle fram betingelser, men i realiteten har jeg bare en sanksjonsmulighet og det er å si at jeg pensjonerer meg. Selvsagt både skal og må grossister tjene penger, men jeg vet ikke om fordelingen er rettferdig slik den er i dag, forklarer økobonden.

Lektor i landbruk og klimakunnskap ved Høgskolen i Innlandet, Thomas Cottis, sier seg enig.

– Ja, dagligvarekjedene har all makt, og det er for mye. De legger press for å skaffe billige råvarer inn i butikkene og presser på for å få importere mest mulig. Det er billig for kjedene å kjøpe brokkoli fra Spania, og det matcher forbrukerens ønsker om at maten skal være fersk og billig. Resultatet blir at den norske produksjonen taper.

Resultatet blir at den norske produksjonen taper.
Thomas Cottis, lektor ved Høgskolen i Innlandet, mener dagligvarekjedene presser på for å skaffe billige råverer, gjerne importert.

Dette er ikke en beskrivelse miljøsjef Knut Lutnæs i Coop Norge kjenner seg igjen i.

– Coop har ingen påvirkning på importvern eller øvrige landbrukspolitiske rammebetingelser. Coop selger så mye norsk frukt og grønt som mulig, og som det kundene ønsker å kjøpe, og vi skal være en langsiktig og forutsigbar samarbeidspartner for norske produsenter og leverandører, skriver han i en e-post.

Gladheim i Gartnerhallen påpeker at butikkjedene også er avhengige av å kunne importere frukt og grønt for å tilfredsstille forbrukernes krav.

– Det er ikke alt som kan produseres i Norge hele året. Kjedene ønsker å kunne gi et likt tilbud til kundene sine året rundt, og da er de avhengig av å kunne importere, sier han.

Cottis mener politikerne enten bør stille strengere krav til kjedene, eller splitte dem opp.

– Hadde vi hatt ti matvarekjeder hadde saken vært en annen, men så lenge det er som det er må vi ha dagligvarekjedene med på laget for å kunne skape endring, sier han.

Høgskolelektoren tenker at hvis vi hadde fått dagligvarekjedene til å samarbeide med foredlingsindustrien og matforskningsinstituttet Nofima kunne mye skjedd.

– Det ligger enorme muligheter i forskningen og tankegodset til Nofima, og det bør også det økologiske landbruket hive seg på. Man kan tenke at det bare er mat lagd fra bunnen av som er holdbar, men for forbrukeren er det viktig at det fins lettvinte alternativer. Det er ikke noe verre at de kjøper ferdige planteburgere, men da må de være laget på norske råvarer. Det blir for dumt hvis disse nye produktene skal basere seg på importerte råvarer, forklarer han.

Lutnæs i Coop sier de legger til rette for plantebaserte kjøttalternativer gjennom både medlemsbonus og faste tilbud. Han forteller at de har hatt stor suksess med sin egen vegetarserie «Coop vegetardag» som ble lansert i 2016.

‒ Dette har vært en meget vellykket satsing, og både antall produkter og salget har økt jevnt og trutt. Omsetningen økte med 22 prosent i 2020. Per i dag er råvarene til Coop vegetardag importert, selv om en god del av produksjonen skjer i Norge. Men vi ønsker, som for andre produkter å bruke norske råvarer, forklarer han.

Miljøsjef i Coop Norge, Knut Lutnæs, mener at Coop selger så mye norsk frukt og grønt som mulig.

DET ER LETT Å TENKE at man som forbruker er prisgitt vareutvalget dagligvarekjedene tilbyr oss, men det er langt fra sannheten. Er det noe enhver forhandler respekterer, er det markedsmakten, og som forbrukere er det mye vi kan gjøre for å bidra til å øke produksjonen av norsk frukt og grønt. Selv i produksjonens aller første ledd.

Thomas Cottis har sammen med Bjørn Vidar Vangelsten og førstelektor i mat, ernæring og helse ved Høgskolen i Innlandet, Lilja Palvaara Søberg, skrevet en kronikk i Nationen der de har regnet seg fram til fordelene ved å halvere kjøttkonsumet her til lands. Funnene deres var at det vil være lettere å få et ernæringsmessig godt kosthold og det vil kutte utslippene av klimagasser med 1,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter per år, som er 30 prosent av jordbrukssektorens årlige utslipp.

En halvering av kjøttproduksjonen vil dessuten frigjøre omtrent en million dekar kornareal som da kan brukes til andre matvekster som hvete, erter, bønner, mer grønnsaker, frukt og bær. Matenergien vi får ut av hvert dekar jordbruksareal med matvekster er rundt ti ganger høyere enn gjennomsnittet for animalsk produksjon. Det betyr at vi da også kan få en betydelig økning i matproduksjon og selvforsyningsgrad.

Halverer vi kjøttinntaket blir vi altså sunnere, vi bidrar til å kutte Co2-utslipp, vi bidrar til å øke produksjonen av norsk frukt og grønt som igjen øker graden av selvforsyning. Alt dette samtidig som at vi fortsatt kan spise en kyllingmiddag, en svinekjøttmiddag og oksesteik på søndag, hver uke. Forutsatt at man baserer resten av middagene på norske grønnsaker, naturligvis.

Det er viktig å formidle til forbrukerne at hvis pris er viktigst, kan de glemme alt annet.

DET HAR BLITT GJORT en rekke forbrukerundersøkelser som viser at vi er opptatte av hvor råvarene kommer fra, at vi ønsker å kjøpe lokalt og at vi ønsker å kjøpe økologisk. Etterspørselen i butikkene har derimot vist noe annet. Det ser ut til at når man først kommer i butikken handler det først og fremst om pris.

Dette støttes i aller høyeste grad opp av dagligvarekjedenes tilbudsfokus og medienes matvarebørser som sosialiserer forbrukeren inn i troen på at pris er det eneste viktige. Paradoksalt nok har vi aldri brukt så lite av lønna vår på mat som nå. I gjennomsnitt bruker vi ca. 11 prosent. På 1970-tallet brukte vi dobbelt så mye, og på 1950-tallet utgjorde mat i underkant av 30 prosent av husholdningenes budsjett. Gjennomsnittsforbrukeren kan med andre ord med fordel spandere noen ekstra kroner på kvalitetsmat. De kronene går nemlig til veldig gode formål.

– Vil vi ha gode, rettferdige forhold, matvaretrygghet og matvaresikkerhet, må vi akseptere et litt høyere prisnivå. Det er viktig å formidle til forbrukerne at hvis pris er viktigst, kan de glemme alt annet. De kan glemme gode arbeids-og lønnsforhold på gården og i transportbedriftene, de kan glemme at maten skal være økologisk, og de kan glemme dyrevelferd, sier Heinrich Jung.

DET KAN GODT hende forbrukerne vil ha noe annet, men butikkjedenes hovedfokus er billig mat. Heldigvis har vi sett at forbrukerne har blitt mer opptatt av lokalmat og kvalitet under pandemien. Reko-ringer har tatt av, folk vil vite hvor maten kommer fra. Men da må man også gi dem tilbudet, sier Astrid Tove Olsen.

Også i Coop har de merket økt interesse for lokalmat, noe miljøsjefen sier de både setter pris på og følger opp.

– Etterspørselen etter lokalmat øker stadig, og flere butikker bygges om for å få egne avdelinger til lokalmat. For eksempel Extra Førde, som er den beste og største butikken på lokalmatsalg i Norge. Vi har sentrale ressurser som bidrar overfor leverandører og produsenter og en rekke samvirkelag og butikker har etablert sterke, lokale samarbeid, forklarer han.

Og det er nettopp i etterspørselen mye av løsningen ligger. Ønsker vi norsk, lokal, eller økologisk mat i butikken er det viktigste vi som forbrukere kan gjøre å kjøpe og etterspørre mer av det.

– Vær bevisst når du går i butikken. Se etter norske varer. Det er ikke uvanlig å finne for eksempel både norske og utenlandske agurker side ved side i butikkhyllen. Finner du ikke norske varer, gå og spør butikksjefen, anbefaler Gladheim i Gartnerhallen.

Det er Thomas Cottis helt enig i.

– Hvis den norske forbruker går i butikken og kjøper norsk, trumfer det alt, både kjedemakt og tollregler. Forbrukerkrav og politikk er det eneste som kan styre dagligvarekjedene.

Landbruks- og matdepartementet har blitt forelagt kritikken i denne saken, men har ikke svart på Ren Mats henvendelser.

I Norge er det Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) som beregner selvforsyningsgraden. De definerer selvforsyningsgraden som andelen av engrosforbruket av matvarer, regnet etter kalorier, som kommer fra norsk produksjon.
Den regnes ut ved å ta norsk produksjon (uten fisk), trekke fra eksport (uten fisk) og dele på totalt engrosforbruk (inkludert fisk).
For å sikre matforsyning og matberedskap er det viktig å både sørge for tilgang til mat for befolkningen, men også tilgang til fôr for husdyrene, slik at de igjen skal kunne produsere mat. Importerte fôrråvarer regnes ofte ikke med i beregningen av selvforsyningsgrad. Derfor kan den rapporterte selvforsyningsgraden variere utfra beregningsmetode.
NILF påpeker at selvforsyningsgraden ikke gir et fullstendig bilde av mulighetene for å dekke matvarebehovet med egen produksjon. Vi eksporterer for eksempel mye fisk, som i en krisesituasjon kan dekke en større del av matbehovet i Norge. I rapporten «Økt matproduksjon på norske arealer» fra 2014 poengteres det også at vi i en krisesituasjon vil kunne øke energimengden med en omlegging til mer planteproduksjon.
Kilde: «Økt matproduksjon på norske arealer», AgriAnalyse, Norsk senter for bygdeforskning (Bygdeforsk) og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) i samarbeid med Institutt for skog og landskap og Bioforsk.

Flere artikler