Plantene bruker sollyset som energi når de omdanner vann og CO2 til oksygen og sukker. Karbonet bindes i sukkeret, som gir planten næring til å danne biomasse. Biomasse er dette veldig tekniske begrepet på volumet av alt organisk liv. Kroppen din er biomasse. Trær og planter er biomasse. Planter fanger karbon fra luften og lagrer det i biomasse, det er derfor vi har trodd at det viktigste vi kan gjøre for å ta CO2 ut av luften er å bevare trær. Trær er store, og de har plass til mye karbon i biomassen sin.
Klimaet består av flere sammensatte prosesser som opererer på en global skala, og vi lærer stadig noe nytt som hjelper oss å forstå dem. Det siste tiåret har vi lært masse om hva som skjer med det sukkeret som trærne sender ned i røttene sine. For jordsmonnet består også av biomasse, både levende og død. Det er her soppen regjerer.
DERSOM DU LØFTER mose eller en stein, kan du se tynne hvite tråder som ser ut som insektvev. Det er det ikke. Du ser på sopp. Soppen er et nettverk av tråder i tre dimensjoner som vi kaller mycel. Mycelet til ett individ kan strekke seg mange mil, vekten av en enkelt sopp kan være flere hundre tusen kilo tung og over tusen år gammel. Iblant setter dette nettverket frukter for å spre sporene sine. Vi kjenner fruktene best som kantarell og sjampinjong.
Treet driver mest med karbonfangst, og soppen driver med karbonlagring
Mange av disse soppene danner sopprot. Det vil si at soppen og trerøttene lever i nært felleskap eller symbiose. En av de merkeligste tingene med soppen er at magen sitter på utsiden. Mycelet utsondrer enzymer som gjør at det kan bryte ned omgivelsene sine. På den måten frigjør det næringsstoffer som trærne ikke klarer å få tak på selv. Mineraler og sporstoffer absorberes inn i mycelet, og blir delt med trærne som mycelet har sopprot med. Til gjengjeld får soppen sukker fra treet. Rundt halvparten av sukkeret treet lager, blir sendt ned til røttene. Det meste av dette går til soppen.
Soppens mycel er kortlivet. Det fødes og dør fort, og det døde mycelet inneholder kjemiske forbindelser som er vanskelig å bryte ned, sier Mikael Ohlson. Han er professor på NMBU og spesialiserer seg på skogøkologi.
Soppens celler består av kitin, det samme harde stoffet som rekeskall er laget av. Når mycelet dør, blir sukkeret lagret som karbon i det døde mycelet. Slik blir det bundet i jorden. Treet driver mest med karbonfangst, og soppen driver med karbonlagring.
SKOGDRIFT HAR VÆRT VIKTIG i moderne norsk historie. Salg av tømmer til utlandet har vært en god inntektskilde. Ikke lenge etter at landet ble uavhengig fikk vi Landsskogtakseringen, som er en slags folketelling for trær. Den fylte 100 år i 2019. Landsskogtakseringsordningen har blitt kopiert av mange andre land over hele verden for å forhindre rovdrift på skogen.
Det er derfor ikke rart at skogen inngår som en viktig del av den norske klimaplanen. I klimaplanen som regjeringen la frem i januar har trærne fått i oppgave å fange og lagre karbon. De foreslår at vi skal plante mer skog i Norge. De åpner for å bruke utenlandske treslag som sitkagran og lutzgran. Disse trærne vokser fort og har høy biomasse, slik at vi får fanget og bundet mest mulig karbon så fort som mulig. Det høres flott ut, men disse trærne finnes allerede i Norge.
Vi plantet disse granartene på Sør-Vestlandet på slutten av 1800-tallet for å sørge for at båtbyggerindustrien der skulle ha nok hurtigvoksende trevirke til fremtidens behov. Fra 1950-tallet til 1980-tallet har vi plantet ut mengder langs kysten fra Agder til Troms. Siden 2007 har disse blitt regnet som fremmedarter i Norge av norske myndigheter. De sprer seg ukontrollert, trenger bort stedegne arter og skaper artsfattige områder, hvor verken dyr, planter eller sopp trives.
Myndighetene bruker masse penger, hvert eneste år, på å forsøke å utrydde dem. Foreningene som gjør dette arbeidet på vegne av myndighetene kaller utryddingen for pøbelgranprosjektet. Nå har myndighetene igjen bestemt seg for at vi trenger hurtigvoksende trær som trives i Norge, og vurderer å gi unntak fra forbudet om å plante ut disse artene.
For å få trærne til å vokse seg større og fortere har myndighetene også begynt å oppfordre skogeiere til å gjødsle skogen.
DEN NORSKE BARSKOGEN er dominert av gran og furu, iblandet løvtrær som bjørk. Fagfolkene kaller dette for boreal barskog. Den boreale barskogen, eller taigaen som den også kalles, er et hovedøkosystem som strekker seg rundt den nordlige halvkulen fra Norge, gjennom Finland, Russland, Alaska og Canada. I Norge tar vi også med fjellbjørkeskogen og kaller systemet for boreal skog.
I boreal skog antar man at 80 prosent av karbonet er lagret under jorden, mens 20 prosent er lagret i det som vokser over jorden, sier Per Arild Aarrestad. Han er en pensjonert skogøkolog som fortsatt er tilknyttet NINA som vitenskapelig rådgiver.
Du finner mer karbon lagret i jordsmonnet i taigaen enn du finner i noe annet skogøkosystem i verden. Jordsmonnet består ikke bare av sopp. Det består også av dødt plantemateriale og en rekke mikroorganismer som lever og dør i dette mørke universet. Når det døde plantematerialet brytes ned, vil karbonet som er bundet i materialet brytes ned. Før vi forsto soppens rolle som karbonlagrer trodde vi at karbonet primært var bundet i vegetasjon og dødt plantemateriale. Nå vet vi bedre.
NORSK SKOG ER UNG. Skogeierne tar normalt ut tømmeret når trærne blir rundt 70 år gamle, mens trærne kan bli mange hundre år gamle om de får stå i fred. Flere sopper, planter, insekter, fugler og dyr finner næring og et sted å bo i en gammel skog, sammenlignet med den unge, norske skogen. Når skogen hugges ned, dør også soppene som bor i bakken. Det tar opp til tjue år før de nyplantede trærne blir store nok til å ta vare på sopprotpartnere igjen. Da begynner det underjordiske økosystemet, som ble rasert ved forrige hogst, sakte å komme tilbake. I mellomtiden har masse av karbonet som var bundet i jordsmonnet lekket tilbake i atmosfæren.
For å få trærne til å vokse seg større og fortere har myndighetene også begynt å oppfordre skogeiere til å gjødsle skogen, blant annet med nitrogen fra helikopter. Norske jordsmonn har ikke mye nitrogen i utgangspunktet. Dermed er de fleste plantene som bor der tilpasset nitrogenfattige forhold. Nitrogenelskende planter som gress kan ta over for stedegne planter som lyng og bærlyng. Forskere ved Universitetet i Oslo har de siste årene oppdaget en viktig sopprotpartner til lyngen, både i skogen og på fjellet. Lyngartene binder mer karbon enn gress.
Det tar tid å få snudd en overjordisk og trefokusert klimapolitikk til en underjordisk klimapolitikk
AARESTAD ER BEKYMRET over gjødslingen. Han sier at forskerne tror det vil påvirke artsmangfoldet både over og under jorden, og at det er urovekkende at myndighetene setter i gang med et så omfattende prosjekt uten å forske på det først.
Det som skjer når vi gjødsler skogen, er at vi får en relativt hurtig vekst av trærne. Nitrogenkrevende planter på bakken kan utkonkurrere mer saktevoksende planter med tap av artsmangfold som resultat. Gjødsling med nitrogen kan også forsure jordsmonnet, og vi kan får en avrenning av skadelige næringsstoffer fra skogen, både til vassdrag og til mikrosamfunnet i jorden. Det er kjent at jordboende sopp er svært følsom for nitrogen, og vi kan da få en reduksjon i den viktige symbiosen mellom sopp og planter, noe som igjen kan redusere karbonlagringen i jord, sier han.
Det kan se ut til at det er artsmangfold og gammel skog som er nøkkelen til god karbonfangst og lagring. Kunnskapen om hvor mye karbon som lagres i jordsmonnet og sopprotsoppenes rolle i denne prosessen er relativt ny. Det er kanskje grunnen til at regjeringens klimaplaner ikke nevner soppens rolle med ett ord. Det tar tid å få snudd en overjordisk og trefokusert klimapolitikk til en underjordisk klimapolitikk. Aarrestad sier imidlertid at det er flere nye forskningsprosjekter på gang som samler både forskere, naturvernorganisasjoner og skognæringen, som ofte har hatt ulike meninger om hvordan skogen skal forvaltes. Det er veldig positivt at skognæringen og forskningen har begynt å nærme seg.
