EN FORMIDDAG sent i august blåser det en sterk vind over de flate åkrene i Stange. I åkeren til frøprodusenten Solhatt må jeg stå med ryggen mot vindkastene og holde hønsenettingen til sukkerertene oppe med ryggen, mens jeg finner belgene som er klare til å høstes. Jeg har fått være med på frøinnhøstingen i en liten uke, og har lært om vekstene de dyrker til sin egen frøproduksjon. Jeg har lært å velge ut sukkerertene som for lengst er for overmodne til å spi-ses, de som er gule og sprø i skallet. Å kjenne etter om frøene er modne nok til å høstes inn er kunnskap som må sitte i fingrene. Om frøbelgene fortsatt er myke, får de stå noen dager til.
Frøene vi høster er fra sorten Engelsk Sabel, en gammel, norsk kulturarvsort som kom til landet på slutten av 1800-tallet. Først begynte Solhatt med å så ti frø, som de fikk tilsendt av den nordiske genbanken NordGen. Ti frø ble til ti planter, og etter tre–fire år fikk de nok frø til at de kunne begynne med salg.
Solhatt begynte å satse på oppformering og salg av gamle, norske kulturarvsorter i 2012. Nå selger de 20 ulike kulturarvsorter. Foruten erter og bønner, produserer de frø fra nepe, kålrot, hodekål, tomater og karve.
– Gjennom årene har vi prøvd de fleste sortene fra den nordiske genbanken, forteller Tom Boersma, som driver Solhatt sammen med Jasper Kroon.
Jobben de gjør er et tålmodighetsarbeid, et lang-siktig prosjekt som krever kunnskap, tid, og en god porsjon prøving og feiling.
– For eksempel dyrket vi en del ting på friland de første årene som vi senere har blitt klar over at vi må ha i drivhus for å få gode frø, sier Tom.
– Det er lite kunnskap om dette. Det finnes noe gammel litteratur, men ellers er det mye vi må lære selv. Det gjør det morsomt, men det kan også være krevende. Det kan bety at vi mister et år eller to på enkelte sorter.
Gjennom årene har vi prøvd de fleste sortene fra den nordiske genbanken
Når jeg snakker med dem nå, våren 2023, er de spente; de mislyktes med en norsk sort av purre i fjor, men skal dyrke den på nytt i år. I tillegg skal de prøve seg på Lomsert, som, slik navnet tilsier, er en gammel ertesort fra Lom i Gudbrandsdalen.
DEN NORDISKE GENBANKEN, NordGen, ligger i Alnarp i Sverige. Her lagres og ivaretas en stor del av Nor-dens genressurser for fremtidens bruk. Det er her-fra Solhatt og andre kan bestille frø for å dyrke de gamle kultursortene selv.
Selv synes jeg det er noe litt mystisk med ordet «genbank». Man ser for seg det globale frøhvelvet på Svalbard, en høy, smal og utilgjengelig inngang omgitt av snø, nordlys og isbjørn. Men så klart finnes det også frøbanker og -hvelv andre steder i verden.
– HVORDAN ER DET å komme til frøbanken i Alnarp?
– Det er kjempehyggelig! Den er ikke så mystisk, der er det liv og røre.
Det forteller Linn Borgen Nilsen, som er senior-rådgiver ved Norsk genressurssenter på Ås. Jeg ringer henne for å høre mer om NIBIO sitt arbeid med bevaringsverdige kulturarvsorter.
Hun forteller at selve fryserommet der frøene oppbevares i 20 metallfargede frysebokser, ikke er så spennende. Men i tillegg har de frø-laboratorium hvor de blant annet renser frø, og drivhus og hage hvor de oppformerer plantene når det er på tide å fornye frøene som bevares. Det er også herfra frø blir sendt til det globale frøhvelvet på Svalbard.
– Svalbard Globale Frøhvelv er et lukket sikker-hetslager, mens genbanken i Alnarp er en aktiv samling. Der ser man hele omløpet til et frø i genbanken. Først kommer det inn på frølabben og blir undersøkt, så blir det dyrket i hagen, så kommer det kanskje inn i samlingen og ligger i fryseren i ti år. Så blir det tatt ut og dyrket igjen.
Frøene de bevarer tar de imot fra forskere, plante foredlere, botanikere, bønder og andre som dyrker bevaringsverdige sorter. Når de får en ny sort må frøene studeres og vurderes før de kan inngå i samlingen. Da er det viktig å vurdere plantesortens egenskaper, og om de likner på sorter som er bevart fra før. De tar i betraktning hvor planten har vokst, når den kom til Norge, og gjerne resultater fra dyrkingsforsøk.
Dersom genbanken ikke har kapasitet til å lagre, regenerere og erstatte materialet, så kan det lett gå tapt.
Genbanken ved NordGen lagrer over 33 000 ulike frøprøver fra de nordiske landene. Av disse er 1.975 prøver av norsk opphav, kan Linn fortelle.
– Det er mer man kunne tatt vare på, det er det ikke noen tvil om. Det er fortsatt mange sorter som ikke har funnet veien inn i det offentlig bevaringssystemet, men som kanskje finnes og brukes lokalt.
– Er dette noe man er redd for, at det finnes mange sorter der ute som ikke er registrert og som kan gå tapt for fremtiden?
– Ja, vi mister sortsmangfold dersom vi ikke gjør tiltak for å bevare det. På den andre siden, så kan sorter også gå tapt selv om de bevares i en genbank. Det høres kanskje litt rart ut, men det skjer. Dersom genbanken ikke har kapasitet til å lagre, regenerere og erstatte materialet, så kan det lett gå tapt. Det samme hvis ikke materialet er godt nok dokumentert. Dette er et system som på sett og vis er skjørt. Det er for eksempel viktig at alt materialet også er sikret på en annen lokalitet.
NIBIO DRIFTER fire klonarkiver hvor klonformerte kulturplanter, slik som for eksempel frukttrær og potet, bevares i spesielle hager. Når planter står ute i vær og vind, er også risikoen større for at de går tapt.
At materialet bevares i en genbanken er en bekreftelse på at det faktisk er i ferd med å forsvinne. Når det gjelder bevaring av genetisk materiale, peker hun på dokumentasjon, distribusjon og bruk som veldig viktig. Vi bevarer jo faktisk dette materialet for at det skal kunne brukes. Gjennom bruk får vi mer kunnskap om sortene og øker sannsynligheten for at det oppdages spesielle eller interessante egenskaper. – Det er veldig artig å se at tradisjonelle sorter blir dyrket og brukt i dag. Gjennom bruk bidrar jo også dyrkere til at sortene bevares.
UTE I ÅKEREN hos Solhatt står et av årets (2022) kålfelt med fem hundre planter. Av disse skal femti stykker graves opp til overvintring i drivhuset, og få blomster og frø til neste år. De velger ut de mest sortsekte eksemplarene, de som har mest av de kvalitetene denne kålsorten skal ha. De vurderer fargen på bladene, om kålhodene er passe store, og om de er passe faste.
Men det er ikke alltid like lett å finne ut av hvordan en gammel, norsk kultursort skal være.
Vi vet ganske lite om enkelte sorter.
– Mange av dem er dårlig beskrevet, da vet man ikke hva man skal se etter, sier Tom.
– Vi vet ganske lite om enkelte sorter. Vi hadde noen bønner, hvor vi ikke visste om det var tørkebønner eller brekkbønner. Da måtte vi smake på dem. De var litt harde i skallet, så da tenkte vi at de kanskje ikke er ment for å spises med belg. Det kan være såpass dårlig dokumentasjon!
Å finne informasjon om historien til sortene de har lyst til å dyrke kan også være et detektivarbeid. I 2019 prøvedyrket Solhatt flere sorter av bønner som de fant i databasen i NordGen. En sort var frøbønnen Norwegian Brown, som de fant ut var hentet fra genbanken Vavivlov In-stitute i St. Petersburg, som igjen hadde hentet den fra en tidligere genbank i Øst-Tyskland. Herfra kunne man spore den tilbake til en genbank i Canada på 1950-tallet. Man kan tenke at sannsynligvis stammer sorten fra norske utvandrere tidlig på 1900-tallet. Nå dyrkes og distribueres den igjen.
PRØVEDYRKING AV DENNE bønnen ble en suksesshistorie. Men det er ikke alltid gitt at en sort som er bevart i en genbank gjennom flere år kan tas opp til bruk mange år etter at den ble samlet inn.
– De frøene som bevares i genbankene vil ikke tilpasse seg nye forhold, forklarer Linn Borgen Nilsen. – De egenskapene som sorten hadde for la oss si femti år siden, da den ble samlet inn, vil være de samme. Dette kan jo være en ulempe.
Når et frø bevares, er det nettopp fordi de har en spesiell lokalitet, historie, eller spesielle genetiske egenskaper som har oppstått gjennom mange års lokal tilpasning, etter at bønder har dyrket, samlet frø og dyrket dem igjen på bestemte steder og under bestemte betingelser.
– Det er derfor det er en stor fordel med både genbanklagring og bevaring av ulike sorter i åker og eng, sier hun.
Nettopp derfor skulle også Solhatt gjerne sett mer regional frøproduksjon i Norge.
– Når vi dyrker en sort her på Hedmarken, år etter år, vil den jo tilpasse seg disse forholdene.
Frøbevaring og artsmangfold er minst like viktig for Kari og Ola som bor på Majorstua som for en bonde
– Tenker dere på det, at for eksempel kålroten Trøndersk hylla vil forandre egenskaper når den dyrkes hos dere?
– Ja, det gjør den. Her plukker vi ut de beste plantene, og jobber videre med dem. Men det er de beste plantene under disse forholdene. I Trøndelag hadde de kanskje valgt andre planter, eller andre planter hadde vist seg best. Det kan hende den endrer seg.
SELV OM FRØPRODUKSJON til salg ikke er større i Norge, er interesseorganisasjonen KVANN Norwegian Seed Savers sentrale i arbeidet med å bevare sorter gjennom aktivt å dyrke dem, og videre å oppformere og bytte frø.
Merete Furuberg er ny leder av KVANN fra mars i år. Historien om hvordan hun ble med i KVANN er et godt eksempel på at sorter må dyrkes lokalt for å bevare autentiske og lokalt tilpassede egenskaper, som med svedjenepa fra Finnskogen.
– I fjor prøvde jeg å få tak i frø fra svedjenepa, forteller hun.
– Den er ikke en nepe, men en kålart, kaskinauris på finsk. Da kom det litt lettvint fra en person; «Du kan jo bare kjøpe frø? Det selges til og med på flyplassen i Helsinki!» Da reagerte jeg. Avstanden mellom Finland og Finnskogen, er stor. Det slo meg at våre skogfinner riktignok hadde utvandret fra Finland, men det var på 16- og 1700-tallet. Dyrkingen av svedjenepa i vårt område hadde pågått i iallfall tre hundre år. Da ville det være gæli å kjøpe frø i Finland.
Hun fikk en henvendelse fra tidligere leder i KVANN, Stephen Barstow, som bekreftet at hvis vi skulle gjenoppta dyrking av svedjenepa i området i grensetraktene på Finnskogen, ville de måtte finne mer lokale frø.
– Nå skal vi begynne å dyrke den. Og denne har vi ikke tenkt å dele med verken Finland eller resten av landet, for vi vil ikke at den skal endres.
Men så er det ikke bare for historiens skyld, men også for fremtidens matproduksjon at bevaringen av svedjenepa og andre eldre kultursorter er så viktig. Det er gjennom mange års arbeid i skogbruket at Merete har lært hvor viktig det er å bevare biologisk mangfold gjennom å dyrke forskjellige sorter.
– Når det nå er raskere og raskere klimaendringer, er det viktigere enn noensinne å gjøre det arbeidet vi i KVANN gjør med å dyrke, plukke frø fra det og dyrke på nytt. Da klarer man å holde tritt med at frøet også skal følge med i utviklingen, sier hun.
Det er viktig å ha produksjon av bondebønner i Norge
Det går en linje fra fortidens dyrking av både svedjenepa og andre eldre kultursorter, til fremtidens matproduksjon. Derfor ønsker KVANN seg mer solid organisering, og mer formalisering av arbeidet de gjør som organisasjon. Mer ressurser til kunnskap om frø og frøformering å tilby medlemmer og interesserte dyrkere.
– Dette er jo en bredere samfunnssak. Frøbevaring og artsmangfold er minst like viktig for Kari og Ola som bor på Majorstua som for en bonde, poengterer Merete.
LINN BORGEN NILSEN fremhever at med ensrettet fokus på matproduksjon de siste femti årene, har mye genetisk diversitet gått tapt.
Grunnlaget for bevaring er at vi ikke vet hva vi står i i fremtiden, i form av at vi ikke vet hva slags egenskaper vi trenger at plantene våre har, sier hun.
Det er derfor man i verden er enige om å etablere systemer for bevaring og samarbeid som skal sørge for at vi har tilgang på genetiske ressurser som kan hjelpe oss i fremtiden, for eksempel i møte med sykdommer, tørke, flom eller større temperatursvingninger.
– Planteforedlere kan finne løsninger på mange utfordringer. Men som foredler, så er det man har å jobbe med de genetiske ressursene som er tilgjengelig. Med et større forråd av sortsmateriale og egenskaper som er godt kartlagt, vil jobben bli mye lettere.
FRØPRODUKSJON I NORGE er fra før av ikke den enkleste sak, med både korte sesonger og ustabilt vær. Frømodning krever tid, og det krever en lang sesong.
Først vokser plantenes rot og blader, de får smak, blir saftige og gode å spise. Da er nok regn viktig for at plantene skal vokse seg frodige og sterke. Senere, når plantene får blomster og setter frø, trenger man sol og varme og tørke for at frøene skal modnes før de kan høstes inn.
Det er sårbart arbeid. Den tørre vinden som blåser over jordene på Stange den sensommeren hos Solhatt, tørker frøene i vinden, men den gjør innhøstingen litt utfordrende. De små frøene til svartroten, som ligner på løvetannfrø, svever av sted med vinden.
– Det er ikke sikkert bondebønnene får modne frø, sier Tom. Vi står i åkeren og topper bondebønner for å fremskynde frømodningen.
– Men vi prøver. Det er viktig å ha produksjon av bondebønner i Norge.
– Er det lett å holde på motivasjonen?
– Ja. Dette er et langtidsprosjekt. Det vi klarer å produsere øker betydelig fra år til år. Det er mye som går bra, da er det lett å holde seg motivert. Særlig også når man ser hvor stor interesse det er for de norske sortene!
For de ser at interessen for gamle kulturarvsorter er økende, så mye at det kan være vanskelig å holde tritt med etterspørselen. Det er gode nyheter for fremtiden til norsk biomangfold i åkeren.
På NIBIO ser de også på dette som langsiktig arbeid.
DET ER KANSKJE ENKLERE å tenke på det som er her og nå, sier Linn Borgen Nilsen om hvorfor det er viktig å huske på å bevare, dyrke og spise norsk kulturarv.
– Men bevaringsarbeid er ikke noe man gjør for å nå kortsiktige mål. Å bevare, dokumentere og bruke genetiske ressurser er en forsikring for fremtiden – og trolig en veldig viktig investering.
