Blomster, bier og mangfoldets potensiale

VI ER MILJØVERNERE, sier Ragna Ribe Jørgensen. – Honningbiene er strålende ambassadører for biologisk mangfold. Hvis du vil ha biologisk mangfold, så bare spør en bie!

Vi sitter i et av de små rommene i et nydelig, lite restaurert trehus på Bygdøy Kongsgård. Her har ByBi hovedkontoret sitt og også én av sine fem bigårder. Jørgensen har satt fram kaffe, en skål med epler og ulike glass med honning jeg senere skal få smake. I hjørnet står tomme bikubekasser stablet oppå hverandre, og det lukter bivoks i rommet.

– Potensialet for å få fram ulik smak på honning er kjempestort

Jørgensen er idéhistoriker med fokus på begrepet økologi, og er utdannet innen permakultur og gartnerfag. Hun er sertifisert birøkter og leder av ByBi HonningHub, som jobber for å øke nordmenns bevissthet om honningens kulinariske sider og anvendbarhet. Hun forteller om det som er ByBis misjon: Å få fram så mange typer honning som mulig, altså med flest mulig ulike smaker. Det er hva biene beiter på som avgjør honningens smak. Ulike blomster har ulik smak på nektaren, og det er den som setter sitt preg på smaken. Skal man få fram ulike typer honning, må biene beite på mange forskjellige blomster. Jørgensen forteller at det finnes mange flere smaksvariasjoner på blomster enn på druer og kaffebønner, som setter smak på vin og kaffe.

– Potensialet for å få fram ulik smak på honning er kjempestort, sier hun.

ByBi drifter fem egne bigårder på forskjellige steder i byen. Honningen får ulik smak og konsistens ettersom hvilken bigård de kommer fra. ByBi høster to ganger i løpet av sesongen, og får både sommerhonning og høsthonning.

RUNDT 90 PROSENT av alle ville vekster pollineres av pollinatorer. Honningbiene utgjør en viktig andel av pollinatorene, men jobber i samspill med andre innsekter som villbier, blomsterfluer, sommerfugler og biller. Ansvaret for en blomstrende og mangfoldig natur hviler altså ikke på honningbiene alene. Men honningbiene er i en særstilling, fordi «de er det eneste insektet vi lett kan samhandle med og observere tett», som det står på ByBis hjemmesider. Slik kan de sies å være ambassadører for en hel insektsverden.

Vanligvis produseres det kun to typer honning i Norge: sommerhonning, som er flerblomstret, og lynghonning, som er en såkalt sortshonning og lages av bier som bare har beitet på lyng. Derav navnet, som er det tradisjonelle navnet på høsthonning. Jørgensen snakker varmt om de tradisjonelle birøkterne, og omtaler dem som svært flinke og kunnskapsrike folk som elsker biene sine. En hatten-av-næring, sier hun. Men skal norsk honning klare å ta opp konkurransen med importert juksehonning, trengs det nyskaping. Nordmenn må bli klar over honningens smaksrikdom og anvendbarhet. Stort sett bruker vi den bare som søtningsmiddel i tekoppen, men honning kan også være et spennende krydder i matlaging. Forbruket av honning i Norge er svinnende lavt i verdenssammenheng – bare 300 g pr person i året. I Sverige er forbruket fire ganger høyere.

I løpet av de siste 10 årene har det dog skjedd noe, med det veldige fokuset som har kommet på lokalmat.

– Markedet har økt i mottakelighet, sier Jørgensen.

JUKSEHONNING ER ET stort problem for birøktnæringen globalt. Honning er faktisk et av de produktene i verden som forfalskes oftest. Forfalskningen foregår på flere ulike måter. For eksempel ved at honningen superfiltreres, noe som fjerner pollen, som naturlig finnes i all honning. Eller at honning blandes med billig og næringsfattig sukkerlake og alle de gode stoffene som er i honningen tapes. Resultatet er en honning som ikke har noen andre smaksmessige kvaliteter enn enkel sødme. Konsekvensene av juksehonning er svekket tillit til birøkternæringen, minkende forbruk av honning verden over, fallende inntekter for birøkterne, nedleggelse av bigårder og redusert pollinering av landskapet. Juksehonningen bidrar altså til den generelle nedbyggingen av naturen. Om juksehonning kommer inn i Norge er ikke påvist, men vi må ikke være naive.

– Og slik vi mennesker herjer, ved å fjerne og bygge ned, så reverserer vi evolusjonen. Jo mer vi gjør det, desto mindre stabil blir planeten, og desto dårligere matsikkerhet får vi. Vi lever farlig, sier Jørgensen.

SÅ HVA GJØR BYBI? Gjennom Birøkterakademiet utdanner ByBi birøktere, og med det bedriver de kunnskapsspredning samtidig som de støtter røkternæringen slik at den blir solid og bærekraftig.

– Vi vil få opp kompetansen hos birøktere, og få dem til å tenke innovasjon.

Det er biene som er bøndene

Videre forteller Jørgensen om ulike stunts, som for eksempel «Bøllefrø», en frøsprednings-workshop rettet mot barn. Med ByBiBedrift har de opprettet en ordning hvor bedrifter på ulike måter kan ta del i det de jobber med. For biene driver ByBi med det Jørgensen kaller «kost og losji». Biene trenger hovedsakelig to ting: mat og et sted å bo.

– Ofte er det et sted å bo som mangler, forteller Jørgensen. – Hotellene hjelper veldig, de flytter inn som bare det.

– Men det er biene som er bøndene, legger hun til. – Vi bare fasiliterer og sørger for at de har det så bra som mulig.

Foruten å selv tilby biene det de trenger, jobber ByBi med å spre kunnskap om bievennlige blomster folk kan plante, og om hvordan man enkelt kan lage insektshoteller for de andre pollinatorene som ikke har kuber som honningbiene.

SÆREGENT FOR BIER som beiter i Oslo er at de har tilgang på en naturtype som har et særdeles rikt biologisk mangfold. Oslo er en del av Oslofjordfeltet, som har åpen, grunnlendt kalkmark. De stripete kalkfjellene og svabergene som finnes på øyene ligger helt oppe i dagen, og rundt dem legger det seg jord hvor det vokser et helt spesielt mangfold av vekster. Oslofjordfeltet er en «utvalgt naturtype», som setter grenser for nedbygging. Jørgensen forteller om viktigheten av at det opprettholdes et mangfold av pollinatorer her, og at man derfor må være nennsom når det gjelder å plassere bigårder i dette området. Dersom noen ønsker å gjøre det, bistår ByBi med vurderinger og anbefalinger. Også helt generelt har Oslo et rikt biologisk mangfold som biene drar stor nytte av kostmessig, forteller hun.

– Her har vi stauder, villvin og parktrær, og lange og varme somre. Spesielt for Oslo er også at det ikke brukes sprøytemidler i parkene eller grøntsonene. Hun sier at det faktisk er lettere å få flere ulike smaker i urban birøkt pga mangfoldet som ofte finnes av blomster og vekster i byene. Utenfor byene blir kosten gjerne mer ensidig for biene.

URBAN BIRØKTING er ikke et nytt fenomen. Både birøkt og urbant landbruk generelt er eldgammelt. Alle byer startet som urbant landbruk – folk flyttet til sjøene, og hadde med seg kyr og bier.

– Men så har all matproduksjon og natur blitt presset mer og mer ut, og nå må denne prosessen returneres, sier Jørgensen. I senere tid har urban birøkting fått en renessanse.

– Nå gjør vi ikke dette på grunn av matauk lenger, men fordi vi har et stort savn etter å møte naturen. Det er nytt. Vi kan kanskje kalle det et generasjonsskifte, sier hun.

– Vi kan ikke oppleve naturen gjennom en skjerm. Stadig flere bor i byer og fjernes fra naturen. Vi er nødt til å trekke naturen inn i byen for å kunne møte den. Og jeg tror dette er et biologisk fenomen hos oss, det at vi trenger å være i kontakt med naturen.

– Det handler om livskvalitet?

– Ja, svarer Jørgensen. Jeg tenker vi har et fattig liv om vi omgir oss med biologisk monokultur. Vi kan jo ha det greit med grønn plen og tuja, men det gir ikke god nok kost og losji for pollinatorer. For å få en frisk natur må man ha med dem også. Og da må man ha et biologisk mangfold.

BYBI SER OGSÅ ut over Oslos grenser. Engasjementet er stort når Jørgensen forteller om kystlyngheiene, og den helt spesielle klokkelynghonningen som høstes av en birøkter på Karmøy.

– Kystlyngheiene fantes langs hele den Europeiske kystlinjen, fra Portugal til Vesterålen. Men overalt bygges kystsonene ned, med turisme, hytter og hoteller osv. Landskapet er nå så endret at det kun finnes små flekker igjen, som nyter tungt vern. De mest intakte kystlyngheiene finnes mellom Karmøy og Øygarden. I kystlyngheiene finnes et helt særegent biologisk mangfold av små blomster og pollinatorer.

På Karmøy er det den 85 år gamle birøkteren Håkon Tjøstheim som høster den sjeldne klokkelynghonningen. Jørgensen beskriver denne urtepregete honningen som en eksplosjon av smaker. Hun mener den kan være med å redde både kystlyngen og honningnæringen i Norge, fordi den er flytende og slik kan konkurrere med importert akasiehonning. Fordi ByBi ønsker å skape bevissthet om klokkelynghonningen, kjøper de inn en del av den fra Håkon, bruker mye ressurser på merkevarebygging, og selger den på sine utsalgssteder.

DET ER TID FOR Å SMAKE. Jørgensen rekker meg glasset med klokkelynghonning, og jeg dypper en liten skje oppi. Honningen er mørk og flytende, og smaker først av tørket frukt, deretter mjødurtaktig. Jeg tar en ny skje og dypper den oppi et glass merket Kampen.

– Smøraktig? sier jeg, og Jørgensen nikker, en anelse spent i blikket.

Videre prøver jeg honninger med navn som Dronningparken, Maridalen, Borgen, og smaker meg fram til plomme, pepper og kanel. Underveis forteller Jørgensen at ByBis sommerhonning høstes i juli, og høsthonningen i september. Generelt kan man si at sommerhonning er mildere på smak, forteller hun, mens høsthonningen smaker kraftigere og er mørkere. Jeg får lyst til å spørre Jørgensen om hva det var som fikk henne til å begynne med birøkt.

– Det at biene er helt ville, svarer hun.

– De er ikke som en hund man kan få til å sitte eller noe sånt – de er mer som ulven, som lever et helt eget liv. Det fascinerte meg.