Linda setter seg ned på trappen foran den gamle sveitservillaen der rødmalingen skaller av og de sirlige utskjæringene ser bedrøvelige ut. Bevaringsverdig men noe forfallent, kan man trygt si om villaen fra 1849. Strålene fra den lave høstsolen treffer Linda der hun sitter. Det grå håret er bundet sammen i en knute i nakken, og den blå bomullskjolen er alt annet enn ren. I de trevlete hendene holder hun løk som skal flettes. Overfylte kurver med plommer står ved siden av. Alltid nok å gjøre; noe som skal pottes om, komposteres, tørkes, saftes, høstes eller fryses. Frø til neste år skal samles inn – never a dull moment.
HELT SIDEN studietiden har Linda sett viktigheten av å jobbe på lag med naturen. Her på Hengsenga på Bygdøy, ikke langt unna Oslos mest trafikkerte motorvei, finner sjeldne salamandre og fasaner veien til hennes hage. Det kryr av nyttige meitemarker, men også de mindre populære brunsneglene og jordrottene trives utmerket. Da er det er bra å ha en katt med på laget. Fornøyd trasker han av gårde med stor mage og små mjau. Vi følger etter pus, forbi frukttrærne og ned til grønnsakene. På de syv årene Linda har bodd her har aldri plommetrærne båret så mye som denne høsten. Epletrærne viser stolt frem sine frukter og lenger ned i hagen står svartkål, grønnkål, rosenkål, knutekål, hodekål og you-name-it-kål. I drivhuset trives tomatene, mens agurkene kjenner at døden er nær og skynder seg å produsere frø. Som et resultat blir de som oppblåste ballonger. – De bruker all sin energi på å sikre neste generasjon, forklarer Linda. Også stangsellerien har gått i blomst. – Naturen overrasker alltid, i alle de årene jeg har drevet med hagebruk har jeg aldri opplevd dette, sier hun undrende.
– Hver eneste organisme er en unik del av en større helhet. Når du virkelig erfarer dette får du en enorm ærbødighet for alt levende, også det vi ikke kan se med det blotte øyet, som livet i jordsmonnet, sier hun. Blikket glir over skråningen, mot struttende brokkolihoder og et teppe av skvallerkål, et ugress for mange, en nyttig dekkplante mener Linda. Jorda skal ikke ligge bar, og ugress blir dermed en viktig del av helheten.
ALT HUN GJØR handler om naturen, kombinert med en god dose pedagogikk. Selv om Linda har skiftet land, språk og bolig ofte har hun alltid jobbet innenfor samme fagfelt.
Første gang jeg tok ungdommer ut av klasserommet og med i hagen merket jeg at de var analfabeter i plantenes verden.
I 25 år var hun lærer på Steinerskolen i Bergen. Her startet hun et skolehageprosjekt, og skolehager har siden vært en kjerneaktivitet for henne. Hun har hatt en sentral rolle med å sette fokus på skolehager i Norge, inspirert av erfaringer fra hjemlandet USA. Også de overgrodde hagene på Hengsenga ble tiltenkt som et sted for barn da hun arbeidet med en plan for pedagogisk bruk av Kongsgården. Ennå er det ikke blitt som hun hadde tenkt, men hagen til Linda er åpen for alle som vil lære. Spesielt unge mennesker benytter seg av muligheten. Stedet er en magnet for oss som lengter etter å stikke fingrene i jorda og Linda tar vel imot alle. Hun kan trenge all den hjelp hun kan få i denne ville og frodige hagen. – Første gang jeg tok ungdommer ut av klasserommet og med i hagen merket jeg at de var analfabeter i plantenes verden. I dag er det mange som kommer hit for å lære, helt på egen hånd, sier Linda.
HUN VIL fortsette å dele sin kunnskap i hagen på Hengsenga på Bygdøy, forsyne venner og kjente med frø og stiklinger, knoller, grønnsaker og frukt, og bo i villaen frem til Statsbygg, som eier stedet, setter i gang renoveringsarbeid. Det er ikke alle forunt å bo et sted med så mye historie som Hengsenga. Området er bevaringsverdig, og en del av Bygdøy Kongsgård som utgjør mer enn halve Bygdøy. I dag er målet for Kongsgården, drevet av Norsk Folkemuseum, å fremstå som en modell og et kompetansesenter for fremtidens landbruk. Allerede er det økologiske melkekyr her, og nytt gartneri er åpnet på den gamle gartnertomten. Allsidig hagebruk skal kobles til gårdsdriften for å skape et helhetlig driftskonsept der kretsløpet mellom jorda, plantene, dyrene og menneskene blir tydelig.
ET SÅ NÆRT forhold til naturen er ikke tilfeldig. – Som barn var vi mye ute, klimaet i California er jo så behagelig. Vi tilbrakte alle ferier i fjellet, over tregrensen, der det ikke var så mye spiselig å finne. Tre uker av gangen var vi på tur, vi bar tunge sekker, stappfulle av mat. På kveldene måtte vi henge dem opp i tau mellom trærne, høyt nok til at ikke bjørnene fikk tak i dem. Allerede den gang hadde jeg følelsen av at det var dette som var livet, alt annet var et slags fyll, sier Linda. Som ung student valgte hun filosofi og sosiologi, men endret retning ganske fort. I regi av gartner Alan Chadwick startet universitetet hennes i Santa Cruz opp et studenthageprosjekt som utviklet seg til å bli den første agroøkologiske utdanningen i USA. – Alan hadde fattet interesse for plantelivet etter at han som barn vandret i foreldrenes hage med antroposofiens grunnlegger, Rudolf Steiner. Han betraktet hagebruk som den høyeste kunst. – Fordi det krever forestillingsevne å se hvordan hagen kommer til å se ut om hundre år, er det som å male på et levende lerret, sier Linda. Bekjentskapet med Alan kom til å bli avgjørende. Hun tar oss med tilbake i tid.
ÅRET ER 1969. President Nixon beordrer militære styrker til Kambodsja. En voldsom protestbølge følger. Sammenstøt mellom studenter og politiet er hverdagskost. Universitetene i USA streiker og Linda er med på protestaksjonene. Hun samler underskrifter og lenker seg foran busser for å hindre at unge soldater sendes østover. På et tidspunkt tar aksjonene slutt, men universitetet er fortsatt stengt. Linda går mot studenthagen av ren kjedsomhet. Meterlange bed med grønnsaker, urter og blomster dekker en stor lysning i redwoodskogen.
Hagen ble hjemmet vårt. Vi var en liten gjeng studenter som syklet dit ved soloppgang.
En hagearbeider spør om hun har noe å gjøre; – det hadde jeg jo ikke, sier Linda. – Jeg ble satt til å luke et seks meter langt bed. Etter noen timer var jeg ferdig. Jeg merket det i ryggen, men den følelsen var ikke så sterk som den jeg hadde i brystet og som spredte seg i hele kroppen. Nå hadde jeg endelig gjort noe nyttig, noe positivt! Alle protestaksjonene og konfrontasjonene var jo ikke akkurat oppbyggende. Men dette, dette var noe helt annet. Det var stort, og en motvekt til alt det negative.
STEMMEN BLIR nesten lydløs, så er hun stille. Hun har tatt en hvil på en stol på kjøkkenet med de kornblomstblå veggene og ser ut av vinduet, forbi cherrytomater og evighetsblomster. – Jeg var solgt, sier Linda. I øyekroken skimtes en tåre som aldri triller. Hun svelger den med nytrukket kaffe blandet ut med rå melk.
– Fra da av var hagen hjemmet vårt. Vi var en liten gjeng studenter som syklet dit ved soloppgang. Selv om Alan ikke var en enkel type å forholde seg til, ble jeg oppriktig inspirert av ham. Det førte til at jeg tok permisjon fra biologistudiene for å være med på et seminar om biodynamisk jordbruk i England. I Europa jobbet jeg i økologiske hager og på gårder i to år før jeg dro tilbake for å fullføre bachelorgraden. Så trakk Europa meg nok en gang, denne gangen for godt, forteller hun. – Jeg fikk et Fullbrightstipend i feltbotanikk i Tyskland, senere studerte jeg naturfag på Goetheanum i Sveits, antroposofiens høyborg. Der lærte jeg mye om sammenhenger og ønsket ble å formidle dette videre, kombinert med gleden jeg opplevde av å jobbe med jord og planter.
Linda ble naturfagslærer, fikk jobb i Norge, og det som var tenkt som et kort engasjement er blitt til et helt yrkesliv. – Som barn bestemte jeg meg for å bo et sted der fjellet møter havet. Norge vekket dette ønsket igjen, sier hun.
I DAG BOR ikke Linda så langt fra havet, selv om hun ikke kan se det. Bygdøy er opprinnelig en øy, og over oss skriker måkene mens vi fyller kurven med belgvekster; gule, lilla og grønne. En grønn belg spretter opp, ut triller store rosa bønner med lilla prikker.
– Så nydelige! Men hvorfor er belgen grønn og bønnene rosa?
Linda ler hjertelig. – Det er noe vi aldri kan få svar på! Goethe mente at det er viktigere å observere noe i sammenheng med helheten enn å analysere det isolert. Alt har en funksjon, alt henger sammen. Disse bønnene har også knallrøde blomster, i motsetning til andre bønner. Et interessant spørsmål er da; hva har fargene som kommer til uttrykk flere steder i planten å si om denne bønnen? Dette er spennende. Men jeg valgte ikke biologi fordi jeg var en naturfagsnerd, men fordi jeg ville finne svar på hvorfor verden har havnet i en så dyp økologisk krise.
Naturen er grønn, vitenskapen er grå.
– Har du funnet noe svar?
Pause. – Jeg tror jeg er litt nærmere et svar i hvert fall, sier hun omsider. – I dag er alt tatt ut av sin sammenheng. Min filosofiforeleser Norman O. Brown sa noe som gjorde inntrykk på meg, han sa ”naturen er grønn, vitenskapen er grå”. Med det mente han at vitenskapen baserer seg på en analyseprosess som innebærer å ta ting fra hverandre. Det står i rake motsetning til hvordan alt liv fungerer. Livet er grunnleggende symbiotisk, alt påvirker alt, og du kan ikke fjerne en organisme uten at det påvirker noe annet, filosoferer Linda og tar opp en neve med mørk jord. – Bare her er det milliarder levende organismer. I lang tid har vi ikke betraktet jordsmonnet som noe betydningsfullt. Vi har drevet et moderne jordbruk på en arv av gammel matjord, en arv vi ikke har visst verdien av. Nå, etter seksti år og hensynsløs bruk av ressursene, begynner vi å innse hva vi arvet; et humuslag bygget opp over tusener av år. En stor levende organisme som vi er i ferd med å utpine.
HUN DYTTER en trillebår foran seg lesset med nyklippet gress og tomme belger. Vi er på vei mot komposthaugene. Her ligger organisk materiale fra husholdning og hage sammen med fjorårets løv. Det lukter konsentrert skog.
– Den beste såjorden lager du av løv. Det er helt magisk når du kan ta organisk materiale som de fleste betrakter som avfall, kompostere det riktig, og så bruke det i hagen. Du bidrar til å gjenskape liv! sier Linda engasjert. – Og ikke bare det, du bidrar også positivt til klimaet. Et sunt jordsmonn lagrer enorme mengder karbon. En undersøkelse viser at hvis EU-landene mister 0,1 prosent av humuslaget i året, tilsvarer det ett års utslipp fra 100 millioner biler. Forskning viser også at så mye som 0,6 prosent humus i land som England og Frankrike har forsvunnet, hvert år! Tenk hvilket potensial som ligger i et sunt jordsmonn som en del av klimaløsningen. Denne sammenhengen mellom karbonlagring i jord og klimagasser er knapt blitt berørt så langt, men heldigvis forskes det mer på dette nå.
MENS ET AREALE tilsvarende 30 fotballbaner med matjord forsvinner hvert minutt i verden, bygger Linda møysommelig opp et stort orkester av mikroskopiske jordboere i hagen sin. Hun er den erfarne dirigenten som får slagverk, strykere og blåsere til å stemme i, føye seg sammen og skape en harmonisk komposisjon. En kompost gir faktisk fra seg noen toner om du lytter nøye. Lyden av liv. – Jeg er enig med min læremester; hagebruk er den høyeste kunst, en livskunst, konkluderer Linda og planter greipet kontant i komposten.
