Mens noen folkehøgskoler flyr til Kina, seiler Fosen Folkehøgskole til Lofoten i åpne trebåter bygd på skolen. Kanskje er det nettopp disse kvalitetene, som tidligere ble sett på som umoderne og bakoverskuende, som i dag gjør at skolen må sette opp minihus for å kunne innlosjere en stadig økende søkermasse. Og minihusene, de bygger elevene selvsagt selv.
Fosen Folkehøgskole ligger i Rissa, en halvannen times kjøretur nordover fra Trondheim. Bygningsmassen, som inkluderer et naust, en økologisk gård og diverse verksteder, huser i dag seks linjer: seiling, økologisk småbruk, minihus, sjølberging, båtbygging og sist, men ikke minst; tekstil, søm og tradisjonshåndverk.
– Vi fokuserer på miljø og bærekraft gjennom håndverk og tradisjonskunnskap, forteller Marte Iren Bakken. Hun var selv elev, og senere lærerassistent, på 90-tallet. Etter å ha tatt en master i tradisjonskunst på Rauland, kom hun tilbake til skolen i 2008 og har vært en selverklært potetlærer siden.
Kollega Tora Heide istemmer: – Disse går godt overens fordi tradisjonskunnskap, som jo gjennomsyrer alle linjene våre, kan brukes for å leve mer miljøvennlig. Med kunnskap kan vi lage og reparere i stedet for å kjøpe nytt hele tiden, og slippe å alltid være prisgitt det markedet har å tilby.
Med kunnskap kan vi lage og reparere i stedet for å kjøpe nytt hele tiden, og slippe å alltid være prisgitt det markedet har å tilby.
Tora har selv lang fartstid ved skolen, ettersom både mor, far og bestefar jobbet der. – Fosen Folkehøgskole er en fantastisk plass! Når man har vokst opp med at livet kan være på denne måten, så vil man bare fortsette å ha det sånn, forteller hun. I tillegg til å undervise er Tora også kommunikasjonsansvarlig på skolen. En takknemlig jobb på et sted hvor de gode motivene kommer som perler på en snor.
DET FØRSTE SOM MØTER DEG kan eksempelvis være elever som står og skraper saueskinn på tunet. Om en ukes tid vil disse ha blitt til autentiske skinnfeller dekorert av villsauens ville fargespill, og senere – kanskje en selv-vevd skillbragd. Går du videre inn på båtbyggerloftet, finner du konsentrerte elever i et hav av krusete høvelspon – et biprodukt fra dagens arbeid med å gjøre tømmer om til fartøy.
I nabohuset sitter en elev med kroket rygg over dreieskiva, og på hyllene bak ser man resultatet i form av glasert keramikk. Noen meter unna flettes siv og pil til sko og kurv, mens et stykke tre blir til knivskaft. Og dersom du ramler over et lite, oppvarmet kjellerrom, kan det hende du får innblikk i skolens aller mest eksotiske opplevelse: bikinikledde elever som smører inn saueskinn med hjerne. De fettgarver etter tradisjonsmetoden slik at skinnfellene tåler vær og vind.
FOR DE FLESTE vil nok Fosen Folkehøgskole oppfattes mer eksotisk enn hvilken som helst storbytur til fremmede kontinenter. – Vi skjønner ikke hvor mye rart vi driver med, fordi det oppleves så vanlig for oss, sier Marte og tenker seg om. – Men det særeste jeg underviser i er nok å lage kuhalesåler, fortsetter hun og ler, før hun forklarer hvordan de utypiske skosålene blir til.
– Man starter altså med dusken fra kuhalen. De lange, stive hårene vaskes og spinnes til en tykk tråd som deretter kokes, slik at proteinene endrer struktur og etterlater hårene permanent krøllete. Deretter åpner vi trådene opp igjen, karder dem og jobber dem sammen til en såle, som til slutt fikseres med ulltråd.
Kuhalesåler har ifølge Marte vært vanlig i tider hvor ressurstilgangen var knapp, og alt av tilgjengelige fiber ble brukt. – Tråd av de stive kuhalehårene kunne også brukes til å nålbinde melkesiler, og fibret kunne blandes inn i ull for å lage grovere tekstiler, forklarer hun.
Det særeste jeg underviser i er nok å lage kuhalesåler.
DET FORETRUKNE NATURMATERIALET på Fosen er imidlertid ikke kuhaler, men ull. På to årlige seilas i Trondheimsfjorden ser elevene til en flokk gammelnorsk sau, også kalt villsau eller utegangere, som passer seg selv brorparten av året. Disse dagene legger grunnlaget for mye av neste års tekstilarbeid.
– På våren skal sauen slippe ulla fra naturens side, en egenskap vi også avler på, forklarer Tora, som ofte er med på vårutfarten. – Dersom man samler gammel ull på denne tida, henger den derfor ikke fast i huden, men er lett festet i den nye underulla og kan nappes av, fortsetter hun.
Villsauens to typer ull gjør garnet ekstra slitesterkt; innerst ligger den myke, krusete bunnulla og gir varme. Utenpå beskytter lange dekkhår mot vær og vind, og fungerer som en slags regnkåpe. – Man lærer mye om ull og ullfiber når man sitter og skal spinne en tråd, bemerker Marte.
Ull som ikke skal toves blir kardet, spunnet og plantefarget av elevene. Garnet får etter hvert ny form ved hjelp av enten strikking, hekling, hakking, nålbinding eller vev. Sistnevnte foregår på alt fra små brikkevever, som man enkelt kan lage selv, til de store flatvevene man gjerne forbinder med mormor og gamle bygdehus.
Når du lærer deg et håndverk, så får du også stor respekt for materialet du bruker, den gjenstanden du lager og for historien bak.
– Når du lærer deg et håndverk, så får du også stor respekt for materialet du bruker, den gjenstanden du lager og for historien bak, forklarer Marte. Nålbinding for eksempel, er ifølge Norges Husflidslag den eldste formen for binding av garn til masker som vi kjenner til, og den eldste teknikken for å få til plagg av tråd.
– Vi formidler egentlig ganske mye kulturhistorie uten å sette ord på det. Det er en naturlig ting å gjøre: å dra med seg tradisjonen, historien og håndverket og trekke de store linjene bakover i tid – og framover – hvor er vi på vei! sier Marte entusiastisk.
MED ÅRENE har tekstillinja fått et større fokus på miljø- og bærekraft. Elevene skal ikke bare lære teknikk, men også hvor tekstilene kommer fra, og hvordan produksjonen foregår.
– Vi må gjøre noe med både tekstilproduksjon og overforbruk, stadfester Marte, som prøver å inkorporere tema som vann- og arealbruk, kjemikalier, arbeidsforhold og dyrevelferd inn i undervisningen.
På Fosen folkehøgskole er det veldig lite kjøpefokus.
Denne bevisstheten kommer også til uttrykk i skolens innkjøp. – Vi prøver å styre unna nytt bomullsstoff, for eksempel. Produksjonen krever voldsomme mengder vann, og foregår gjerne i områder hvor det er mangelvare. I tillegg sprøytes mye kjemikalier med lite verneutstyr, og store firma skaper avhengighetsforhold til bøndene, forklarer Marte. Hun holder likevel en knapp på rene naturfiber, siden de er lette å gjenbruke eller brytes helt ned, og dermed ikke blir et avfallsproblem.
– Bomull kunne blitt gjenvunnet for å få ned produksjonen. Men så fort det blandes med plaststoffer som elastan, så får du en bestanddel som vanskeliggjør gjenvinning, forteller hun.
– Mange plastikkstoffer er dessuten oljebaserte, krever voldsomt mye energi for å produseres, og etterlater seg mikroplast.
– Dersom vi må kjøpe nytt velger vi gjerne økologisk, ufarget ullstoff fra Skaar tekstil utenfor Ålesund, forteller hun. Eventuelt lin, et fiber elevene også har fått stifte et nærmere, mer praktisk, bekjentskap med de siste årene. – Linjene småbruk, tekstil og sjølberging samarbeider om å dyrke et lite felt med lin, forklarer Marte. – Og etter å ha lært om prosessen fra fiber til tråd, syr elevene på tekstil og sjølberging ei linskjorte hver. Mange velger å sy skjorta helt eller delvis for hånd.
Linjene småbruk, tekstil og sjølberging samarbeider om å dyrke et lite felt med lin.
HAMP ER ET TREDJE naturfiber som spesielt seilingselevene må forholde seg mye til. – Skolen kjøper inn hamptau fra Hardanger Fartøyvernsenter, der de slås (tvinnes) for hånd av tradisjonshåndverkere, forklarer Tora, og avslører sin beundring for repslagerfaget. De ulike tauene i en båt har nemlig forskjellige funksjoner, og må derfor inneha de riktige egenskapene. Da er det fint å sette sin lit til dyktige fagfolk!
I likhet med Marte foretrekker Tora også naturmaterialer når hun rigger opp skolens tradisjonelle åfjordsbåter. – Ikke på grunn av nostalgi, men fordi det er best egnet til formålet, forklarer hun. – Når man syr segl på tradisjonelt vis gir statisk naturhamp et mye bedre seil og rigg enn kunstfiber. Samtidig er det viktig å tenke på hva slags forhold tauene tåler. Kunstfiber brytes ned av sollys, men tåler fukt, og er derfor godt egnet til for eksempel ankertau som lagres under dekk. Naturfiber brytes ned på en annen måte, hovedsakelig av fukt, men kan vare veldig lenge – kanskje hundre år – dersom det oppbevares tørt.
– I dag sitter det ikke lenger i ryggmargsrefleksen å tenke på hva slags materiale tau og klær er laget av, og hvordan de best skal oppbevares, sier Tora. – Det utgjør forskjellen på varig og forgjengelig, fortsetter hun. På skolen lærer elevene derfor blant annet å impregnere seil med bark og mette tau med tjære, slik at de skal holde lengst mulig i vær og vind.
TILBAKE I DEN LUNE tekstilsalen lærer Marte bort omsøm i samme ånd: hun vil gi tekstilene et langt og nyttig liv. – Det aller tøffeste prosjektet jeg har vært med på var da en tjue år gammel lavvo fikk nytt liv som anorakker i fjor, forteller hun. I stedet for å kaste lavvoen da den takket for seg, klipte de vekk ødelagte deler, sprettet sømmer og vasket stoffet. Det ble til ti «nye» anorakker i tynt stoff – naturlig impregnert gjennom utallige bålseanser. – Årets elever er lei seg for at lavvoen er brukt opp, sier Marte og ler.
Det aller tøffeste prosjektet jeg har vært med på var da en tjue år gammel lavvo fikk nytt liv som anorakker i fjor.
Skolens fokus på redusert forbruk, reparasjon og omsøm gjenspeiles også i elevmassen. Ullgensere, lappede bukser og stoppede sokker er bare noe av det som i flere tiår har identifisert en goff – et uformelt navn på elevene ved folkehøgskolen, som nok alltid har følt seg – og blitt sett på som – litt annerledes enn bygda for øvrig.
Og kanskje er Fosen Folkehøgskole et annerledesland. – Mange plasser knyttes status opp mot det nyeste og fineste, men her handler det mer om hvorvidt du har strikka genseren selv, og aller helst med selvspunnet garn. Det er veldig lite kjøpefokus, kanskje mot det ekstreme, forteller Tora og ler. Her byttehandler elevene heller seg imellom basert på hvilket håndverk de mestrer: en strikkagenser mot en kniv, eller en trebolle mot et par sjøvotter.
– Det aller fineste med folkehøgskolen, synes jeg, er at den samler så mange kreative og engasjerte ungdommer. Hver for seg har de veldig mye unikt å by på, men når de kommer sammen så oppstår det mye fint, sier Tora med et smil.
