Det flyr omlag førti humler rundt meg i et nettingbur på størrelse med en høy container. De flyr fra jordbærblomst til jordbærblomst. Når en humle lander i en jordbærblomst fester de små pollenkornene seg på pelsen hennes, og når hun lander i neste faller noen av. Når disse små pollenkornene treffer den riktige delen av planten er det starten på et jordbær.
I nettingburet ved siden av meg sitter min kollega. I hennes bur flyr det en enkelt humle. Den besøker ikke jordbærplantene og den sliter med å fly. Pelsen til humla er klissete og pollenkornene ville trolig ikke festet seg til kroppen hennes. Vil det bli jordbær av dette? Det er noe av det vi prøver å finne ut i forsøket vi gjennomfører i nettingburene.
Vi gjør det samme med bønner, undersøker om humlene pollinerer bønneblomstene slik at det blir bønnestengler med store hestebønner. Det er noe vi gjerne tar for gitt, at humler og andre insekter pollinerer blomstene slik at det blir avlinger som jordbær og bønner. Men hva skjer når humlene spiser insektmidler?
Den besøker ikke jordbærplantene og den sliter med å fly.
VI SKAL KOMME TILBAKE til dette, men først må vi ta for oss kompleksiteten i insektmiddelbruken. Og for å klare det er det verdt å ta en titt på historien. Insektmidler er ingen ny oppfinnelse, og det er ikke funnet opp av oss mennesker. Planter lager sine egne insektmidler for å forhindre å bli spist på av insekter, både koffein og nikotin er eksempler på dette. Et av de første insektmidlene vi mennesker brukte var arsenikk, et middel kanskje mer kjent fra den blodige historien om renessanseslektene Borgia og Medici, og under ordtakene «giftenes konge» og «kongenes gift», enn som insektmiddel. Sammen med kobber gikk det under navnet «Paris grønt». «Paris grønt» ble først laget i 1814, ikke som et insektmiddel, men som et pigment i maling. Da det ble oppdaget hvor effektivt dette var mot insekter ble det kommersialisert, og bare få år etter det kom på markedet i 1867, ble det det første viden spredte menneskeskapte insektmiddelet.
Bruken av arsenikkforbindelser var, allerede før det ble lansert som insektmiddel, omstridt. Etter hvert som bruken økte og det ble utviklet nye forbindelser, kom det frem hvor skadelig arsenikkforbindelsene var for mennesker. Blant annet var det stor bekymring rundt rester av arsenikk i frukt som var behandlet med arsenikk-insektmidler, og bruken opphørte rundt 1960 selv om det ikke ble forbudt i USA før i 1988.
Bekymringen som er utgangspunktet for min forskning – insektenes eksistens, var ikke like fremtredende da arsenikk ble forbudt. Der jeg ser etter små endringer hos humlene, som læringsvansker og dårligere pollineringsevne, så de på 1960-tallet på sammenhengen mellom arsenikk og helseskader hos mennesker. Og i den videre utviklingen av insektmidler var spørsmålet om hvordan insektmidlene påvirket mennesker det viktigste.
DET VAR MULIG Å SLUTTE å bruke arsenikk-insektmidler fordi det var kommet et nytt og mindre helseskadelig stoff på markedet, diklor-difenyl-trikloretan, DDT. En totalstopp i bruken av insektmidler kan virke nærmest umulig, dette er noe vi mennesker har brukt i uminnelige tider. Allerede i Homers Illiaden og Odyseen finner vi en beskrivelse av «det gudommelige renselsesrituale», et rituale der svovel ble brukt for å fjerne lus – datidens middel mot insekter. Vi anser kanskje ikke bruken av insektmidler som noe gudommelig i dag, men da DDT kom på markedet under andre verdenskrig var det langt på vei sett på som en frelse.
DDT ble med stor suksess brukt mot alle de overnevnte sykdommene under andre verdenskrig.
DDT ble først fremstilt av en østerisk student i 1873, men fikk ikke oppmerksomhet før den sveitsiske forskeren Paul Müller laget det igjen i 1939. Suksessen til DDT kan delvis tilskrives tiden det ble utviklet. Da andre verdenskrig herjet var de allierte styrkene desperate etter å finne et middel mot insektene som overførte tyfus (lus), malaria (mygg), dysenteri og tyfoidfeber (husfluer). Det vanlige middelet de brukte, pyretriner fremstilt fra krysantemumplanter, kom fra Japan, et land de var i krig med. Redningen ble DDT.
DDT ble med stor suksess brukt mot alle de overnevnte sykdommene under andre verdenskrig. Spesielt viktig ble det i kampen mot malaria. I USA ble det satt i gang et prosjekt for å utrydde malaria ved hjelp av DDT, og resultatene var formidable: malariatilfellene sank fra millioner til noen hundre i løpet av få år. Det samme resultatet fikk også India, Taiwan, Sør-Afrika, Siri Lanka og flere andre land.
Med krigen og befolkningsveksten på midten av 1900-tallet kom også en økt etterspørsel etter mat, og dermed økt etterspørsel etter nye teknologier som muliggjorde større produksjon. Troen på teknologi og forskning var stor så vel hos befolkningen som hos myndigheter, og sammen med ønsket om å kontrollere naturen muliggjorde det ukritisk bruk av insektmidler. Medier, myndigheter og matvareindustrien var udelt positive, og kun noen få uttrykte skepsis til dette stoffet som ga mennesker evnen til å kontrollere naturen. DDT var giftig for de fleste skadeinsekter, men mindre giftig for mennesker, det var billig og det kunne produseres i store kvanta. Ikke lenge etter at krigen var over, i 1948, vant Paul Müller Nobelprisen i medisin for oppfinnelsen av DDT.
DDT fikk suksess i store deler av verden og ble raskt det mest brukte menneskelagde insektmiddelet. Kampanjer med DDT i førersetet skulle utrydde noen av de mest plagsomme insektartene, og DDT ble ukritisk sprayet på mennesker og dyr. Det var ikke før i 1962 da den kjente vitenskapsskribenten og marinbiologen Rachel Carson skrev boken «Silent Spring» det ble en kollektiv bevisstgjøring rundt DDT. I boken henvender Carson seg til leseren med følelser, hun snakker om «deg og dine barn» og om den usynlige giften som kommer inn i hagene, hjemmene og kroppene våre. Men i boken skriver ikke Carson bare om mennesker, hun retter i stor grad fokuset mot naturen.
Da arsenikk ble utfaset var det fordi det ga oss kreft, men da DDT ble utfaset i kjølvannet av Carsons bok var det mye på grunn av skadevirkningene på naturen. Boken skapte en bevissthet i befolkningen rundt den menneskelige påvirkningen på naturen. Engasjementet rundt naturen førte til at president Richard Nixon opprettet det første miljøverndepartementet i amerikansk historie, et forbud mot DDT i mange land, forbud mot noen andre plantevernmidler og lover for å beskytte naturen. Samtidig ble boken startpunktet for miljøbevegelsen slik vi kjenner den i dag.
Problemet med insektmidlene som var i bruk på 80-tallet var at insektene ikke lenger ble skadet av dem, de utviklet resistens.
HUMLENE JEG SER PÅ i nettingburet er ikke utsatt for DDT. Dersom de var det, ville de fått den klassiske «DDT-skjelven» der hele kroppen ville begynt å riste før de etter et par dager ble paralysert og døde. Det er den vanlige reaksjonen for insekter som har spist høye nok doser av DDT. Humlene i nettingburet har ikke fått i seg DDT. De får derimot i seg to andre insektmidler, der det ene er et neonikotinoid.
Neonikotinoider kom lenge etter at DDT var forbudt og på en tid da andre insektmidler dominerte markedet. Problemet med insektmidlene som var i bruk på 80-tallet var at insektene ikke lenger ble skadet av dem, de utviklet resistens. Neonikotinoidene kom inn som en redning på 90-tallet. Redningen fordi denne gruppen av insektmidler har flere viktige egenskaper: de er lite giftige for mennesker og andre virveldyr og effektive mot insekter og andre virvelløse dyr, de forblir lenge på planter og i jord, de kan påføres på mange ulike måter (spraying, pensling av frø, granuler i jorda, med mer), de løses lett opp i vann og de var antatt å være lite giftige for fisker.
Egenskapene som gjorde disse insektmidlene så populære er også noe av grunnen til bekymringen rundt dem. De er systemiske, det vil si at et frø som er penslet med neonikotinoider vil vokse til å bli en plante med neonikotinoider. Hele planten fra røttene til stengelen og til blomstene med pollen og nektar inneholder neonikotinoider. Bra hvis målet er å beskytte planten mot insekter som spiser den opp – ikke så bra hvis du er en humle. Historien til neonikotionoidene er lik historien til DDT: De var redningen og ble brukt i alt fra landbruk, husdyrhold, hjemmeprodukter og på kjæledyr. Mannen som fremstilte det første neonikotinoidet fikk en pris, ikke nobelprisen som Müller, men en annen høythengende pris. Som med DDT viste det seg at neonikotinoider ikke var like trygge som først antatt. Rapporter om biedød begynte å komme allerede sent på 90-tallet, og innen 2013 var tre av neonikotinoidene midlertidig forbudt i EU. I 2018 ble det et varig forbud i EU, med visse unntak som bruk i permanente drivhus. Det er også mulig å søke om å bruke dem, noe flere land gjør og får godkjent.
NÅR JEG SER PÅ humlene som flyr rundt meg lurer jeg på hva de har fått i seg. Det vet jeg ikke før forsøket er over. For at jeg ikke skal være forutinntatt og behandle humlene ulikt, kan jeg ikke vite hva humlene blir utsatt for. Derfor lurer jeg på hva humlene i nettingburet til kollegaen min har spist, de som ikke flyr og som ser klissete ut. Kan det være neonikotinoider? Det høres kanskje rart ut å forske på noe som allerede har kjente negative effekter, men vi vet på langt nær nok om disse stoffene. Og kanskje er det derfor de fortsatt er i bruk i landene utenfor EU, fordi vi tror de er tryggere enn det de er. Det jeg vil finne ut av er om de klarer å besøke like mange blomster som vanlig, om de er like gode på å pollinere, om humlekolonien vokser like mye og om de er like gode på å lære seg å besøke blomster – dette er ting vi enda ikke vet nok om.
Noe annet vi ikke vet nok om er hvordan humler og andre insekter reagerer når de spiser både neonikotinoider og andre insektmidler samtidig. Den såkalte «cocktaileffekten». For å finne ut av dette har humlene i nettingburene også spist et av de nyeste insektmidlene på markedet, et som er merket «bietrygt», et som er lovlig å bruke i EU og i Norge: Et nytt insektmiddel som kom på det europeiske markedet i 2016. Det har kommet noen få forskningsrapporter som viser at dette nye stoffet kan ha negative konsekvenser for bier, men enn så lenge er det lovlig å bruke i EU, og i Norge frem til 2025.
For at jeg ikke skal være forutinntatt og behandle humlene ulikt, kan jeg ikke vite hva humlene blir utsatt for.
DET FINNES INGEN enkel løsning på problemene med insektmidler. Det er store økonomiske og helsemessige gevinster i å bruke dem. Det er viktig for mattilgangen, det er viktig for bekjempelse av insektsbårne sykdommer og det er viktig for husdyrhold. Derfor vil det komme nye insektmidler på markedet når gamle blir forbudt. Spørsmålet er om vi kan oppdage eventuelle skadevirkninger før de blir brukt i store kvanta over hele verden. Det enkle svaret er ja. I dagens regelverk for insektmidler ligger bevisbyrden på insektmiddelprodusentene. Det vil si at produsentene selv gjennomfører tester som er utformet av EU. Testene fra EU tar ikke for seg alle aspekter ved insektenes liv, og de tester bare på utvalgte arter. Dersom de hadde tatt for seg flere aspekter , ville vi kanskje visst om de negative konsekvensene lenge før insektmiddelet var i bruk verden over.
Humlene jeg observerer i nettingburet flyr fra blomst til blomst, de legger grunnlaget for saftige, smakfulle jordbær. Denne typen tester er ikke en del av testapparatet når insektmidler blir testet for godkjenning i EU. De i første omgang unnselige effektene som læringsvansker, mindre nektar til humlekolonien og mindre humlekolonier blir ikke vurdert. Men disse små effektene kan være skadelige for humlene, læringsvansker kan føre til at humlene spiser mindre nektar og pollen, mindre nektar og pollen kan gi færre humler, færre humler kan gjøre humlene mer utsatt for sykdommer og angrep, eller det kan føre til at det ikke blir like mange nye dronninger neste sesong. Dronninger som gir opphav til hundrevis av humler. Og hva med humlene i min kollegas nettingbur, de som ikke flyr? Vil de være i stand til å gi oss jordbær, nye planter eller andre matvarer som bønner? Jeg håper vi finner ut av det, og jeg håper det er noe annet enn insektmidlene som gjør humlene dårlige. For de insektmidlene vi bruker, brukes i dag i de samme mengdene vi gir til humlene.
