I min oppvekst i Gratangsfjorden på 1950-tallet brukte vi fjorden som spiskammers. Vi fisket ikke opp mer enn vi brukte til middagsmat den nærmeste tiden. På høsten var det sild i fjorden, på sommeren sei og på vinteren torsk og hyse som ble fisket på isen. Vi hadde ikke fryse- eller kjøleskap, så den beste måten å oppbevare fisken på var å la den være levende i fjorden inntil vi behøvde mer. Fisken kunne også bli saltet, hengt til tørk eller røykt – men det var noe begrenset hvor lenge den kunne lagres på denne måten.
Vi hadde noen sauer og geiter på vårt lille småbruk og i tillegg hadde min mor en kjøkkenhage der vi dyrket poteter og grønnsaker. Om høsten gikk min far til fjells for å sanke engsyre som ble fermentert i en stor tønne og brukt utover vinteren som dessert og var en kilde til C-vitamin.
Reindrifta følger årstidene. Om vinteren er reinen på vinterbeite, den holder seg i ro for å spare på energi i kulden. Om våren begynner den å trekke mot sommerbeite og kalvene kommer til underveis mot sommerlandet. Om sommeren beiter reinen seg opp i vekt og kalvene vokser. De blir merket til den siidaen de tilhører. Så begynner vandringen mot vinterbeite og slaktingen foregår på høsten. Sørsamisk terminologi kaller reindriftssamer for de åtte årstiders folk.
Den samiske kulturen går hånd i hånd med naturens sirkler og årstidens variasjoner.
Den samiske kulturen går hånd i hånd med naturens sirkler og årstidens variasjoner. Vinteren med mye fokus på å holde varmen og klare seg i vær og vind. Våren med den lyse tiden i nord med planlegging og organisering av sommer og høst. Leve i den friheten som sommeren gir – og samle kraft til innhøstingen om høsten.
Det samiske språket et rikt når det gjelder å beskrive naturens tilstander. Det finnes 200 til 300 ord for snø. Kulturen er et resultat av naturens sykluser. Språket og menneskets rolle (kulturen) er sammenkoblet med naturen. De har vokst sammen til en symbiose som er vanskelig å skille fra hverandre.
Matkulturen er basert på innhøstning fra naturen, forvaring og foredling og bruk i takt med naturens kretsløp: Høsten med foredling og forvaring; bruke og plukke. Bær og sylting i glass og spann gir bruk over tid. Vinteren med fiske, flekking og tørking. Vi slakter, salter og spiser tørket fisk og kjøtt. Trærne hugges og tørkes og kan brukes i stabbur.
Den åndelige kulturen i det samiske samfunnet fulgte også naturens kretsløp. Det er hellige steder i naturen, slik som min families seide i Stormyra i Lavangen. Her passerte mine forfedre med reinflokken på forsommeren. Da ble en reinokse felt ved Rikkagallo (Storsteinen). Blodet ble ofret ved steinen for å takke for hva naturen hadde gitt for å få god «reinlykke» i den neste årssyklusen.
Den åndelige lederen, noaiden, ledet seremoniene og tromme var instrumentet som satte noaiden i transe. I transen kunne helbredelse skje, og klare visjoner om fremtiden kunne komme til. På en slik en måte var både den materielle og åndelig kulturen sammenvevd.
I DET MODERNE SAMFUNN ligger det en helt annen betraktning til grunn. I 1981 var jeg en av lederne for den andre sultestreiken mot utbyggingen av Alta/Kautokeino-elven i Oslo. I den konflikten ble det hevdet at det bare var 21 rein som mistet beitet. Daværende olje- og energiminister Bjartmar Gjerde sa i Stortinget at «Reguleringen (…) vil medføre et beitetap vår og høst for 21 rein. Det er det hele». Den folkerettslige konklusjonen ble av statssekretær Eskild Jensen formulert slik: «Det er ingen sammenheng mellom samenes interesser og en utbygging» (NRK Dagsnytt 14.1.1980).
Etter mange år med vannkraftutbygging, utbygging av veier, kraftlinjer og hyttefelt er samiske bruksområder trengt tilbake.
Dette viser norske myndigheters vurdering av konsekvensen for samiske bruksområder. Det samme lineære synet er gjeldende den dag i dag når det gjelder utbygging av nye gruver og vindkraftanlegg. I dag er det de planlagte gruvene i Repparfjorden i Finnmark og Nasafjellet som truer samiske reindriftsområder. Vindkraftanlegg på Rásttigáisá i Lebesby/ Tana, Øyfjellet ved Mosjøen og anlegg på Fosenhalvøya i Trøndelag er aktuelle eksempler. Etter mange år med vannkraftutbygging, utbygging av veier, kraftlinjer og hyttefelt er samiske bruksområder trengt tilbake.
Mange sier at samene også har nytt godt av denne utviklingen. Det er sikkert riktig observert, men både den lokale og globale situasjonen med nedbygging av naturens mangfold tilsier at vi må tenke oss godt om før vi fortsetter videre på denne veien i tiden fremover.
PÅ BEGYNNELSEN AV 1970-tallet ble jeg bevisst det som skulle bli kalt for økologisk økonomi. Under en av mine inspeksjonsturer som anleggsingeniør på Skjomen-anlegget ved Narvik kom jeg i snakk med en av mine fjerne slektninger som drev reindrift i området. Det gav meg større kunnskap om reindriftas sykluser i området. Det var i samme område som jeg var med på å bygge, og dette ble et vendepunkt for meg. Under sultestreiken mot Alta/Kautokeino-utbyggingen i Oslo gav jeg ut bladet «Tankenytt», det var materialet som senere ble til boken «Den nye økologiske samfunnsøkonomi». Siden ble det laget en lokal modell, til bruk for økokommuner.
Med et ressursregnskap vil vi se at vi lever av naturens økologiske kretsløp.
I dette materialet ble det konkludert med en ny økonomisk modell for lokalsamfunnet, en økologisk økonomi som kunne skapes gjennom å bruke det veletablerte dobbelte bokholderi som metode. I stedet for å regne kun i kroner og øre, kan man sette opp et regnskap etter ressursenes sirkulasjon i lokalsamfunnet. Dette ressurs- og balanseregnskapet tar utgangspunkt i naturens økologiske system og at det realøkonomiske kretsløpet er underlagt naturen. Dette regnskapet har et drifts- og balanseregnskap som for en bedrift. I driftsregnskapet er det forbruk og produksjon, og i balanseregnskapet er det tilgang og gjeld. Det blir for langt å skissere hele regnskapet her, men under gjeld står det blant annet «Klima- og naturødeleggelser». Med andre ord, risikoen for global oppvarming var allerede den gang erkjent.
I materialet er det også beskrevet en modell av naturens kretsløp, realøkonomiens kretsløp og symboløkonomiens (pengenes) kretsløp, det vil si det som vi i dag kaller sirkulær økonomi.
Da tankene fra materialet ble presentert på en konferanse om økokommuner, uttalte en nestor i norsk miljøvernforvaltning, Erling Vindenes, den gang representant for Miljøverndepartementet følgende: – Du er ti år for tidlig ute med ditt ressurs- og balanseregnskap, Eirik Myrhaug. Dette var i 1988, og det har gått over 30 år. Men nå er tiden mer moden for å erkjenne at vi står overfor store lokale og globale utfordringer gjennom klima- og miljøkrisene. Det sies at vi lever av å kjøpe og selge varer og tjenester til hverandre, men med et ressursregnskap vil vi se at vi lever av naturens økologiske kretsløp. Vi lever av hvordan dette kretsløpet forvaltes pluss det arbeid vi gjør i det realøkonomiske kretsløp. Pengene er til for at det økonomiske kretsløp skal reguleres i forhold til den faktiske virkelighet. Forestillingen om at vi lever av å kjøpe og selge varer fra hverandre, bygger på en imaginær forståelse av virkeligheten. Dette imaginære synet på virkeligheten ligger også bak at økonomien i det rådende systemet stadig må vokse for å unngå at bedrifter går konkurs og arbeidsplasser forsvinner.
Forestillingen om at vi lever av å kjøpe og selge varer fra hverandre, bygger på en imaginær forståelse av virkeligheten.
EN IMAGINÆR VIRKELIGHET er avhengig av tro. Men tro kan forandres, og det er godt belyst i boka Sapiens, en innføring i menneskehetens historie av Yuval Noah Harari.
Harari skriver: «Det vil bare skje hvis disse menneskene tror på en felles myte. Derfor må vi først tro på en alternativ imaginær orden hvis vi skal klare å endre en eksisterende imaginær orden», og «Det moderne økonomiske systemet ville ikke vart i en dag engang hvis ikke de aller fleste investorer og bankfolk trodde på kapitalisme.»
Med dagens datateknologi kan det enkelt skapes en applikasjon til bruk på vår smarttelefon. Når vi går i butikken, kan vi skanne inn en vare og se hvilke konsekvenser varens produksjon har på naturens miljø. Det har vært en stor utvikling av digitale redskaper, for eksempel til kartlegging av biologiske arter, men et helhetsbilde mangler – et helhetsbilde som knytter sammen økonomi og økologi.
En samisk forvaltning av natur og dyreliv er bygget på naturens sirkler. I denne tause kunnskapen finnes det en stor inspirasjon for storsamfunnet til å finne en økonomisk modell som er mer i pakt med naturen. Dette kan være den modellen som verden er på jakt etter.
Kunnskapen finnes i den samiske kulturen og løftes fram når det åpnes for at ny kunnskap og viten kan brukes.
