Til gård med grunn

Polarhagen

Hvorfor ville dere inn i landbruket og hva motiverer dere til å fortsette?

– Jeg ville gjøre mitt for å endre et system som jeg ikke synes fungerer optimalt, samtidig som jeg kunne leve det livet jeg hadde lyst på. Å bli politiker var lite tiltalende, så da ble det en annen form for politisk aktivisme, nemlig økologisk landbruk. Fysisk arbeid var også tiltrekkende, og dessuten kontakten med, og den stadige observasjonen av naturen, forteller Parsa. Han har studert filosofi, tatt grunnkurs som kokk og studert på Kalø Økologiske Landbrugsskole i Danmark.

– Jeg møtte en veldig inspirert mann, Parsa, som senere ble faren til mine barn, og han lærte meg at det er mulig å jobbe med en hel prosess fra start til slutt. Jeg hadde lenge jobbet i et byråkrati, hvor jeg bare traff mennesker i én dag i deres liv, men ikke ante hvordan det skulle gå med dem senere. Mens innenfor landbruket oppdaget jeg at vi kan være med på hele reisen, fra såing og utplanting til høsting, salg og spising. Vi former vår egen hverdag. Dagene blir ikke 9-16, men alt blir en blanding av familie, drift, grønnsaker, mat, venner, kunder og så videre. Dessuten elsker jeg å føle at jeg bidrar til en grønnere hverdag for meg selv, min familie, og også resten av verden. Vi trenger flere miljøbevisste bønder for at det grønne skiftet skal finne sted. Vi har ingen tid å miste, sier Lisa som har en mastergrad i sosiologi, og har arbeidet med flyktninger i 8 år, i Norsk Organisasjon for Asylsøkere og deretter for Utlendingsdirektoratet.

Hvordan var reisen mot å kjøpe et gårdsbruk?

– Opprinnelig ønsket vi å kjøpe gård i Danmark eller i nærheten av Oslo, men vi fikk ikke lån i banken til en større gård, selv med både solid forretningsplan og egenkapital. Vi måtte vise til at vi hadde en jobb. Vi bønder trenger en gård for å ha en jobb, så her fant vi oss i en umulig spagat. Å starte en gård er mer en enn fulltidsstilling, og derfor er det å bli tvunget til å jobbe med noe annet i etableringstiden til ens egen gård veldig dumt, rett og slett. Så var vi så heldige at vi fikk muligheten til å kjøpe et lite hus med tilhørende plen fra min far i 2019, i Lofoten. Der drev vi mikrogården vår i fire år, før vi endelig kjøpte drømmegården i desember 2022, bare ti minutters kjørsel fra den gamle gården. Den forrige gården var egentlig bare et hus med tilhørende plen som vi gjorde om en til kjøkkenhage. Vi hadde ikke nok jord til å drive kommersielt på høyt nivå (ett mål inkludert huset), og hagen var for liten til å kvalifisere som landbrukseiendom. Dette brakte med seg en del utfordringer, sier Lisa.

Vi trenger flere miljøbevisste bønder for at det grønne skiftet skal finne sted. Vi har ingen tid å miste.

Hvilke utfordringer møtte dere på og hva gjorde at dere fikk det til?

– Siden vi drev på en eiendom som ikke kunne registreres som en landbrukseiendom kunne vi ikke motta noe av den vanlige støtten og tilskudd, som bønder har tilgang på, for eksempel produksjonstilskudd fra staten og landbruksmidler fra Innovasjon Norge. Vi løste dette ved å jobbe ekstra hardt og finne på kreative tilleggsnæringer. Det som gjorde at vi endelig fikk til å kjøpe en større gård var at vi begynte med kjøkkenhager for restauranter og utleiesteder her i Lofoten, og holde pizza pop-up events på gården. Vi har fortsatt et par kjøkkenhageprosjekter og har forelsket oss såpass i å servere lokalmat til folk at vi skal åpne en restaurant, forteller Parsa.

Hva slags type gård fikk dere tak i og hva måtte dere gjøre for å tilpasse den til driften deres?

– Vinteren 2022 fikk vi endelig kjøpt drømmegården vår. Gårdsbruket er en tidligere melkegård, med rundt 30 mål fulldyrka mark og 300 mål til sammen, og med et stort vakkert fjøs med mye potensial og en liten smie ved sjøen. Vi kommer til å oppføre et innovativt drivhus laget av marinesøppel og vi regner med å kunne revolusjonere arktisk dyrking med dette bygget. Smien blir til «farmstayhytte», mens fjøset blir laget om til vegansk restaurant, kafé, konsertscene, kino, bulkstore, yogashala og lokasjon for arrangementserien The Ethical Foodlab, hvor folk vil kunne lære om landbruk, veganisme, biologi, bærekraft, regenerativt landbruk, marinbiologi, permakultur og mer. Videre ligger det et gammelt falleferdig naust ved en holme på tomta, og her skal vi sette opp en badstue og stamp til våre gjester og oss selv. Her kommer vi til å søke Innovasjon Norge-midler og jobbe hardt for å gjøre den enorme ressursen som fjøsbygget er om til noe som vi kan bruke, selv om filosofien vår ikke inkluderer utnyttelse av dyr, sier Parsa.

Hvordan kan det bli enklere for folk uten odel eller store økonomiske muskler å få tak i et gårdsbruk?

– Det kan bli enklere og det må det. Størstedelen av de som driver gård er over 55 år gamle og samtidig som det blir færre unge bønder, blir gårdsbrukene også færre og større. Større gårder betyr dyrere gårder, hvilket gjør det enda vanskeligere for unge mennesker å tilegne seg en gård og drive den. Slik blir det liten plass til nye idéer i landbruket og det er ikke bra for noe som helst yrke. Hvis denne utviklingen fortsetter ender vi opp med flere enorme, industrielle fabrikkgårder, som har lite tid til overs for klima og etikk, når det kommer til mennesker og andre dyr. Siden 1959 har over ¾ deler av norske gårdsbruk blitt nedlagt, noe som er negativt for distriktene. Bønder bør være forvaltere av naturen. At antallet forvaltere har falt så drastisk bør jo være en bekymringsverdig utvikling, kritisk til og med, forteller Lisa.

– Låneordninger kan tilpasses, borgerlønn kan gis til småskalabønder, gjerne til alle, i det minste skattefordeler. Private ordninger for direktesalg, som Reko-ringen og Dagens hjelper på. Fra Innovasjon Norge kan man få såkalt generasjonsstøtte til å etablere en gård, men denne kunne også blitt bedre. Er du under 35 år får du 50 prosent, pluss midler for egeninnsats. For eksempel om du har 500 000 kr på bok så får du tilsvarende beløp i støtte, pluss penger for egeninnsats som du får utbetalt når prosjektet er over. Problemet er at ikke alle unge bønder har 500 000 eller 200 000 for den saks skyld. Særlig ikke etter å ha kjøpt en landbrukseiendom. Og egeninnsatsen gis etter prosjektslutt, for eksempel etter tre år. Oppstarten blir krevende for mange uten mye midler. Pengene kommer jo gjerne når man har ferdigstilt prosjektet, som kan være å bygge et drivhus som gir mat, eller en driftsbygning. Rekkefølgen blir litt feil. Det er en kjent sak at Innovasjon Norge kun gir støtte til bedrifter som har et godt, økonomisk utgangspunkt, men mange unge folk har ikke det. Det må finnes en ordning som hjelper unge bønder i gang, helt fra start, så de slipper inn, mener Lisa.

Hvorfor belønnes det ikke at man kan få mye til på lite land?

Hvordan mener dere de statlige tilskudds- og støtteordningene, samt støtte fra Innovasjon Norge fungerer for dere?

– Det er flott at man kan få støtte til å drive gårdsbruk, men det finnes i våre øyne to store problemer med støtteordninger og tilskudd som gis til landbruket. Det første er at det meste av det som finnes av tilskudd gis for kvantitet og ikke kvalitet. Bønder oppfordres til å bli større og større, i stedet for å bli bedre og bedre. Kvalitetstilskudd for gårdsbruk, som å bli belønnet for rik biodiversitet og bruk av lokale ressurser, burde fremmes. Norsk landbruk er avhengig av en rekke importvarer, som kraftfôr, kjemisk-syntetiske sprøytemidler, kunstgjødsel og traktordiesel. Tilskudd burde gis til dem som fokuserer på å gjøre norsk landbruk mindre avhengige av globale ressurser. Norge har verdens andre lengste kystlinje, etter Canada, og det kunne legges til rette for å bruke mer tang som jordforbedrer i norsk landbruk, mener Parsa.

– Det andre store problemet er at støtteordningene ikke er tilrettelagt for unge bønder som ikke arver et gårdsbruk. Tilskuddene blir første tilgjengelige når man eier en gård. Dette blir en uoverkommelig blokade for mange unge, dyktige, potensielle bønder, som ikke får fotfeste i landbruket. Hvorfor belønnes det ikke at man kan få mye til på lite land? Småskala landbruk er mye mer effektivt enn storskala, og det å dyrke uten traktor på små arealer burde belønnes. I 2019 fikk vi beskjed om at vi var for små til å motta småskalamidler med fokus på grønnsaksdyrking. Da produserte vi 400 grønnsakskasser i året, som vi solgte til private, samt ekstra grønnsaker som vi solgte til restauranter i Lofoten. Alt dette på under ett mål. På tross av dette mottok vi ikke én krone i statlig støtte. Vi hører ofte at Norge bare har 3-4 prosent dyrkbart areal, men hvis innovative folk ble belønnet med støtteordninger, vedder vi på at Vestlandet med sitt utrolig fordelaktige klima, kunne terasseres og ligne på et Nordens Vietnam. Kun 3-4 prosent er dyrkbart hvis store traktorer må til, men ikke ellers, sier Parsa.

Er driften lønnsom?

– Polarhagen som helhet er lønnsom. Dessverre ikke takket være salg av grønnsaker, men på grunn av de andre elementene på gården som får det til å gå rundt. Heldigvis er vi glad i de andre tingene og synes at det er gøy å invitere folk på mat og til dyrkekurs. Landbruk for oss starter med god jord, økologiske frø og gode intensjoner og ender på tallerkenen med digg mat. Å kunne ha god samvittighet gjennom alle stegene gir bedre fordøyelse. Direkte salg av våre varer har vært essensielt for lønnsomhet helt fra starten av, og vi liker kundekontakten, sier Lisa.

Er driften deres i dag sosialt bærekraftig for dere som driver gården?

– Ja, vi trives med det vi gjør. Vi jobber med alle deler av kroppen og sinnet, og når vi ikke har maskiner inkludert i driften, blir det mange hender i stedet. Flinke, motiverte folk fra forskjellige plasser i verden spør om de kan komme og være praktikanter hos oss. På denne måten kan vi bidra til at flere folk blir økologiske småskalabønder. Dette skaper vennskap, gode diskusjoner og masse latter. Vi håper at det kommer fram at det trengs nytt blod i landbruket, hvis vi ikke vil bevege oss mot distriktenes død og industrialisering av norsk landbruk, avslutter Parsa.

Gjengevoll Mangesysleri

Hvorfor ville dere inn i landbruket og hva motiverer dere til å fortsette?

– Vi var begge fanget i hamsterhjulet, hadde travle jobber og tilbragte mye tid på kontor. Gårdsdrømmen ble til ut fra et ønske om et annerledes og saktere liv med mer praktisk og meningsfullt arbeid. Mari hadde også jobbet mye med miljøpolitikk, og var frustrert over hvor lite resultater som kom av å arbeide med å endre politiske systemer. Det gir motivasjon å tenke på at selv om ingen kan redde hele verden, så kan vi redde vår egen lille flik av verden ved å forvalte vårt lille jordstykke på en oppbyggende måte og spre kunnskap om hva bærekraftig matproduksjon er, forteller Mari Gjengedal Austvoll.

Hvor lenge har dere drevet gården og hvordan var reisen mot å kjøpe et gårdsbruk?

– Siden høsten 2020. Vi brukte om lag et år på å annonsere etter gårdsbruk og reise rundt og kikke. Vår største utfordring var at det var så få gårder tilgjengelig. Det er paradoksalt, siden vi vet at det er enormt mange småbruk rundt omkring som ikke blir drevet, og som bare forfaller. Som «utenfor-person» er det enormt vanskelig å vite hvordan man skal finne disse eiendommene. De fleste gårder dukker aldri opp på det åpne markedet, men blir solgt innad i familien eller til kjentfolk. Om man skal oppdage disse gårdene, forutsetter det at man allerede er en del av et miljø og kjenner de riktige folkene. Det er altså en mangel på kontakt mellom folk som ønsker å kjøpe gård, og folk som sitter på en landbrukseiendom de vurderer å selge, og dette er en stor barriere inn i landbruket for folk uten landbruksbakgrunn, sier Mari.

Gårdsdrømmen ble til ut fra et ønske om et annerledes og saktere liv med mer praktisk og meningsfullt arbeid.

Kjetil er utdannet industridesigner og har jobbet som lærer. Mari har studert samfunnsgeografi, sosiologi og psykologi, og har jobbet innenfor miljø
bevegelsen, global utvikling, landbruksorganisasjoner, kultur og offentlig forvaltning. Mari har hatt full jobb utenfor gården fram til nå, for å bidra med en stabil inntekt i oppstartsfasen, og målet er å leve stadig mer av gården på sikt.

Nå tar Mari agronomutdanning ved Stend Vgs. Hun stod på søkerlisten i flere år, men kom ikke inn før de faktisk hadde kjøpt gård og var godt i gang med å drive.

– Det var veldig dumt fordi vi da måtte lære oss mange ting på egen hånd som det hadde vært nyttig å ha kunnskap om før overtaking. Det hadde vært mye bedre å få denne kunnskapen på forhånd og stille bedre forberedt når den hektiske bondehverdagen inntreffer. Det at utdanningen prioriterer folk som allerede har gård eller odel, bidrar til at terskelen blir enda høyere for folk som kommer utenfra landbruket og ikke har noen forutsetninger for å vite hva de går til, mener Mari. Gjengevoll Mangesysleri er et klassisk, lite vestlandssmåbruk med kupert terreng, mye bakker, mye nedbør og ingen fulldyrket mark.

– Gården lå brakk i over førti år, og det meste av driftsapparatet er slik det var på 60-tallet, og da var det allerede gammelt. Det er altså ingen moderne gård etter dagens standard, men en viktig fordel var at den hadde et nylig bygget produksjonslokale som vi kunne ta i bruk med det samme. Vi har etablert en markedshage som er et slags hjerte i driften. Framover vil fokuset ligge på å bygge opp fruktbarheten i engene og beitene våre, og etter hvert planlegge for en ny og funksjonell driftsbygning. Vi har også mange planer for rehabilitering av de gamle bygningene våre, sier Mari.

Hvordan mener dere det kunne bli enklere for folk uten odel eller store økonomiske muskler å få tak i et gårdsbruk?

– Jeg tror det aller viktigste er å stimulere til økt omsetning av landbrukseiendommer, og at disse eiendommene selges til en pris som er satt med utgangspunkt i bønder som ønsker å drive, ikke med utgangspunkt i velbemidlede byfolk som er på jakt etter en sjarmerende fritidseiendom på landet. Kommunene har store muligheter til å påvirke her gjennom å for eksempel følge opp driveplikten, ha strenge rutiner for konsesjonsbehandling, stille krav om boplikt og så videre. Det burde også finnes en tjeneste der folk som er på jakt etter gård kan komme i kontakt med eiendomseiere. Også her kan kommunene spille en viktig rolle gjennom
for eksempel bosetningsprosjekter, ved å aktivt oppsøke eierne og stimulere til salg. Aller helst organiseres dette i en nasjonal løsning, slik at man ikke må ta direkte kontakt med hver enkelt kommune. Det å lete etter et gårdsbruk blir fort en fulltidsjobb, sier Mari.

De fleste gårder dukker aldri opp på det åpne markedet, men blir solgt innad i familien eller til kjentfolk.

– Det burde også være enklere å gå sammen med andre for å drive gårder i kollektiv. Regelverket er i dag utformet for at det skal være én familie per gård, men dette fungerer nødvendigvis ikke for alle. Mange folk er enslige, og ideen om å drive gård i fellesskap med venner eller likesinnede, tror jeg
kommer til å bli mer populært etter hvert som folk begynner å bli lei av å være ensomme bønder. Vi har et veldig konservativt regelverk for eiendom som ikke helt klarer å henge med på denne utviklingen. Det kunne for eksempel vært en ide at flere gårder blir eid av stiftelser, som har som formål å gi folk tilgang til dyrkbar jord. Det er dumt at den eneste veien til gårdsdrømmen i dag er å ta opp mange millioner i lån, da det utelukker muligheten for veldig mange, mener Mari.

Hvordan mener dere de statlige tilskudds- og støtteordningene, samt støtte fra Innovasjon Norge fungerer for dere?

– Tilskuddsapparatet er i liten eller ingen grad utformet med tanke på småbrukere. Det er laget mange små og store barrierer som straffer de som
driver smått, og stimulerer til økt volum. Bunnfradrag, «kvalitetstilskudd» på kjøtt, nedre grense for antall kyr, manglende tilskudd til markedshageproduksjon, egge- og grisetilskudd som kun er utformet for industriproduksjon og mange andre eksempler viser at dette er et systematisk problem. Tilskuddsapparatet legger ikke til rette for å utnytte
norske ressurser så godt som mulig, men snarere at noen få bønder skal produsere så mye volum som mulig uavhengig av ressursgrunnlag. Innovasjon Norge har lenge vært statens viktigste virkemiddel for sentralisering når de har stilt krav om økt effektivitet og større enheter. Vi har en enormt stor jobb å gjøre for å reversere mange tiår med dårlig politikk
og begynne å knytte tilskudd til bruk av areal og drift av jord, sier Mari.

I en ideell verden, hvordan ville mulighetene sett ut for å komme inn i landbruket uten odel?

– Like muligheter for alle til å komme inn i landbruket! Produksjon av sunn, ekte og ren mat er det aller viktigste vi som samfunn kan bruke ressursene
våre på, og det mangler ikke på hender som kan jobbe. Hvis vi skal bruke lokale ressurser, forutsetter det at vi får flere folk inn i landbruket, og at flere av disse er småbrukere. For vi kan ikke gjøre noe med at ressursene ligger spredt og oppstykket. Lenge har fokuset vært på å få færre bønder, og nå er bare 0,7 prosent av befolkningen bønder. Hvordan påvirker dette vår kontakt med naturen? Vår felles forståelse og kunnskap om det å lage mat? Hva skjer når de siste bøndene legger ned? All verdens effektivisering er ikke verdt det. Vi må reversere utviklingen, senke terskelen for å komme inn i landbruket og ta tilbake ansvaret for matproduksjonen vår. Da må arbeidet fordeles på flere hender. Hva er det verste som kan skje? At vi får økt sysselsetting, bedre selvforsyning og at flere folk får mer meningsfulle jobber? Kanskje må vi bruke mer penger på mat, men siden vi vet at vi
allerede bruker altfor mye penger på andre ting, er jo det bare et gode, avslutter Mari.

Nybo Regenerative gård

Hvorfor ville dere inn i landbruket og hva motiverer dere?

– Det gir en følelse av trygghet å kunne produsere sin egen mat fra egen jord. Og ikke minst vite hvordan den er produsert, til hvilken kostnad for
planeten vår. Å kunne dele av overskuddet med andre som setter pris på det samme er veldig givende. Jeg ville bo landlig med naturen tett på, og dessuten er gården en perfekt arena for små og store å lære, leke og utvikle seg som hele mennesker. Så en slik plass ville jeg tilby mine barn. Når ungene trekker ut igjen etter en lang vinter, blir engasjert i alt som foregår på gården og glemmer at vi faktisk har en tv helt fram til høsten – da kjenner vi på ekte glede. Alt rundt våkner til liv, vi kan spise ferskt rett fra hagen, og tilby en god variasjon av kvalitet til kundene igjen. Det er følelser som gjør at man vil fortsette med dette, forteller Maria Løland, som jobber fulltid på fru Blom i Rakkestad, utenom gården.

– I lang tid kjente jeg på en håpløshet i forhold til hvordan vi mennesker bruker opp ressurser og grunnlag for gode liv. Jeg måtte av denne karusellen, og finne en ektefølt mening. Om det var et eurekaøyeblikk eller en mer langtrukken erkjennelse er jeg usikker på, men da jeg oppdaget at det var mulig å kombinere produksjon av mat, og samtidig bygge opp økosystemet gjennom å drifte godt med økologiske metoder, var jeg solgt. Fysisk aktivitet ute, kjenne dagene og året forandre seg i en sakte rytme var fra før noe av det beste jeg visste om. Tanken på at det kunne integreres med arbeid og familieliv ble rett og slett uimotståelig. Og vi fant ut at det var jo faktisk ganske mange før oss som hadde klart å skape god nok økonomi på småbruk til å leve av driften. Ved hjelp av gode læremestere, måneder med intensive selvstudier, en mengde gårdsbesøk og mye planlegging gjorde meg så lysten på å gi drømmen om å leve av et småbruk en sjanse, forteller Espen Thunshelle Ringstad. Han har hatt fullt arbeid utenfor gården fram til nylig, men er nå fulltid på gården.

Maria og Espen brukte noen år på å finne riktig gård som hadde litt størrelse og samtidig ikke var for dyr til man kunne bruke noen år med liten inntekt til oppbygging og oppstart. Nå har de drevet Nybo Regenerative Gård i 2,5 år.

– Det første vi gjorde var å så den dyrka marka vår med eng, fordi vi ville basere endel av driften på beitedyr. Vi tok 2,5 mål til markedshage, og integrerte frukttrær og bærbusker inn i enga på en måte som tillater oss å ha beitedyr, slå gresset og samtidig ha produksjon av frukt, bær og andre godsaker der. Vi har tilpasset driften til mest mulig utegang for alle dyra våre, og mest mulig flyttbar infrastruktur. Grisene bor på forskjellige beiter både hos oss og på nabogårder, og har med seg sine flyttbare grisehytter hvor enn de bor. Hele sommerhalvåret er hønene våre ute på gressbeite for å rydde ugress blant trærne, og for å gjødsle enga. Vi har bygget flyttbare hønsehus til dem. Et skikkelig drivhus måtte vi også ha. Det gir oss masse godt som tomater, agurker og annet, samt at det er en inntektskilde.

Det gir en følelse av trygghet å kunne produsere sin egen mat fra egen jord. Og ikke minst vite hvordan den er produsert, til hvilken kostnad for planeten vår.

Drivhuset er også hønsenes vinterbolig. Flerbruk av infrastruktur liker vi. For å være selvforsynt med vinterfôr til det antall beitedyr vi og utmarka vår ønsker, trengte vi litt mer areal. Heldigvis var det mulig å leie litt av naboeiendommene inntil gården, og vi har også tilgang på enda mer utmark om vi trenger det. Vi er på ingen måte ferdige med tilpasningene, forteller Espen.

Hvordan mener dere det kunne bli enklere for folk uten odel eller store økonomiske muskler å få tak i et gårdsbruk?
– Vi tror på små bruk. Ikke at det nødvendigvis trenger å være feil med noen større heller, men om vi samtidig skal bygge et samfunn der det produseres mat vil det være fornuftig å politisk legge til rette for at maten vår produseres i hovedsak av mange små TILbruk, i stedet for stadig færre og større gårder. Det er mange grunner til hvorfor vi har havnet i den spiralen som gjør at gårder blir større og færre. Hva er det som ofte skjer med mindre gårder som av ulike årsaker «går ut av drift»? Jo, svært mange ender opp som gårdstun, hvor jorda er solgt til en nabogård. Vi vurderte mange ganger å gå for et slikt gårdstun, da det var så lite småbruk på markedet. Kan man gjøre noen politiske grep for å reversere slikt, og få tilbakeført noe jord til disse små brukene? spør Espen.

– Et annet grep for å få unge til å satse på drift i mindre skala kunne vært å gi statlig finansiert oppstart gjennom en liknende ordning som Lånekassen. En kanskje større utfordring enn å ha råd til å kjøpe en liten gård er å ha økonomiske muskler til å drifte den gjennom en oppstartsperiode hvor man må bruke omsetningen på investeringer i en lang periode før man forhåpentligvis ender opp med likvide midler til livsopphold. Om man på politisk nivå hadde innsett at matproduksjon faktisk er blant det aller viktigste vi driver med i et samfunn, hadde det nok vært mulig å utarbeide låneordninger som la til rette for flere gårder i drift, mener Espen.

Hvordan mener dere de statlige tilskudds- og støtteordningene, samt støtten fra Innovasjon Norge fungerer for dere?

– Tilskuddsordningene er laget for storskala. Det er midler som kommer godt med i en trang oppstart, men på sikt kan man som småbruker absolutt ikke basere økonomien sin rundt dem. Og det er når sant skal sies kanskje like greit i et helhetsperspektiv. Som småbruker i dag må man tenke helt nytt rundt hvordan man skal omsette sine varer og hente sine inntekter. Vi synes at det finnes en god del gode støtteordninger gjennom Innovasjon Norge, men brukervennlighet i søknadsprosessene mangler. Det kreves byråkratisk kompetanse for å finne fram og utarbeide søknader som «treffer» i systemet. I tillegg er systemet ofte rigget for enkeltdeler av drift.

Tilskuddsordningene er laget for storskala. På sikt kan man som småbruker absolutt ikke basere økonomien sin rundt dem.

Det vil si; du må satse på den ene produksjonen i såpass stor skala at den alene har potensial for å bli økonomisk attraktiv for å utløse støtte. Det harmonerer ofte dårlig med mindre bruk hvor helheten i driften er det som er viktig. Slikt som mest mulig drift på egne ressurser, og mest mulig variasjon i driften som gjør at de forskjellige delene har positiv innvirkning på hverandre. Energikretsløpet på gården blir mest mulig lukket og økosystemet påvirkes positivt. Ikke en stor entreprise som er avhengig av mye eksterne innsatsmidler, mener Espen.

Maria og Espen er ærlige på at det har vært to krevende år. Men de har vært forberedt på at driften ikke er lønnsom de første årene, men snarere at inntektene pløyes tilbake i driften i form av investeringer.

– Vi begynner imidlertid å se at potensialet for lønnsomhet er der, om vi gjør ting riktig, og verden rundt oss fortsetter å være positiv til vår måte å produsere mat på. Motivasjonen vår er ikke inntekter langt over gjennomsnitt, men en økonomi som er god å leve med. Vi tror også at det ikke vil være særlig attraktivt for unge mennesker å drive i denne næringen om det er slik at inntekter under fattigdomsgrensen en del av pakka ved å være produsent av det viktigste for alle, nemlig mat, sier Espen.
Småbrukerne har også vært forberedt på at drifta ikke er sosialt bærekraftig de første årene.

– Samtidig er vi krystallklare på at det skal ikke være et vedvarende blodslit. Også her begynner vi nå å se at det kan være mulig å leve et balansert liv med dette. Vi er blitt mer drevne i det vi gjør, og endel av infrastrukturen begynner så smått å falle på plass. Skuldrene senkes stadig etter hvert som det vi må ha på plass for å sikre en økonomisk bærekraftighet etableres og driften virker god for vårt lokale økosystem. Vi kan leve med at alt det andre vi drømmer om kan være et meningsfullt maraton. Ikke en evigvarende sprint. Det er jo et fantastisk privilegium å leve slike dager som vi gjør gjennom å drive gården på en meningsfull måte, avslutter Espen