DET HELE ER LITT PUSSIG. Menneskenes forhold til det som er under jordoverflaten handler mest om å suge ut (forsettlig språkspøk) mest mulig verdi, i form av olje, gass og mineralressurser for kortvarig lykke og profitt. Noen ganger gjemmer vi bort våre kjære der også, om de ikke lenger er i live og til nytte. Matproduksjonen foregår stort sett maksimalt en desimeter ned, og oppover til øyehøyde eller mer, og vi synes at ruvende trær er majestetiske syn. Festtalene om hvor viktig det er å bevare matjordlaget har vi hørt alle sammen. Og skogen? Den er avgjørende for klimaet og livskvalitet og artsmangfoldet og personlig velvære. Og så videre: Alt som strekker seg oppover fortjener vår hyllest og oppmerksomhet. Enige og tro, det er vi, til Dovre på ny er erodert ned til en slette.
For likevel fortsetter vi bit for bit å destruere naturen under oss, som om vi ingenting har lært eller forstått. Når erkjennelsen kommer om at noe uerstattelig har gått tapt, vender vi heller blikket ut i verdensrommet, i stedet for å reparere det hjemmet vi har. Som om en romrakett på vei ut i det uendelige kosmos kunne være en livbåt, om vi en gang må rømme fra en ulevelig jordklode. I det fartøyet sitter i hvert fall ikke du og jeg, eller våre barnebarns barn: Billettene er allerede solgt til høystbydende, og vil etter alle solemerker bestå av kryonisert (nedfrosset) DNA fra sykelig rike SoMe-gründere. Lykke til på reisen!
Så la oss leke litt med denne konspirasjonsteorien: Kan vår skepsis til underjordslivet være et underbevisst uttrykk for en eksistensiell angst? At en høyere stand av intelligent liv ville kunne yte oss reell motstand, som en slags biologisk intelligens vi aldri vil fatte fullt ut? En av grunnleggerne av den molekylære gastronomien, ungarsk-engelske Nicholas Kurti, ytret et hjertesukk: «Vi vet mer om temperaturen på Venus’ overflate, enn om hva som skjer inni en sufflé». Det er en god analogi til vårt verdensbilde. Som med kunstig intelligens, kan det uansett være nyttig å ha visshet om vi ypper mot en sterkere kraft, eller om vi sammen kan danne en mer fruktbar symbiotisk allianse?
Så hva er det da vi vil finne, om vi velger å grave litt dypere under den tynne skorpen av kunnskap vi har? Har du tilgang til et mikroskop, prøv gjerne å legge et hvilket som helst fragment av jordsmonn med litt organisk innhold under linsa. Du vil sannsynligvis raskt se et yrende liv av spretthaler, ringormer, midd og andre minikryp. Zoomer du enda lenger inn, kan du se lag på lag med liv, og aller innerst finnes virus, bakterier og nanobiologi, som lever korte og intense liv på jakt etter de vanlige sakene: Noe å nære seg på og kjapp sex. (Eventuelt for noen organismer den litt mer ensomme ukjønnede celledelingen.) Med moderne elektronmikroskoper kan vi stirre inn i biologiske næringskjeder som spinner seg helt inn til, ja nettopp, molekylært nivå.
Men vent nå litt. Mens du zoomer og fokuserer okkularet på småkrypene som jager hverandre, vil du sikkert få øye på noen tråder som virker spunnet innimellom det hele. Et trådnett som nesten virker å holde alt sammen sammen. Det er underverdenens kommunikasjonslinjer du ser. De kalles sopphyfer, og er rett og slett høyhastighets fiberlinjer, som lynkjapt befordrer næring, kommunikasjon og noe som ligner nerveimpulser rundt under bakken. Det blir for enkelt å kalle dem for røtter, for de utgjør til sammen det meste av soppens kroppsmasse, under termen mycelium eller bare mycel.
HYFER OG MYCEL kan du gjerne sammenligne med dyrenes nettverk av nervebaner, men soppen er lykkelig befridd fra de fleste enkeltorganer som dyrekropper må bære rundt på, som hjerne, hjerte, hud og muskelvev. Sopp har for eksempel ikke magesekk og tarmsystem. I stedet for å smelte om karbonstoffer til en sukkersuppe som de kan distribuere via blodomløpet – slik de fleste dyr gjør i en avansert rekke av prosesser fra munnhulen via magesekk til tykktarmsåpning – gjør soppene det mye enklere: De sprøyter enzymer inn i råvarene, slik at maten faktisk fordøyes utenfor soppens egen kropp. Deretter slurper de i seg suppa, og har knapt brukt én kalori på prosessen selv. At de velger bort skjøre samspill mellom en mengde organer, kan i seg selv vitne om en intelligent måte å eksistere på. Den har rett og slett ikke noe hjerte som plutselig kan slutte og slå.
«Soppen er lykkelig befridd fra de fleste enkeltorganer som dyrekropper må bære rundt på, som hjerne, hjerte, hud og muskelvev.»
Litt flåsete og enkelt sagt kan vi regne med at omtrent 99 prosent av kroppsmassen til vanlige skogssopper befinner seg under bakken eller på innsiden av en vertsorganisme (for eksempel et dødt tre). Blant de få organer som soppen har, er de utvekstene vi plukker opp i kurven på ettersommerens skogsturer, og kanskje etterpå anretter på et nydelig soppsmørbrød: Vi bør nok anerkjenne dem for det de i realiteten er, nemlig soppens forplantningsorganer. De kan være spektakulære nok: Prestkuken, eller stanksoppen som den heter i soppbøkene, har helt spesielle egenskaper. Denne kan du lett finne i mesteparten av Norge, for det er bare å følge lukten av råtnende åtsler. Utseendet vil sikkert også mange dra kjensel på, enten de har prester i sin nære krets eller ei.
Er soppen en plante? Nei, selv om den deler mange egenskaper med planteverdenen, står den nærmere faunaen enn floraen. Soppen har valgt en helt annen og mye mer energieffektiv måte å leve på, enn de fleste andre organismer. Den har heller satt andre arter – både planter og dyr – til å produsere næring for seg, som soppen «beiter» på i et gjensidig nyttig samliv – symbiose. Soppen trenger egentlig bare vann og oksygen utenfra, så tar den til seg andre nødvendige næringsstoffer fra kompisen den henger med. På biologispråket heter det at den er heterotrof, mens et av plantefamiliens fellestrekk er at de gjennom fotosyntese samler energi og bygger kroppsmasse. Plantene er dermed autotrofe.
På samme vis som insekter og krepsdyr produserer sopp polysakkaridet kitin, for å forsterke veggene i hyfene (plantene danner cellulose). Både dyr og sopp lagrer energi som glykogen, og soppene produserer vitamin D når den blir eksponert for sollys, som vi mennesker også gjør. Og om du har merket deg at mange sopper har en kjøttaktig smak, så kan det antakelig skyldes at de inneholder glutamat, som du kanskje kjenner som smaksforsterker i matlagingen. Glutamat virker på den måten at den får nervesystemet til å forsterke smaksinntrykk, i tillegg til at den hjelper hjernen med oppgaver som læring og hukommelse. Alt dette er typiske egenskaper ved dyrelivet. At sopp og mennesker deler omtrent halvparten av DNA’et er også en interessant observasjon.
Det som gjenstår som plantete ved soppen, er vel strengt tatt bare at de fleste er stedbundne. Men som all annen observasjon av bevegelse som vi mennesker gjør, så er den styrt av vår egen følelse av tid. Energi er lik massen ganget med kvadratet av lyshastigheten, sies det, så også hastigheten er relativ: Alt som vi opplever som stillestående er også i bevegelse. Og hvorfor skulle soppen være så opptatt av å flytte rundt? De av dem som bruker en bevegelig vert, som for eksempel neglesoppen, får jo virkelig sett verden.
SOPPEN HAR ET GODT sanseapparat. Alle hyfene som strekker seg utover i alle retninger sender sanseinntrykk tilbake til helheten. Et morsomt eksempel er at sopp som lever symbiotisk med epletrær kan sanse når de første eplene faller modne fra greinen. Det virker som om hyfene sanser den helt egne lyden av eple mot gressplen. Meldingen som øyeblikkelig blir distribuert rundt i soppens egen soppkropp – men også til andre nærboende sopper – er at de må begynne å produsere et enzym som kan bryte ned og fordøye epler.
Slik kommunikasjon kan foregå over store avstander, som den fantastiske boka til Peter Wohlleben beskriver (Trærnes hemmelige liv, Cappelen Damm 2016): Akasietrær i Afrika sanser ved hjelp av symbiotisk sopp at sjiraffer er på vei, og akkurat tidsnok til at de kan utvikle torner for å beskytte seg. Når torne-prosessen starter er sjiraffene milevis unna, men noe (eller noen, mohahah) har en måte å formidle dette til treet på. Litt spooky? Skaperne av den skumle tv-serien Stranger Things har helt klart studert soppens evner til å være overalt på samme tid.
VI SKAL LAGE EN LITEN begrensning nå, for soppfamilien teller mer enn 2,5 millioner DNA-unike arter i verden. Dette er et estimat, fordi listen hele tiden oppdateres med funn av nye typer sopp. Soppslekten har mange fellesnevnere, men også et fantastisk spekter av egenskaper, livsløp og variasjoner i størrelse, utbredelse og utseende. For å ikke gå oss helt vill, velger jeg her å skrive mest om de som er vanligst i vårt miljø, og særlig de som har betydning for helse, mat og matproduksjon.
Det er eventyrlig mange interessante egenskaper ved soppene, både de små og unnselige og de som er større. Jordklodens aller største levende individ er en sopp av arten Armillaria Ostoyae, som dekker et ti tusen dekar stort område. Det er ti millioner kvadratmeter! Så vidt biologene forstår, antas den å ha levd i en skog ved Blue Mountains i Oregon i mer enn to tusen – kanskje så mye som åtte tusen – år! Dermed er den ikke bare størst, men sannsynligvis også det eldste enkeltindividet i live. Det er ikke urimelig å anta at en slik organisme har hatt stor betydning for annen biologi i dette skogområdet. Mer om denne dama lenger ned i teksten.
Når det kommer til nytteverdi for oss mennesker, så er jo bakteriologen Alexander Flemings oppdagelse i 1929 et nesten ubegripelig vannskille for helsevesenet. Fordi han var kjent som litt slurvete med lab-hygienen, oppdaget han at noen «gjenglemte» stafylokokker på benken hadde blitt nøytralisert av en muggsopp. Det vil si, det er ikke soppen selv som dreper bakterier, men enzymet lysozym – som noen typer sopp produserer. Vi kan godt feire både Flemings nobelpris og livreddende legemidler som sådan, men også i etterpåklokskapens lys notere oss at oppdagelsen er delaktig i at verdens populasjon av mennesker nå er høyere enn hva jorda strengt tatt kan bære. På den annen side bærer alle gode ting et dilemma, og et annet eksempel er følgene av den «grønne revolusjonen». Det er bra å kunne produsere mye mat på en effektiv måte, men bivirkningen er at etterspørselen etter mere mat øker i samme grad.
Dette tenkte nok ikke moralfilosofen på slutten av 1700-tallet, Adam Smith, så mye over. Da han definerte kapitalismen i boka Wealth of the Nations – hvis hele boktittel begynner med An Inquiry into the Nature and Causes of the [...] – søkte han svar der økonomi og natur hadde felles mekanikk. Kanskje tok han en ekstra kikk på soppenes symbiotiske liv? Han brukte i hvert fall argumentet at det ligger i naturens natur å søke de mest effektive måtene å produsere på. På dette feltet har vi lært at soppene står i en særstilling. Det er fristende å sammenligne kapitalister og sopp, hvis du tenker på dem begge som rå utsugere av andres ressurser. Smith – som tidlig hadde befattet seg med spørsmål og dilemmaer rundt menneskenes moralbegreper – var ikke dummere enn at han også løftet fram at industriell kapitalisme ville bety bedre livskvalitet og virke samfunnsmessig utjevnende for de «lavere klassene», det vil si den framvoksende stand av fabrikkarbeidere. Også her er det i tråd med at soppen ikke bare utbytter verten den samlever med, men også bringer beskyttelse og nytte tilbake til vertskapet.
SOPPENES SUPERSTJERNE de siste 20 årene, den amerikanske mykologen, forfatteren og YouTuberen Paul Stamets, har gjort mye for å løfte fram soppenes unike egenskaper. Han er slett ingen typisk akademiker, og tar ofte store ord i sin munn, som for eksempel i boka Mycelium running: How Mushrooms can help save the World (Paul Stamets, Ten Speed Press 2005). Her viser han til at egenskapene til forskjellige sopper kan ekstraheres og redusere mer skadelige stoffer. Som for eksempel til kontroll av skadedyr, for å nøytralisere nervegasser og koppesmitte. Han markedsfører selv en rekke helsekostprodukter som han hevder kan gi deg bedre hjernefunksjon og immunforsvar.
Stamets deler likevel mye kunnskap og interessante betraktninger om denne viktige grenen av jordas biologi. Gjennom YouTube-snutter, bøker og dokumentarfilmer dekker han hele spekteret fra vitenskapelig biologi til mer filosofiske betraktninger, og det er i helhetsforståelsen det mest interessante ligger. Han argumenterer et sted for at den før nevnte kjempesoppen i Blue Mountains gjennom sin levetid har drept skogen mange ganger, i den hensikt å bygge et dypere og bedre jordlag for seg selv og nye generasjoner vertsplanter. Det går rett inn i våre godmodige «konspirasjonshypoteser», og kan ha årsaker vi rett og slett ikke er stand til å begripe med vår måte å tenke intelligens og tidsforløp på. Som bonde vet jeg jo at bygdas definisjon av «alltid» er omtrent 25 år: «Slik har vi alltid gjort det.» Antakelig blir vurderingene til et mange tusen år gammelt individ gjort med en annen tidsakse lagt til grunn.
Både å produsere og konsumere mat krever noe av oss. Det er en uendelighet av dilemmaer i kø, så mange friksjonspunkter og konflikter overalt der mennesker krever næringstilførsel av naturen rundt oss. Småbrukere som meg må forsøke å overleve på hvordan samvirket av høner, frilandsgriser, honning, bær og grønnsaker fungerer i praksis. Det krever kanskje både tankevirksomhet og ideologisk forankring, men ikke minst evne til å observere hvor de enkleste pengene kan tjenes. Det finnes rett og slett ikke økonomi til unyttig svinn. Dermed er noen av permakulturens prinsipper veldig viktige, og særlig kan vi se at randsonene mellom forskjellige soner på gården er ekstra fruktbare. Antakelig kan vi takke soppen for mye av dette.
Veldig grovt beskrevet er det mye sopp og lite bakterier i typisk skogsjord. Inne på det kultiverte jordet er det motsatt, for her er det bakteriekulturene som har hegemoni. Mykorrhiza er et symbiotisk forhold mellom sopp og plante som gjør at planteroten får tilgang til opptil ti ganger så stort areal for å suge næring og vann, og det er særlig et naturfenomen vi finner i skogen. Slik forsøker permakulturen å bringe skogskvaliteter til dyrkingsfeltet, med hugelkultur, at gartneren bygger et dyrkingsbed over biomasse fra trær. Soppen i bedet bryter ned trevirket, og utløser samtidig mange nyttige stoffer for matplantene som skal dyrkes der. På samme måte viser permakulturen hvor nyttig det er med randsoner, der skogsterreng, myr eller bekkefar møter kulturjorda. Dermed har småbruket noen komparative fortrinn framfor de store brukene, nettopp fordi vi har mye randsone. Vi lever rett og slett tettere på soppenes domene!
VI SOM BENYTTER økologiske produksjonsformer og dere som foretrekker økologisk mat, vil nok som regel kunne enes om at kunstgjødsel (fabrikklaget plantenæring i fosfatform) ikke er det beste. Her vil muligens også Adam Smith og hans etterfølgere kapitalistene etter hvert komme oss i møte. Med større knapphet på og dermed høyrere priser på energi, vil produksjon av kunstgjødsel etter hvert bli så kostbart at andre metoder blir mer inte-ressante. Det er nå vi må tenke som soppen gjør: Hvordan kan vi med mindre tilført energi oppnå det samme eller enda bedre?
Her er det mange på ballen, og de fleste av dem involverer en eller annen form for fermentering av biomasse som allerede finnes, og som i mange tilfeller i dag mest er å regne som avfallsstoffer. Du som baker eller lager surkål, eller brygger kefir, kombucha eller øl vet hva det dreier seg om, nemlig sopp. Vi er antakelig bare i startgropa av å utforske mulighetene, og vi har i Norge mange foregangsbønder som systematisk jobber for å utvikle bedre metoder, som Kristoffer Svalastog gjør ved Krøderen i Buskerud.
Et nyere forskningsfelt som virker interessant i så måte, er det som kalles for SMS. Det har ingenting med mobiltelefoni å gjøre, men er initialene for Spent Mushroom Substrate. Forskningen springer ut fra en næring i full vekst, nemlig dyrking av matsopp, som østerssopp, shiitake og mange andre. Dyrkingsmediet for slik matsopp kommer gjerne fra restmateriale fra tømmerindustrien, og består av svært lite protein og heller mye cellulose. Etter at matsoppene er høstet for salg, vil det etterlate mye mycel. Som du leste tidligere, er fruktlegemene vi spiser kun en liten del av soppens totale kropp. Soppen vil imidlertid sette nye fruktlegemer så lenge den har karbon den kan omdanne til næring, og når all cellulosen er brukt opp, er showet over. Da sitter soppdyrkeren igjen med ganske store mengder restmateriale, for det aller meste mycel. Hvor skal det gjøres av? Det blir meningsløst å kaste det ut i intet, for det kan både skape lokale miljøforurensninger og dårlig lukt. Det fine er at mycelet er svært proteinrikt, og at det (på grunn av glutamatet det inneholder) også har vist seg smakelig som dyrefôr. Forskningen som er tilgjengelig viser også at kjøttet som produseres fra en mengde forskjellige dyr får bedre kvalitet (les gjerne kildehenvisningen nederst i teksten).
En annen gjenbrukseffekt av mycelet er at det gir en mer fullstendig kompostering av plantematerialer, og dermed skaper god gjødsel til ny planteproduksjon. Det hele er egentlig i tråd med enkle observasjoner vi kan gjøre der vi selv legger skogsturen. Den sedvanlige inndelingen i nedbrytermekanismer og ny vekst står på ingen måte i motsetningsforhold, men er den eneste logiske og intelligente måten naturen kan være bærekraftig på. Uten å gå for langt inn i det tekniske, er det interessant å kunne lese at kompostmiddel basert på mycel har like høy virkningsgrad som kunstgjødsel, fordi innholdet av nitrogen, fosfor og andre sporstoffer er høyt. Energien som vi tilfører for å tilvirke middelet er til sammenligning ekstremt lavt, samt at det også kan produseres på gården der gjødselen skal brukes. Har du selv kompostert kjøkkenavfallet ditt med bokashi, så har du en idé om hvordan dette kan fungere i stor skala.
En sidegren av matsoppindustrien er at det produseres en rekke byggematerialer av mycelet, både harde plater til møbler og annet, men også gode isolasjonsmaterialer for bygninger. Og vips er vi tilbake til gammel norsk byggekultur, da tørket mose, lav og andre tørre naturprodukter med opphav i skjæringspunktet mellom planter, alger og dyr ble brukt for å tette hus og båter.
«Et matproduksjonssystem som per definisjon gjør store deler av biologien til en fiende, er dømt til å mislykkes over tid.»
DET SOM IMIDLERTID ER helt sikkert, er at et matproduksjonssystem som per definisjon gjør store deler av biologien til en fiende, er dømt til å mislykkes over tid. Selv om sopp som utvikler giftstoffer på korn og annen mat ikke er spesielt ønskelig, så er det heller tilnærmingen til bekjempelsen vi må se på, snarere enn å sprøyte åkeren full med soppdrepermidler. Som regel vil en godt balansert biologi selv regulere overpopulasjon av enkeltarter. I utviklingen av moderne korntyper har vi systematisk avlet strålengden på kornvekster ned fordi vi har ansett halm mest som søppel. Dessuten passer ikke lange halmstilker så godt til skurtreskeren vi har kjøpt på avbetaling. Som bøndene Kristin og Johan Swärd, Anders Næss og flere har vist, er eldre korntyper (som svedjerugen) med høye strålengder mye bedre egnet til å motstå skadelig soppvekst: Der to meter oppe på akset holder frøene seg tørre i vinden, og soppen klarer rett og slett ikke å kravle seg så høyt opp.
Det er alltid en fare ved å skrive om et så omfattende tema som sopp, at man ikke får med seg mer enn en flik av helheten. Det er bedre å ikke late som også. Soppen selv bryr seg nok lite, for den har allerede verdensdominans. Det er bare at den verken har vond eller god vilje. Kanskje er det fordi den er lynende smart, men ikke tar seg bryet med å ha et følelsesliv?
