Aqua Vitae – Vann er liv!

DET ER IKKE SMÅPENGER som brukes til romforskning. «Finnes det annet liv der ute i det kolde intet?» Selv om kosmos har en ubeskrivelig mengde mineralske objekter, er det mellomrommene mellom dem som dominerer stort. Enda sjeldnere er valgbare alternativer til vår egen planet. Den kritiske betingelsen er ... tilgangen på vann.

Du må gjerne mene at det er både naivt og hensiktsløst å bruke knappe ressurser på å glane etter alternative bosteder, i stedet for å redde den kloden vi allerede har. Den har tross alt gitt all møysommelig utviklet biologi ly og næring i millioner av år. Slik forskning skjer likevel på det fulleste alvor, og faget kalles – hold deg fast – astrobiologi. «Finnes det – eller har det vært – liv på fjerne planeter?», spør astrobiologen. Svaret han leter etter er spor etter vann, og helst rennende, rent og livgivende vann.

Vann er det fundamentale vilkåret for at enkle former for liv kan dannes og utvikle seg videre. Uten vann, ingen atmosfære, ingenting som beskytter planetens eventuelle biologi fra dødelig stråling fra kosmos. Uten lokalt vann vil alle andre verdifulle mineraler være utilgjengelige for oss uansett, og slik sett er vann universets mest verdifulle molekyl.

VANN ER LIKE VERDIFULLT i mikroskopet. Siden alt levende er bygget opp av celler med felles hovedstruktur – og derfor sannsynligvis alle stammer fra én eneste stamcelle – er alle celler fylt av en vannbestandig væske, cytosol. Denne væsken, som også inneholder arvemateriale, spesialiserte proteiner og mye annet, holdes på plass av et fettholdig membran. Punkteres denne celleveggen av sykdom eller andre forhold, vil væsken lekke ut og cellen dø. Dør mange celler samtidig, så har du som levende menneske dårlige utsikter. Over årene blir cellenes evne til å holde på vann svekket, noe som blant annet gir oss rynker og mindre elastisk hud gjennom alderdomsprosessene. Det skjer selv om vannmolekylenes komponenter er mye eldre enn livet selv. For at livet skal være til å leve med er det derfor helt avgjørende å holde på vannet, hvis du skjønner hva jeg mener.

Om vannet er udiskutabelt verdifullt, så er det ikke mye i menneskeslektens livs- førsel som tyder på at vi tar det til oss.

Bonden snakker gjerne om vannhusholdningen på gården. Det handler om at jordsmonnet i åker og eng bør ha en fornuftig vannøkonomi, at jordas evne til å holde på og gjøre nytte av vannet er god. Vann er for mange bønder en minimumsfaktor, noe av det som kan avgjøre om avlingen blir god eller dårlig. Er det for kraftig gjennomstrømming av vann blir verdifulle næringsstoffer vasket ut av jorda og ut i vassdragene. Hvis jorda er hard og pakket, klarer ikke regnvann å trenge ned i molda, og skyller med seg det viktige topplaget ut i fjord og hav. Det er slett ikke bra for matproduksjonen vår. Men om vannet blir stående stille i jorda, er det like ille. Et surt og oksygenfattig miljø oppstår, med opphopning av mineralstoffer som rett og slett blir giftig og til ulempe for matplantene. Et godt og kostbart virkemiddel for å skape en god vannhusholdning er å drenere jorda, slik at naturlige vannårer i grunnen får passere uten å vaske ut næringsstoffene der. Naturen har mange mekanismer som også hjelper vannhusholdningen, om vi er villige til å høre på henne. Meitemarker graver ganger som drenerer matjorda, og mikrobiologi og sopp har sinnrike og symbiotiske mekanismer for å samle jordpartikler til aggregater. Slike små jordklumper skaper hulrom for oksygen og vann, selve kjennetegnet på frisk matjord. Det hele er et regnskap som skal gå i pluss, og setter vi mikrobiologien i sjakk med sprøytemidler og kunstgjødsel, kan også vannbudsjettet gå i minus.

OM VANNET ER udiskutabelt verdifullt, så er det ikke mye i menneskeslektens livsførsel som tyder på at vi tar det til oss. Vi tar vann som en gratis selvfølge, noe vi kan spyle ned i do, noe vi har mer enn nok av, noe som – på tross av sin livsviktige og verdifulle funksjon for alle dyr og planter – er til forbruk og sløsing. I fellesskap nedvurderer vi vannet som livsbevarende medium, selve valutaen vi bruker til å få sunn mat bordet og holde huden rynkefri. Og så spyle ned i do en ekstra gang. Kanskje er det over slik mangel på ydmykhet at imperier går til grunne?

For dette er gammel kunnskap. De tidligste sivilisasjonene vi kjenner var tuftet på at menneskene klarte å betvinge vannet. Med irrigasjon, kanaler og drenering kunne ellers tørre områder rundt store vannveier gjøres fruktbare. Omlandet rundt elvene Indus, Wangho, Nilen, Eufrat og Tigris ble områder med rivende samfunnsutvikling. En mangedobling av matproduksjonen la til rette for stor befolkningsvekst og avanserte sivilisasjoner med mange samfunnslag, den første jordbruksrevolusjonen. De store religionene oppstod fra magien ved økt matproduksjon, og makt over vann ble blant symbolene på guddommelighet: Moses, med sin solide kontakt med høyere makter, kunne dele vannmassene for å unnslippe slemme forfølgere.

Vann kan tilsynelatende la seg stagge og styre for en stund, men over
tid er naturkreftene likevel så sterke at de nådeløst vil male i stykker
menneskenes innretninger.

Et tydelig trekk ved alle sivilisasjoner vi kjenner, er at de etter en tid går til grunne. Den utløsende årsaken kan være at de ytre eller indre fiendene har blitt mange, men mangel på ydmykhet i møtene med uregjerlige naturkrefter vil alltid være en bakenforliggende årsak. Vann kan tilsynelatende la seg stagge og styre for en stund, men over tid er naturkreftene likevel så sterke at de nådeløst vil male i stykker menneskenes innretninger. Slik har vannuttak til landbruksformål og irrigasjon ofte fått utilsiktede effekter, som at grunnvannsbassengene tappes ned. For store uttak av ferskvann fra grunnvannsmagasinene kan løse ut salter som over tid gjør vannet udrikkelig eller ubrukelig for vanning av åker, grønnsakshage og dyrkingsfelt. Områder som ligger nær havet får mange steder inntrenging av saltvann til grunnvannsreservoarene fordi ferskvannet tappes for hardt. I verste fall kan hele vannhusholdningen over enorme områder gå ad undas, med biologisk kollaps og ørkenutvidelse som resultat. Med klimaendringene kommer også havnivåøkning, som gjør drikkevann og grunnvann saltere.

DET FRUKTBARE DELTAET mellom Eufrat og Tigris kan gi et godt bilde av hvordan vannet gir muligheter, men også kan bli en svøpe. Elvevannet renner i flere store vassdrag fra fjellene i Tyrkia via Syria og inn i Irak, gjennom Mesopotamia, en enorm elveslette. Store områder i deltaet var opprinnelig sumplandskaper med svært mangfoldig biologi. Menneskene begynte her å «temme» vannressurser og natur for å dyrke mat på systematisk vis. Det var elveslettens biologi som ga kickstarten, hvor spesielt de vannlevende algene gjødslet jorden bøndene ville dyrket opp. Dette fungerte godt i tusenvis av år. Skriftspråk og avanserte samfunn med utvikling av ingeniørkunsten etablerte kanaler og irrigasjon, med en stadig økning i matproduksjon og befolkningsmengde som resultat. Slik avløste den ene skriftsterke og imponerende sivilisasjonen den forrige; Sumererriket; Akkadriket; Babylon og Assyria, helt til vår tids Irak og Syria. De flere tusen år med jordbruksproduksjon har imidlertid endret landskapet totalt, og ikke minst skapt opphav til ustanselig kriging og konflikt.

Noen av Saddam Husseins argeste motstandere tilhørte nettopp et folk som holdt til i dette sumpområdet, Ahwarifolket. Gjennom 1980- og -90-tallet ble opptil 90 % av dette landskapet på 20 000 kvadratkilometer tappet for vann og fullstendig ødelagt av Baath-regimet, i et forsøk på å ta knekken på denne indre fienden. Irak er nå i en ugjenkallelig situasjon med ørkenspredning og saltifisering av grunnvannet, ikke minst fordi både Tyrkia og Syria kontrollerer vanntilgangen i elvene med demninger. Syria har jo sine egne ørkener å vanne, og andre konflikter står i kø. Når nå elvevannets opphav i Tyrkias høyfjell står i fare på grunn av klimaendringene, er det ikke lett å se at nye sivilisasjoner vil oppstå i dette tidligere Edens hage på en stund.

Men hva har vi lært av det? Enhver sivilisasjon skaper seg et bilde av at den vil vare evig, og i hvert eneste tilfelle er det dette hovmodet som fører til at den går til grunne. Det er pur empiri.

VANNRESSURSER SKAPER store konflikter også i vårt nabolag. I Ukraina ble den gigantiske Kakhovkademningen sprengt 6. juni i år. Det meste peker mot at det var russiske styrker som sprengte den, men karma vil antakelig bite noen i rumpa: Demningen og kanalene var den viktigste kilden til ferskvann til Krym-halvøya, som har vanntilgang som sin store akilleshæl. Forskere advarer om at hele området nedenfor den ødelagte demningen, et av Europas mest fruktbare landbruksområder, nå står i fare for å bli ørken. Tragisk og unødvendig, men kanskje enda et bevis på at mennesket er sin egen verste fiende. På det mer trivielle er historien om en riking som kjøpte seg en øy i Karibia for å anlegge en golfbane der. Øyas førsteskanse mot havet var en mangroveskog, som rikingen syntes var i veien for golfbanen, og han fikk den hugget ned. Problemet var at det var mangroveskogen som sørget for ferskt grunnvann på øya, og når den var vekk ble grunnvannet salt. Dermed ble det umulig å holde liv i noe som lignet en green, og øya ble overlatt til seg selv, på god vei til å bli en ørkenøy. Rikingen fikk som fortjent, men uvettig rasering av vannressurser får stadig nye og tragiske konsekvenser for helt uskyldige mennesker. Kvikkleireskredet i Gjerdrum for noen år tilbake er et vondt eksempel på det, og der var også en nyanlagt golfbane involvert.

Vi regner vårt samfunn for å være både trygt og robust, men i august fikk vi smake hva fire dager med heftig regn kan volde oss av skade, med tusenvis av familier som måtte evakueres fra hjemmene sine. Uværet Hans sendte jordskred nedover dalsidene i Hallingdal og Valdres, over mange gårdsbruk som hadde stått trygt i hundrevis av år. Hvor mange rundballer som ligger på bunnen av Mjøsa vet ingen, og tusenvis av dekar med ødelagt korn gir verken brød eller dyrefôr i vinter.

Vannteknologien av i dag er likevel mer avansert enn noen gang før, men behovet for rent vann har heller aldri vært større.

Vannteknologien av i dag er likevel mer avansert enn noen gang før, men behovet for rent vann har heller aldri vært større. Dessuten har vi fått en ny og mektig motstander. Smeltevann som i årtusener har vært magasinert som is på Antarktis, Grønland og som isdekke over Nordpolhavet, er av klimaårsaker ute av vår kontroll. Det er vel egentlig enda verre, for det kan virke som at det er selve vår illusjon av kontroll som forårsaker det hele. Tilsiget av kaldt ferskvann har makt til å forandre havstrømmenes retning og kraft, og gi havvannet en annen farge. Det skyldes at smeltevannet har annen temperatur og egenvekt, som endrer vannets vertikale strømmer, i en konveksjon som er livsviktig for både biologi og klima. Varmere vann gir mer algevekst, samt at vann fra breer og elver inneholder mer partikler. Summen av alt dette gir mørkere havvann som absorberer mer solenergi, og vi kan se effekten over det meste av jordkloden. Det får store konsekvenser for biologien i havet. Om ernæringsrådgivere aldri så mye vil at vi skal spise fisk tre dager i uka, er det slett ikke sikkert at det vil finnes fisk å fange i relativt nær framtid. I hvert fall ikke til 10 milliarder mennesker, om noen få år. Mer enn 1500 milliarder måltider fisk i året, det er et solid volum å avkreve havet i skatt. Fordelt til 100 grams måltider blir det 150 milliarder kilo fisk og sjømat i året. Men det er kanskje ikke meningen at alle skal få gleden av å spise tre sjømatmåltider i uka?

Professor Ron Milo ved Weizmann Institute of Science i Israel, som i 2018 ledet et forskningsprosjekt for å vurdere sammensetningen av biomasse på jorda, kom til at bare omtrent én prosent av jordas samlede biomasse finnes i havene, til sammen omtrent 0,7 gigatonn karbon. Det tilsvarer ikke mer enn 700 milliarder kilo, alle dyr fra alger og tang til blåhval medregnet. Det kan høres ut som store tall, men det er i virkeligheten ikke mye å tære på, særlig tatt i betraktning at havene allerede har mistet mer enn 15 % av artene siden menneskene overtok rorpinnen. Noen vil dessuten mene at vi gjør klokt i å høste av overskuddet, slik at sjødyrene kan mette seg selv først?

OK, LA OSS GÅ I LAND IGJEN. Hvilken rolle spiller vannet for grønnsaksbedet ditt?

Den grunnleggende mekanismen ligger også her i fotosyntesen. Grønne planter spalter vannet de trekker opp gjennom røttene til oksygen, som den første delen av et komplisert regnestykke. Den andre delen av ligningen er at CO2 fra luften former karbohydrater i forskjellige former, blant annet sukker. Oksygenet slippes ut i atmosfæren gjennom ørsmå spalter i bladene, mens karbondioksid suges inn. Smart opplegg, for energien som solstrålene legger inn gir søte tomater, deilige salater og mettende belgvekster på ditt spisebord. Uten vannet for å prosessere solenergien, ville vi fått fint lite å spise, for å si det enkelt.

Vannet har også andre funksjoner for vekstene. Alle planter trenger mineralnæring for å trives og sette frukter og nye frø. Mange av disse stoffene sitter godt fastlimt som større mineralklumper i jorda, og kan ikke bli planten til nytte uten at noe «oversetter» det til en form som planten kan suge opp gjennom røttene. Det er her mikrolivet i jorda kommer inn, og de er også – som alle andre organismer bygget opp som celler – sjanseløse uten at de har tilgang på vann. Det er millioner av dem i hver teskje med karbonrikt jordsmonn, og gjennom biologiske prosesser fanger de fosfor, kalium, selen, magnesium, bor og mer, og omdanner mineralene til fosfatform. Selv virus – som selv ikke er bygget opp som celler – trenger andre organismers celler for å formere seg. Mikrolivet trenger også energi i form av lettomsettelige sukkertyper, og legger derfor opp til en smart utveksling med plantene. Selve utvekslingen består av at mikrobefolkningen får sukker fra planten og tilbake får planten mineralnæring i fosfatform fra mikrolivet. Vannets rolle er å være flytende medium for transaksjonen, i den væsken som gartneren kaller for planteeksudater.

Vann er en forutsetning for alt liv. Ingen kan klare seg uten vann. Vann er et fellesgode ingen kan eie.

SELV PÅ LANDSKAPSNIVÅ er vann og vannhusholdning viktig for oss. Vi har hittil ikke tatt vannets behov særlig alvorlig, for eksempel ved å finne gode og enkle måter å magasinere og lede bort regnvann. Terrenget er dekket av asfalt, og uegnet som absorbent, og avløpsystemet er stort sett bygget for mindre byer, færre folk og ikke minst regn slik det var før i tiden. Klimaforskerne har allerede i en årrekke advart oss om at regnskyllene vil bli kraftigere og hyppigere, en naturlig følge av at havet blir varmere: Mer avdamping av havvann blir skyer som til slutt må slippe ballasten over by og bygd. Derfor har arkitekter og utbyggere av boliger og industri for lengst tatt inn over seg at vannets krefter må respekteres, magasineres og porsjoneres, slik at din kjeller ikke blir svømmehall hver gang uværet dundrer over oss. Det er absorberende flater som torvtak, vannspeil og grønne lunger som er virkemidlene, altså å bruke landlige og tradisjonelle måter å bygge hus og samfunn på. Det går an å oppleve akkurat det som et herlig ironisk motstykke til brutalistiske byggestiler fra noen få år tilbake.

Hvem som eier vannet vi så sårt trenger, er et viktig spørsmål. Er vann et selvsagt fellesgode? Vi kan i hvert fall slå fast at Grunnloven ikke gir noen eksplisitt beskyttelse mot kommersialisering av drikkevann. Grunnen er nok at det ikke har vært nødvendig: Vannverkene har vært lokale samvirker uten profittdrift, men det har endret seg radikalt. Flere Vestfoldkommuner ønsket i 2003 å organisere de lokale vannverkene i et interkommunalt selskap (IKS). Den bakenforliggende hensikten kunne finnes i offentlige styrepapirer, nemlig at selskapet ønsket å «posisjonere seg i markedet med tanke på en kommende konkurranse pga. EØS-avtalen». Kort sagt, de ønsket å tjene mer penger på et fellesgode, etter den modellen vi kjenner fra energisektoren. Dette fikk tre modige kvinner i Sandefjord, med Trude Malthe Thomassen i spissen, til å reagere. De hadde mye fagkunnskap om internasjonal handel, og gikk gjennom alle historiske og juridiske sider ved omorganiseringen, samtidig som de mobiliserte andre til å reagere på prosjektet. «Vannbevegelsen – folkebevegelsen for bevaring av vann som fellesgode» var etablert, og er ennå en folkelig vaktbikkje som overvåker alle sider ved vannforvaltningen vår. De så det problematiske i at kontrollen over vannet kunne bli overdratt til uoversiktlige forretningskonglomerater – til og med uten hjemfallsrett.

Vannbevegelsen har formulert et forslag til tilføyelse av Grunnlovens §110, der de første tre setningene lyder:

«Vann er en forutsetning for alt liv. Ingen kan klare seg uten vann. Vann er et fellesgode ingen kan eie.»

Er det for mye å forvente, at akkurat vår sivilisasjon vil vare lenger en de foregående? Kan vi bruke vår kreativitet og forståelse for helheter og kretsløp til å vinne tilbake vannets velsignede tillit?

Det er lov å håpe.