Mirakel-materialet

– DET ER HÅP. Slik starter Alexander H. Sandtorv samtalen om plast. Hvordan kan han påstå noe slikt? Kan vi stole på det han sier? 

– Pust med magen folkens, oppfordrer han og viser til et forskningsresultat som nå har gått viralt. 

Ifølge rapporten fra Universitetet i New Mexico består hjernene våre nå av 0,5 % plast. Forskning må til, Alexander er vel en av de første som kan signere på dette, men når det gjelder denne spesifikke artikkelen er den ennå ikke fagfellevurdert og derfor ikke kvalitetssikret. Å undersøke, lese, grave og spørre er en av Alexanders livsoppgaver. I 2023 bestemte han seg for å vie ett av sine 38 år i plastens tjeneste. Resultatet er like om hjørnet. Til høsten kommer boka, og mens vi venter spiller forfatteren rollen som en slags plastformidler. For plasten som vi jo elsker, den hater vi også. Kjemikeren sier det slik: 

– Plast er komplekst, det er forferdelig og på mange måter et mirakelmateriale. Plast er et paradoks. 

I fjerde etasje på Deichman Bjørvika i Oslo slår Alexander H. Sandtorv seg ned på et troll av ei trapp tilegnet litterære mennesker. Håpet er å smelte inn i den selsomme stillheten fra lesende mennesker og samtidig være trygt omringet av tunge bøker. 12 av disse har Alexander selv skrevet. Noen står i hyllene på barneavdelingen. Andre under faglitteratur og temaet kjemi.

«Skylden for at vi har fått en plastifisert klode kan vi smøre tynt ut over hele samfunnet. På politikerne, produsentene og på oss som forbrukere.»

I 2025 KOMMER DET enda en utgivelse. Denne gangen en debattbok. Tittelen er Plastparadokset: Hvordan plast ble uunnværlig, og hvorfor vi må bruke mindre av det. Leseren inviteres med på Alexanders reise gjennom plastens verden. 

– I butikkene skjer det mange usynlige og gode tiltak, lover Alexander og snakker varmt om en dansk gjenvinningskampanje med det klingende navnet «Colour of the day», fritt oversatt:– Dagens farge. Kampanjen går rett og slett ut på at kundene tar med seg plastemballasjen fra tidligere kjøp og putter denne inn i en maskin som produserer ny plast. Avhengig av hvilke plastprodukt som puttes inn i maskinen, får man hver dag ulike resultat – en ny farge. Slike tiltak gjør Alexander glad. For nå, etter et år med feltarbeid og skriving, er han alt i alt lettet over det han har funnet ut. Sinne og frustrasjon var likevel i utgangspunktet bokas motor. Det var på bakgrunn av disse negative følelsene at kjemikeren søkte midler fra Fritt ord og Norsk faglitterære forfatter- og oversetterforening, NFFO.

– Om det ikke var behov for en viss folkelig bevisstgjøring innen plast? – Jo, svarte de to instansene i kor. Stipendene var et faktum og Sandtorv kunne brette opp ermene på fleecegenseren sin og legge en plan. I boka har han intervjuet rundt regnet 20 kilder. 

Alle har en eller annen sentral posisjon knyttet til Norges håndtering av plast. Klima- og miljøvernministeren Andreas Bjelland Eriksen er bare en av disse. For hvor mye av norsk oljeindustri går egentlig til internasjonal produksjon av plast? Her er det naturlig å resonnere slik: 

– Siden Norge er en av verdens største oljenasjoner er det nærliggende å tro at tallet er høyt. På en annen side: Med tanke på at Norge anser seg selv som en nasjon som satser på ren energi, kan en gjette at tallet er veldig lavt. Svaret Alexander fikk er kanskje det mest urovekkende av dem alle: 

– Vi vet ikke. Når politikerne svarer, eller rettere sagt ikke-svarer, på dette viset, mener Alexander H. Sandtorv at de oppviser det han kaller sann «plastslapphet». For hvis Norge forsyner verden med olje som blir til plast og som etter bruk havner på avveie, tetter elver, bekker og stryk, eller også ender opp i magen til dyrene i havet, har vi da som nasjon også et større ansvar enn andre? – På plastfeltet har vi i Norge diltet mye etter EU, mener Alexander.– Her kunne vi unektelig tatt en mer tydelig og hardere kurs.

UNDER UTTALELSEN av setningen endrer kjemikerens sympatiske ansikt seg fra rundt til kantete. Kinnbeina blir høyere. Munnen strammere. Agget vekkes. For hva skal vi gjøre? Kan vi slutte å bruke plast? Kan vi slutte å produsere det? Hvordan skal vi håndtere de skadene vi allerede har påført kloden vår? Hvorfor fortsetter vi bare? Alexander spoler nyhetsbildet åtte år tilbake. Vi skriver 2017 og en hval skylles i land på Sotra. Hvalens vom er stappet av plast. Mediene er ikke sene om å bruke ordet «katastrofe». 

– En katastrofe, gjentar Alexander i dag.

– Men hvor mye katastrofe var det egentlig, hvis det ikke samtidig ble gjort konkrete tiltak som ville forbedre situasjonen? Funnet av denne stakkars hvalen kan på sett og vis kalles plastens før og etter. Så langt fantes problematikken stort sett i miljøaktivistenes verden. Fra da av ble bekymringen allmenn og en del av den norske offentligheten. Hvis denne hvalen var fylt med plast, hva da med andre hvaler der ute? Hva med havbunnen? Hva med fiskene som vi selv skulle spise til middag? Plasthvalen var og ble en vekker, ja en skapning som hadde ofret sitt liv for vårt alle-tilstedeværende plastforbruk. I sitt stille sinn døpte derfor Alexander H. Sandtorv hvalen om til Plastjesus. Men slutter parabelen her? Alexander som er fra samme sted som hvalen strandet, nemlig Sotra utenfor Bergen, var like mye fylt med skuffelse som hvalen var fylt med plast. Hadde dyret ofret seg til ingen nytte? Hvordan i helvete skjedde dette? Eller for å si det på en annen måte: Hvis dette var en katastrofe, hvorfor skjedde det da ingenting?

Forfatteren mener å ha funnet forklaringen. På en annen side er det ingen unnskyldning. 

– Plast kan benyttes til nesten alt, det lar seg vanskelig erstatte og har minst fire helt klare fordeler. Det er lett, det er anvendelig, det er billig og det leder ikke strøm eller varme. Å avvenne verden fra noe slikt, det er ingen enkel jobb. 

– Engangsplasten er verstingen, holder Alexander frem og peker spesielt ut produkter pakket inn i, eller produsert av komposittmaterialer. Dette er varer eller emballasje sammensatt av ulike materialer. Det er umulig eller ulønnsomt å skille disse fra hverandre og dermed kan de heller ikke resirkuleres. Løkstrømpa er et eksempel på dette. Selve strømpa består av plastnetting og endene er snurpet sammen ved hjelp av en liten klype i metall. Som om dette ikke var nok, er varen gjerne også utstyrt med et bandolær i papir som markerer produsent og pris. Tre komponenter er tatt i bruk og dette for at du, enkelt og greit, skal kunne grabbe med deg tre helt tilsynelatende uskyldige løker.

– DET ER VI SOM har bestemt at vi vil ha det slik, opplyser Alexander. På en annen side har han også fanget opp en generell holdning om at folk synes plast er ekkelt. Især når plastproduktet har utspilt sin opprinnelige rolle og blitt til søppel, da reagerer vi intuitivt med avsky, får en ekte ryggmargsrefleks og kjenner oss invadert. Som om plasten var en levende parasitt. Dette kan tolkes som en sunn reaksjon. En fornuftig reaksjon. En reaksjon vi kan agere på. Ja, så sant vi ikke blir apatiske.– De fleste jeg har snakket med har lyst til å ta ansvar, forteller Alexander. – De vet bare ikke helt hvordan. 

«Vi i Norge er privilegerte som kan velge bort plasten. Ikke alle forbrukere i andre land har denne muligheten.»

Men der andre snakker om å kaste en øse her og en stekespade der, bytte dem ut i noe bedre i tre, der vil Alexander at vi tenker større. Det samme med at vi til enhver tid må huske på å ta med oss et bærenett av tekstil når vi skal ut og handle, og ikke falle for plastposefristelsen. Han vil ha politisk handling. Fra internasjonalt hold. Globale inngripende tiltak. Men også på lokalt nivå. 

– Tenk, sier han og lar blikket fare ut på den tette storby-tåka som visker ut linjene mellom land og vann.– Tenk, hvert år bruker Oslo kommune over 50 millioner kroner på opprydning av avfall. En god del av dette er plast. Retorisk fortsetter han:– Hva kunne vi ikke heller brukt disse pengene på? Svarene har han selvsagt selv.– De myke, men likevel så avgjørende verdiene. Omsorg. Skole. Men også forskning. Gjerne forskning på noe som kan fase ut plastens regime.

– JEG KAN IKKE SPÅ FREMTIDEN, men jeg gjør det likevel, sier Alexander H. Sandtorv. Går verden i hans retning, blir livet som forbruker, i fremtiden, et hakk mindre komfortabelt. – Hvis vi ønsker endring innen plastproblemet, må vi også være villige til å finne oss i at ting ikke lenger blir like beleilig som før. Vi må rett og slett tåle at livet blir mindre praktisk og alle må ta en del av byrden. Å kunne rive av en liten transparent pose fra en praktisk rull som ligger strategisk plassert i grønnsaksdisken, er bare en av disse hverdagslige handlingene vi forhåpentligvis snart må avvennes.

KJEMIKEREN REISER SEG. Fremdeles er det mye å gjøre. Fra 2019 og frem til i dag har han gjennomsnittlig skrevet en bok i året. Nå strener han bort til hylla for kjemi og bokstaven S. Men hvor er alle titlene hans? – Utlånt? Alle sammen? En lefsete utgave av Kjemi enkelt forklart, har sneket seg inn bak de andre. Men resten er vekk. Alexander H. Sandtorv smiler med det han kaller foto-gliset. Det faktum at bøkene hans er utlånt kan ikke vitne om noe annet enn en viss popularitet, og en genuin interesse for faget. Det er på høy tid at det kommer en bok som omhandler vårt forhold til plast. Kjør debatt!