KANSKJE ER DET SÅ ENKELT: Fraflytting byr på forfall. Fraflytting påvirker lokalsamfunnet. Først lukker skolen og barnehagen, så den lokale butikken. Mange småbruk står i dag tomme, og enorme mengder bygningsmasse, historie og tradisjon står i fare for å forsvinne. Samtidig er det en utfordring å få kjøpt seg et bruk.
Klokken kunne lett bli 02.00 en hverdag. Jeg skroller på Finn, Hemnet og flere andre tilsvarende sider, og fyller kjæresten min sin innboks med ulike annonser. Men å finne et sted byr på utfordringer: Dyrt nært byen, eller flytte langt bort? Betale for stor tomt eller et beboelig hus? Er den ene eller andre plasseringen forenelig med drømmene om en åpen gård?
Så her befant vi oss, i minihuset vårt som var parkert på Hurumlandet. Et populært område med mange fine bruk og god landbruksjord. Jeg opplevde dessverre den samme frustrasjonen som jeg hadde følt på i flere år i Hemsedal: Lite som var til salgs og det som var til salgs var priset hinsides noe vi kunne drømme om. Visning og budrunder vi fulgte med på stoppet først en million over takst. Det er populært med småbruk.
GJENNOM VINDUENE fra våre 13 kvadrat på henger kunne vi se tre gårder. Alle eid av samme bonde. Vi forsøkte å komme i kontakt med dem, og tenkte at om vi bare ble kjent, så fantes det håp. Kanskje kunne vi skape forståelse for at vi var interesserte i å ta vare på stedet og på historien, drive videre?
Bøndene skulle bo i byen og eie. Eie mye.
Men de skulle bo i byen og eie. Eie mye. Og det var den samme opplevelsen jeg hadde fra Hemsedal. Her var problemstillingen at dersom noe kom ut for salg hadde jeg ikke sjanse til å kjøpe. Det meste ble solgt som fritidsbolig til folk som hadde en million ekstra på bok. Drive- og boplikten følges ikke opp og viktigheten av den forsvinner.
Etter et år på jobb på gården på Hurum var vi egentlig klare for å kjøpe et falleferdig, råttent småbruk langt ute i ødemarken som ingen andre ville ha, det var det vi kunne få til. Men så hadde vi flaks. Kanskje var vi også mer klare og tiden var inne? Men vi var i hvert fall så heldige å finne et småbruk og en selger som ville selge til nettopp oss. Sogn hadde jeg forelsket med i for mange år siden, og tomten var bratt og gjengrodd, men den ga meg ro og en god følelse av at her kan vi få til noe. Selger holdt av huset og ga oss betenkningstid. Våre ideer, tanker og drømmer falt i smak og vi delte en interesse for å ta vare på stedet og historien. Så den 9. april 2022 så vi på hverandre på trappa og ble enige om at dette måtte vi prøve. Nå var jo vår mulighet her!
Jeg drømmer om endringer i regelverk og sosiale normer, slik at flere
gårder kan forenes med de som faktisk ønsker å drive, både stort og
smått.
JEG DRØMMER om endringer i regelverk og sosiale normer, slik at flere gårder kan forenes med de som faktisk ønsker å drive, både stort og smått. Det finnes noen fantastiske prosjekter som har lykkes med nettopp dette. Både «Lys i gamle hus» og «Huga på gard» har på hver sin måte satt fokus på og jobbet med akkurat denne problemstillingen. Jeg har troen på bygda og på distriktet. Kunne vi endret regelverket eller laget trygge system for å kunne leie eller sakte overta bruk? Jeg mener vi bør tenke kreativt og jobbe for at flere ubebodde hus skal få tilbake livet. Jeg kommer selv fra en liten dansk landsby og livet her i Luster bekrefter mine minner fra oppveksten og hvorfor jeg trivdes så godt med det. Jeg opplever at det finnes en gjensidig ydmykhet.
For i dag finnes det mange måter å drive et gårdsbruk på. Om jeg i det hele tatt kan kalle 4,5 mål for en gård. Det kan jeg vel kanskje ikke når jeg kommer fra en av Danmarks største melkefabrikker? Men i denne problemstillingen ligger mye av min motivasjon for å drive våre 4,5 mål: Vise at ikke vekst er det eneste målet. Vise hvordan jeg kan skape næring på en kreativ måte, med kursvirksomhet, utleie, arrangementer, kunst og et sted å møtes. Vi har et stort ønske om å være et bidrag i en positiv utvikling for bygda, landbruket og jordsmonnet. Jeg tror det ligger noe i å ikke være redd for et nei, eller redd for å skille seg litt ut. Vi må møte utfordringene og jobbe sammen.
SPERLEBAKKEN, som vi har kalt vårt sted, håper vi kan romme mange ting. Kanskje inspirere til en annen måte å drive på, eller en annen type verdi enn vekst og penger. Aller helst skulle vi hatt litt mer plass til både dyr og potetåker, men kanskje kan naboen låne bort et jorde til potet eller beite. Må vi eie alt selv? Mange synes nok at vår tomt er veldig upraktisk, bratt og vanskelig, og det er den også ved første øyekast, men for oss handler det også om hva vi gjør det til. Tiden vil vise hva vi får til, men vi planlegger skolehage, kurs i tradisjonshåndverk, art in residens med nysirkus og scenekunst, craft in residens, kreativt kontorfellesskap, badstuklubb og ikke minst det å være en åpen gård. For oss er det viktig at kommunen er positiv og at lokalbefolkningen er åpne for det vi gjør. Låven er allerede innviet med nysirkus og konsert i fjor sommer. Vi opplever også at kommunen er støttende og at her finnes lokal drivkraft som skaper masse aktiviteter og samhold.
VÅR OPPFORDRING ER: Ikke vær redd for å ta kontakt med en jordeier for å fortelle hvem du er og hva du drømmer om. Det verste som kan skje er at du må prøve videre.
