Et verdig kyllingliv

GÅRDSHUNDEN BELLA BJEFFER, hun vet hva som skal skje og synes vi er trege. Vi skal kjøre 4-hjuling, Bellas favorittaktivitet, og hun kan ikke komme seg fort nok opp på det lille lasteplanet. Med tunga hengende ut av munnen får den 85 kilos tunge hunden etterlengtet luft i den tykke pelsen på den korte strekningen fra gården bort til kyllingfjøset. I førersetet sitter Marianne Olssøn, bonde på Hovelsrud gård. Vi skal få høre henne utøve samme respekt og omtanke for kyllingene som hun viser hunden sin Bella.

Utenfor fjøset er det noen tøffe, men litt påpasselige kyllinger som holder seg innen trygg avstand til fjøsåpningen. Kanskje har det vært en rovfugl på ferde? Eller er det den skarpe høstsola som gjør kyllingene litt skeptiske til å nyte utelivets gleder? Boltreplassen er i hvert fall stor, det går faktisk ikke an å se hvor beitet slutter. Rundt omkring finnes muligheter for å vagle, komme seg opp i høyden og å skjule seg. Alt sammen tilrettelagt for at kyllingene skal få utøve sin naturlige adferd.

Inne i fjøset hersker en ro, det putles rundt for å søke etter mat. Ned fra taket henger en huske, og en gjeng sitter på «karusellen» som svinger rundt og rundt. 2000 individer av den saktevoksende rasen Ranger Gold bor sammen i hvert sitt rom i fjøset, som huser kyllinger i ulike stadier av livet. Levetiden er 70–77 dager.

Disse opplysningene om antall dyr, rase og levedager gir kanskje ikke så mye mening om man ikke har inngående kjennskap til hvordan slaktekyllinger har det i det daglige. De fleste har nok likevel fått med seg at kyllingproduksjonen de siste årene har høstet en del kritikk.

Dyrenes mulighet til å utføre naturlig adferd, boltreplassen ute og inne, rase og levetid, til sammen utgjør dette den totale opplevelsen av hvor godt dyrevelferden er ivaretatt. Valgene som er tatt er slett ikke tilfeldige, for Marianne sitter ikke bare i førersetet i 4-hjulingen, men også når det gjelder dyrevelferd i norsk kyllingproduksjon. Hun er den eneste kyllingprodusenten i Norge som har Dyrevernmerket, i tillegg er hun øko-sertifisert.

God dyrevelferd mener jeg er å ta tilbake den grunnleggende respekten for livet, og sørge for at dyra har det så godt som mulig.

SIDEN ETTERKRIGSTIDEN har både produksjon og forbruk av kylling skutt fart, for vi nordmenn elsker å spise kylling. Fra 1959 har forbruket vårt steget fra 0,7 kg per person via 4,7 kg i 1990, til at vi i 2020 spiste 20,2 kg fjørfekjøtt hver. Vi er selvforsynte med kylling i Norge og i 2021 produserte vi tett opptil 76 millioner kyllinger (!). Mariannes onkel var faktisk en av de første i Norge som begynte å importere kyllinger fra Tyskland på 1960-tallet for å produsere slaktekylling her hjemme, en produksjon som faren hennes etter hvert tok over. Da Marianne selv flyttet hjem til gården på Helgøya i Mjøsa etter noen år i storbyen, ønsket hun å fortsette produksjonen som var på gården, men med noen endringer. Hun utdyper:

– For meg er det viktig at hvis man først velger å spise kjøtt, så må dyret du velger å spise ha levd et godt liv. God dyrevelferd mener jeg er å ta tilbake den grunnleggende respekten for livet, og sørge for at dyra har det så godt som mulig. Den utviklingen vi ser i verden der vi spiser mer kjøtt samtidig som vi har fjernet oss langt fra produksjonen er ikke bra. Som bonde ønsker jeg å gjøre det best mulig, noe som hele tida er i utvikling fordi vi får ny kunnskap.

Hver kylling har godt med plass, og de kan gå ut og inn som de selv vil på dagtid. Fjøset har dagslys og en vinterhage, og kyllingene kan gjøre ting som de gjorde da de var ville, lete etter mat (i tillegg til den de får), vagle, leke og være sosiale. Ikke minst er valg av rase et viktig verdivalg, det kommer vi tilbake til senere. Før hadde kyllinghuset bare ett stort rom, men nå er det delt opp i flere rom, slik at hun kan levere kyllinger ferskt hver uke til Norgesgruppen. For Marianne har det vært viktig å selge til dagligvare:

– Hvis økoandelen av kylling skal øke, er det viktig at vi er tilstede der de fleste kjøper mat. Derfor mener jeg det er viktig å selge økologisk kylling i Kiwi. Omtrent halvparten av kyllingene hver uke selger vi til Kiwi, den andre halvparten selger vi direkte til restauranter og delikatessebutikker som er opptatt av dyrevelferd, økologi og smak. Det er det som er så bra, kyllinger som har det bedre, smaker bedre!

DA MARIANNE SØKTE etter å finne beste praksis var det ikke så mange som hadde kunnskap om kyllinger og dyrevelferd, og hun endte med å henvende seg til Dyrevernalliansen, en dyrevernorganisasjon. Der fikk hun god rådgiving og da Dyrevernmerket etter hvert kom var det naturlig å sertifisere seg. Denne sertifiseringen stiller strengere krav til miljøberikelser (vaglepinne osv.), mulighet for vinterhage og kortere transporttid enn Debios økomerking. Til gjengjeld har Debio krav om større plass, både ute og inne. I tillegg er så klart fôret økologisk, med under 1 prosent soya i fôret (de får litt soya de første ukene i startfôret). For Marianne var det aldri noe tema å velge det ene eller det andre: – Økologisk er uansett grunnfjellet i produksjonen, med tanke på å drive så rent og så bærekraftig som mulig. Det tror jeg bare blir viktigere framover, sier hun. Hun er i selskap med de aller fleste som er sertifisert med Dyrevernmerket, de velger også økologisk i tillegg, eventuelt motsatt, Dyrevernmerket i tillegg til økologisk.

Ifølge Live Kleveland fra Dyrevernalliansen kommer dette av at det er blant de økologiske produsentene den største interessen for dyrevelferd er nå, men de ønsker så klart å få med seg flere.

– Vi ønsker å bidra til at flere forbrukere kan ta hensyn til dyrevelferd når de handler, og tror de er villige til å betale mer for at dyr skal ha et liv som er verdt å leve. Dessuten er det en måte for bøndene å synliggjøre at de legger ekstra vekt på dyrevelferd. Da er det viktig med objektive krav, for å unngå at noen grønnvasker produktene sine som bedre enn de er. De fleste har nok også med seg det økologiske verdisynet, fordi de ser driften i et større bilde, for eksempel miljø.

For meg er det viktig at hvis man først velger å spise kjøtt, så må dyret du velger å spise ha levd et godt liv.

ØNSKET om strengere regler for produksjonen og bedre dyrevelferd kommer ikke ut av det blå, for den vanvittige veksten i produksjon og effektivitet ser ut til å ha hatt sin pris. Kyllingfjøsene har blitt større og større, kyllingene har fått trangere plass: opptil 18 kyllinger skal ha plass på en kvadratmeter på slutten av livet, og det har blitt avlet fram en rase som vokser ekstremt fort, Ross 308. Der kyllingen før brukte 120 dager på å vokse seg stor nok til slaktevekt, tar det nå kun 33 dager før den veier rundt 1,5 kg. Denne hurtige veksten viser seg å være svært problematisk for kyllingens helse, og et betimelig spørsmål virker å være om kyllingen lever kun for at vi skal ha mat på bordet, eller om den har rett på et liv verdig i seg selv?

En studie utført av SIFO OsloMet viser at forbrukeren har vært våken i timen og uttrykker bekymring over dagens dyrevelferd. For selv om tilliten til norsk matproduksjon er høy, både for kvalitet og dyrevelferd, er det en økende bekymring rundt at dagens driftsformer ikke tar nok hensyn til fisk og landdyrs velferd. Særlig gjaldt dette kylling, hele åtte av ti mente at dens velferd måtte beskyttes bedre enn i dag, og tre av ti sa at de hadde latt være å kjøpe
en matvare på grunn av bekymring for dyrets levekår, spesielt gjaldt dette kylling. Dyrehelse ble sett på som viktig, det ble også rask og smertefri avlivning, og at dyret levde i et miljø som passet med levesett og ga mulighet for medfødte aktivitetsbehov.

Dette gjenspeiler seg ikke i forbruket eller produksjonen. Av de 76 millionene kyllinger som hvert år produseres er mindre enn 1 prosent økologiske, og enda færre har Dyrevernmerket. Siden kyllingproduksjonen i Norge er kontraktfestet, vil det si at produksjonen er markedsstyrt og bestemmes av etterspørsel og bestillinger fra butikkjedene og til syvende og sist forbrukeren. Men hvis forbrukeren virkelig er så bekymret, hvorfor gjenspeiler det
seg da ikke i produksjonen?

HELDIGVIS ER DET FLERE store aktører som de siste årene har fått øynene opp for å endre praksis. Norsk Kylling gjennom REMA 1000, 7-Eleven, Narvesen, Joe & The Juice og den nettbaserte dagligvarekjeden Oda har alle forpliktet seg til å følge den internasjonale standarden for dyrevelferd, European Chicken Commitment (ECC) og bytter dermed ut Ross 308 til en mer saktevoksende rase, Hubbard JA787, som lever rundt 46
dager. Denne standarden er utarbeidet av 26 av verdens ledende dyrevernsorganisasjoner og støttes av 36 dyrevernorganisasjoner verden over, og så langt har 270 europeiske kyllingprodusenter forpliktet seg til å selge kjøtt etter ECCstandard innen 2026. Blant andre er store internasjonale aktører som KFC, Nestlé og IKEA med.

Kravene for å bli ECC-produsent er å bruke en mer saktevoksende rase, naturlig lys, miljøberikelser og litt bedre plass per dyr enn «umerket» kylling. Live Kleveland fra Dyrevernalliansen er positiv:

– Det er veldig bra regler, så disse støtter vi. Overgangen til mer saktevoksende rase er den viktigste forskjellen fra tidligere, men selv om Hubbard lever lenger, har saktere vekst og en bedre vektfordeling enn Ross 308, er det fortsatt en fugl som vokser fort. På grunn av bedre dyrevelferd er dødeligheten blant kyllingene kraftig redusert og økonomien i det er den samme som før. Sammen med de andre kravene så er disse absolutt i overensstemmelse med Dyrevernmerket, selv om sistnevnte er strengere. Vi synes det er viktig å rose de som har gjort en forbedring og det har de jo absolutt gjort.

Med andre ord så går det an å oppnå både god produksjonseffektivitet og økonomi og også bedre dyrevelferd for masseprodusert kylling. Men selv om flere aktører nå har implementert tiltak som bedrer forholdene, er det fortsatt flere kjeder som ikke har utfaset Ross 308, og som kjøper kylling fra produksjoner med liten mulighet for livsutfoldelse. I tillegg er det «milevis» igjen fra Hubbard-kyllingen til økologisk kylling, påpeker Marianne;

– ECC er et skritt i riktig retning, men kan ikke måle seg med økologisk kyllingproduksjon. Økologisk har vært og vil være en viktig spydspiss for bedring av dyrevelferden, og alle som velger økologisk når de spiser kylling viser forbrukermakt som kan bidra til endring.