ANTALLET MENNESKER som sulter i verden er økende, og flertallet av de som sulter er småbønder i utviklingsland. De er spesielt utsatt og sårbare for klimaendringer som langvarig tørke, uforutsigbar regntid, temperaturøkninger og frost. Det gir avlingstap – og mindre mat på bordet.
I dette uforutsigbare klimaet er et mangfold av plantesorter en avgjørende sikkerhetsmekanisme. Ved å dyrke forskjellige matplanter med ulike egenskaper reduseres risikoen for avlingstap som følge av sykdommer, insekter, tørke, frost eller for mye regn. Hvis for eksempel avlingen av mais går tapt på grunn av uforutsett tørke, kan hirsen sikre mat på bordet da den overlever lengre uten regn.
Samtidig som verdens småbønder er enormt sårbare for klimaendringene, tar de vare på en av de aller mest verdifulle ressursene vi har i verden – plantegenetiske ressurser. I bondens åker finner vi et enormt rikt mangfold av ulike plantesorter og matplanter. Dette er et plantemangfold vi er avhengig av for å fortsatt kunne utvikle nye plantesorter som kan takle klimaendringene og bidra til matsikkerhet i framtiden.
Disse sortene finnes ofte ingen andre steder enn i bondens åker eller frølager. På denne måten er bondens åker verdens viktigste genbank. Mangfoldet de tar vare på er også en viktig del av kul-tur og tradisjoner. For eksempel kan ulike mais- eller hvetesorter brukes til å forberede forskjellige retter på bakgrunn av smak, farge og andre egenskaper.
EN STOR DEL av det biologiske mangfoldet som er så viktig for framtidens matsikkerhet og for ivare-takelse av kultur og tradisjoner, er i ferd med å gå tapt. Det er tre hovedgrunner til dette:
- Mangel på lover og rammeverk som støtter opp under bønders såfrøsystemer og bønders rettig-heter til såfrø fører til tap av mangfold.
- Innføring av såfrø av moderne plantesorter gjen-nom for eksempel subsidieprogram har også ført til økt ensretting av produksjonen, noe som på sikt kan medføre genetisk erosjon. Selv om de mo-derne sortene kan gi økte avlinger under visse dyrkingsforhold, og utvilsomt er viktig for matpro-duksjonen, kan de ikke erstatte de tradisjonelle sortene på mange områder.
- Det er et økende press på mange utviklingsland om å innføre strenge sortsbeskyttelseslover, noe som vil legge begrensninger på bruken av disse sor-tene og svekke bønders rettigheter til såfrø.
FOR Å BEVARE det biologiske mangfoldet, og ivareta tusenvis av år med kultur og arbeid utført av småbøndene, må vi styrke bøndenes rettigheter til å utvikle og velge frøene til sin egen avling. Dette er en stor kampsak for mange av bøndene som Utviklingsfondet jobber med. Nylig snakket vi med den 50 år gamle kvinnelige bonden Batasiya Dangaura, som bor i en liten landsby i Nepal. Hun har to voksne sønner som har flyttet hjemmefra, og mannen hennes har måttet søke inntekt i India og er der 9 måneder i året. Det aller meste av gårdsarbei-det er det altså hun som står for.
Vi må styrke bøndenes rettigheter til å utvikle og velge frøene til sin egen avling
– I den tørre årstiden planter jeg grønnsaker som løk, kål, gresskar, agurk og bønner. I monsuntiden planter jeg ris. Jeg produserer mer grønnsaker enn hva jeg kan spise alene, så jeg bærer overskuddet på hodet bort til markedet og selger der, sier hun.
Nepal er et av verdens mest klimasårbare land. De preges av gjentakende naturkatastrofer som flom, jordskjelv og skred. Periodene med regn og tørketid som i generasjoner har vært helt stabil, har endret seg de siste årene. Regnet kommer ikke når det skal, og det regner alt for mye når det endelig kommer.
– Akkurat når vi har plantet frøene i bakken, tilsatt gjødselen og plantene vokser godt, kommer det en flom som vasker bort hele avlingen. I monsuntiden er hele landsbyen oversvømmet, sier Batasiya.
Mange bønder tar da i bruk moderne frø som skal gi raskere avlinger. Det er Batasiya opprørt over.
– På grunn av klimaendringene og moderne frø-sorter, står vi overfor nye typer insekter og plante-sykdommer. Da må vi bruke mer sprøytemidler, og plante og spise grønnsaker som er mindre lokale, mindre økologiske og har mer giftstoffer, sier hun.
BATASIYA SYNES det er veldig viktig å plante tradi-sjonelle frøsorter. Hun opplever at de tradisjonelle sortene er mer motstandsdyktige mot insekter, slik at hun ikke trenger plantevernmidler. Og de lokale frøsortene kan hun og bøndene i landsbyen hente i en lokal frøbank, som er opprettet og driftet med støtte fra Utviklingsfondet. Gjennom frøbankene har bøndene en stabil og sikker kilde til lokale frø. Der-som krisen inntreffer og en tørke eller flom ødeleg-ger bøndenes avlinger, lagrer frøbankene et utvalg av ulike viktige frøsorter som bøndene kan benytte seg av. Dette har hatt stor betydning for Batasiya.
– Når jeg har de lokale frøtypene jeg trenger så planter jeg dem. Hvis det er noen jeg mangler, går jeg til frøbanken og får en lokal sort. Det er viktigere for meg å ha næringsrik mat enn de rasktvoksende moderne plantene som ikke er like næringsrike og har flere skadedyr. Derfor foretrekker jeg å plante de lokale frøene fra frøbanken. Jeg forventer ikke mer ut-bytte, men en avling som er mer næringsrik. Dette har hjulpet meg med å takle klimaendringene, sier hun.
Batasyia er en av verdens utallige bønder som øn-sker retten til selv å velge og utvikle frøene til sin egen avling. Disse rettighetene blir innskrenket av truende klimaendringer og økt forekomst av moderne såfrø ilagt sortsbeskyttelseslover. Vi er nødt til å styrke bøndenes rettigheter til såfrø og innflytelse over egen produksjon, slik at de kan fortsette å ivareta verdens viktigste genbanker: bøndenes åkere.
