Thomas Horne Foto Emma Gerritsen
Intervjuer

Balkongbonde

Jord er ikke statisk, men en prosess, sier mataktivist Thomas Horne. På balkongen hans er milliarder av mikroorganismer i sving, de gjør matavfall om til næringsrik mold. Han er aktuell med boka "Balkongbønder", et folkefinansiert samarbeidsprosjekt.

Det er ikke bare mikroorganismene som har våknet til liv etter en lang vinter, også fuglene synger av full hals. Blomster jazzer opp den grønne gressflekken foran den ærverdige villaen fra 1800-tallet, der Thomas bor i én av seks leiligheter, sammen med sønnen på fjorten. Syra jazz, Alice Coltrane, strømmer ut av høyttalerne. Stua og rommene for øvrig er litt slitne, lyse og romslige, det er minst tre meter under taket, og de er utsmykket med snirklende stukkatur. – Det kan tenkes at villaen var et av få hus her da den ble bygget, sier Thomas. I dag er det flere bygninger rundt huset. Skolebarna på den andre siden av veien leker litt til før det ringer inn, naboer kan titte inn fra alle kanter, og trikkene kjører frem og tilbake et steinkast unna. Han bor godt innenfor sentrumskjernen – og liker det slik. For noen år siden ble han balkongbonde, men bonde kommer han nok ikke til å bli med det første. – Folk har en tendens til å bli kjedelige når de flytter ut i forstedene. Deres verden krymper til kun å omfatte deres kjøkkenhage, for å sette det litt på spissen, sier han. Thomas er opptatt av hele bildet, det har han alltid vært. Han har fått det inn med morsmelka: Moren var aktiv i feministbevegelsen og Nei til atomvåpen.

THOMAS HAR lang fartstid innenfor nødhjelpsbransjen, men enda lengre fartstid på kjøkkenet. Han kommer fra en arbeiderfamilie og vokste opp under motorveibroa i Drammen på syttitallet. Han har vært hobbykokk så lenge han kan huske, ønsket seg en Kenwood bakemaskin til konfirmasjonen og var besatt av å gjenskape smaken til middelhavsretter han fikk smake når familien var på sine årlige bilferier i Europa. På disse turene ble nysgjerrigheten for både nye smaker og steder trigget. De siste tjue årene har han gitt ut tolv bøker – de fleste kokebøker.

Jeg er opptatt av matens smak, og at man skal ha et hellig forhold til mat – dyrke maten i dobbel forstand.

Med én fot i nødhjelpsverden og én på kjøkkenet, har matinteressen dratt Thomas i totalt ulike retninger. Han har sett verdens verste katastrofer utspille seg foran øyne på han, samtidig som han kunne boltre seg i alskens gourmetmat hjemme. – Det er en snodig spagat å stå i. I den ene verdenen dreier mat seg om jakten på de beste råvarene, nytelse og iscenesettelse av seg selv. I den andre verdenen dreier det seg utelukkende om å overleve. Dette har gjort at jeg har reflektert mye over hva mat er. Iblant har jeg skammet meg over å jobbe i nytelsesverdenen fordi jeg også vet hvordan situasjonen er andre steder. Jeg ønsket å finne en måte disse verdenene kunne møtes på, sier han. Boka Kunsten å IKKE kaste mat fra 2017 er et forsøk på det. – Jeg er opptatt av matens smak, og at man skal ha et hellig forhold til mat – dyrke maten i dobbel forstand. Vi skal ha en ekstrem respekt for maten vår, og ikke minst spise den opp, sier han og blir stille et øyeblikk.

– Ville du ha spist den brokkolien? spør han, og peker på plakaten som henger på veggen i stua. Den viser et bilde av en brokkoli som har blitt i overkant brun og slapp. Ett av forsidebildene til boka. Ved siden av henger et bilde av en brun banan og skinkeskiver som synger på sitt siste vers. Det samme gjør kloden, ifølge Thomas og mange med han, og vi er nødt til å skjerpe oss.

Landbruk er et av de alvorligste inngrepene vi mennesker gjør på planeten.

VI KASTER en tredjedel av maten vi produserer. I Europa alene kaster vi nok mat til å fø 200 millioner mennesker, samtidig som 800 millioner mennesker sulter, regnskoger hogges, og jorda blir utarmet. Hvis matsvinn var et land, ville det vært det tredje største utslippslandet for klimagasser, sa miljøvernminister Vidar Helgesen på Eat-konferansen i fjor. Minst 30 prosent av verdens klimautslipp kommer fra landbruket. – Siden vi kaster en tredjedel av all maten vår, betyr det at ti av 30 prosent er helt unødvendige utslipp, og det kan vi gjøre noe med! Landbruk er jo et av de alvorligste inngrepene vi mennesker gjør på planeten, og jordsmonnets bæreevne for å frembringe maten vi skal ha, svekkes mer for hvert år som går, sier han.

FORBRUKERE kaster desidert mest, 60 prosent mer enn butikkene, og hver åttende handlepose med mat. Regjeringens mål er å minske matsvinn med 50 prosent innen 2030. Matkastelover, slik som regjeringen utarbeider i disse dager, er bra mener Thomas. – Det er mye som må skje samtidig på mange plan. Boka er mitt bidrag og forsøker å tale til folk flest, på godt FrP-språk, sier han og blunker. Parallelt med å skrive bøker holder Thomas foredrag rundt om i landet, og har latt det gå sport i å komme seg fra A til B på den mest miljøvennlige måten, som en del av en ny bok han jobber med; en håndbok om å ta miljøvennlige valg i hverdagen. Han tar for seg flere aspekter ved matvalgmulighetene våre: matkasting, -laging, dyrking og forbruk i videste forstand. Nordmenn er riktignok ikke sultne, men hungrer etter konkret informasjon, mener forfatteren. Det er derfor han skriver håndbøker, som alle har en pedagogisk tilnærming til komplekse problemstillinger – en evne han har utviklet etter å ha jobbet med opplæring i Flyktninghjelpen og Global Dignity, og vært med på å skrive to skolebøker i samfunnsfag. – Jeg vil ikke være han fyren med pekefingeren. Jeg vil at det skal være gøy med andre løsninger, for det trenger vi – konstruktive løsninger som monner.

THOMAS MENER at roten til matkasteproblemet er tredelt. For det første har vi råd til å kaste voldsomme mengder med mat. – Besteforeldrene våre brukte 40 prosent av inntektene sine på mat, vi bruker bare litt over ti. For dem var maten dyrebar, for mange av oss har den mistet sin verdi. For det andre er vi fremmedgjort fra produksjonen. Vi aner ikke hvor mye tid, investering og iblant kjærlighet som legges ned i produktene vi kjøper! Og for det tredje mangler vi kompetanse om matens holdbarhet.

Jeg vil ikke være han fyren med pekefingeren. Jeg vil at det skal være gøy med andre løsninger!

Kunsten å IKKE kaste mat forteller oss om hvordan vi kan bruke kunnskap, sanser og fornuft istedenfor å følge datostemplingen slavisk, mens Balkongbønder tar det et skritt videre, og oppfordrer oss til å bli kjent med matproduksjon gjennom å dyrke i det små. – Du ville aldri ha kastet et eple fra et tre du har brukt flere måneder, ja, kanskje år, på å vanne og pleie. Selv om de fleste mennesker bor i byer i dag, trenger vi ikke å være fremmedgjort fra kretsløpet, sier Thomas, og peker på at, gjennom å dyrke på balkongen, takterrassen, i bakgården eller ute på et gatetun, gjenskaper du et mikrokosmos. – Du tar aktivt del i de langsomme prosessene i naturen, og får en intim interaksjon med alt som vokser når du skaper jord, steller planter, og spiser de, for så å skape jord igjen. Prosessen lærer oss at verden ikke bare har en nytteverdi for oss. Den minner oss på at all eksistens har en verdi i kraft av seg selv, og står i sammenheng med hverandre. Også vi er en del av kretsløpet, ikke hevet over det. Thomas er spent på mottakelsen av boka, som, i skrivende stund, akkurat er sendt i trykken.

– Trenger vi egentlig en bok til om hagebruk?

– Bøkene jeg skriver, må ha berettigelse, de må fylle et hull. Iblant syns jeg også at det ikke finnes en bra nok bok på området, slik at jeg vil prøve meg. Noen temaer er jo gjengangere blant forfattere, vi blir aldri lei av å skrive om liv, kjærlighet og død. Balkongbønder handler på ett vis om det samme, sier han smilende.

Foto Colin Eick
Foto Colin Eick

MATKASTEBOKA FYLTE åpenbart et hull, og skapte voldsomt engasjement. Den har over 10 000 følgere på Facebook, ble folkefinansiert på rekordtid, og har vunnet en rekke priser. I kveld skal han, og de to andre i trioen som utgjør forlaget, motta prisen "Årets vakreste bok" på Sentralen i Oslo.

For snart to år siden sa han opp sin faste stilling for å være frilansforfatter på fulltid. Å være sin egen sjef er ikke alltid like lett. – Det var en stor overgang å gå fra en fast jobb til å bli frilanser. På arbeidsplassen ble jeg trukket i alle retninger hele tiden, mens nå styrer jeg arbeidshverdagen selv, og det er ingen som forventer noe. Jeg blir lat av og til, og det blir det kaos av dagen etter, sier han mens han lener seg godt tilbake i stolen og tar en slurk kvalitetskaffe. – I går var en slik dag, og jeg brukte lang tid på å sovne mens tankene virret. En av tankene som dukket opp, var at hvis det er én ting jeg kunne ha hatt lyst til å bli, er det eplesiderbonde, rett utenfor Oslo. Av de tolv eplene jeg har på balkongen kan jeg kanskje presse en liten halvliter, ikke mer, ler han. Thomas er nemlig snart også aktuell med en bok om sider. Han er en mann med mange jern i ilden, og er nødt til å holde mange ovner varme.

SELV OM THOMAS ikke vil karakterisere seg selv som en nevrotisk type, får han full panikk noen ganger. Jeg er vel både stresset og trygg samtidig, og gir nok uttrykk for å være roligere enn jeg er. – Jeg skulle nok ha ansatt tre personer: en sjef, en salgsansvarlig og en sekretær, ler han. Thomas er i sitt ess når han skriver og formidler. Medforfatter til boka Balkongbønder, Andreas Capjon, er uten tvil organisatorisk anlagt. Han og Thomas kjenner hverandre gjennom Flyktninghjelpen. I dag er Andreas bedre kjent som bybonde i Oslo og koordinerer et dyrkingsprosjekt på Losæter, der det bugner av planter og dugnadsånd. – Andreas er eksperten på jord og planter, jeg sender han ofte bilder av planter jeg ikke vet hva er. Jeg tror han blir litt lei av det, ler Thomas, mens han drar et, for han ukjent, ugress ut av pallkarmen på balkongen. Han lærer mye i skriveprosessene. Han skriver like mye for seg selv og sønnen som for noen andre. – Jeg har gått på noen nybegynnersmeller, som den sommeren jeg fôret sønnen min med hallusinogene blomster, som jeg trodde var fioler. Navnet på frøposene stemte ikke. Heldigvis skulle større kvantum til for å få en LSD-effekt enn det vi fikk i oss, ler han.

HAN LAR OGSÅ sønnen ta del i andre prosjekter som er knyttet til forfatterskapet. I fjor reiste de til huset de har i en liten landsby utenfor Sevilla, og det på den mest miljøvennlige måten, som Thomas regnet seg frem til. Det ble med full bil, tre passasjerer og noen kofferter. – Da blir selve reisen en viktig del av ferien.

Som student dro han til Sevilla for å lære spansk og plukke oliven. Siden har han dratt tilbake ofte og etter hvert kjøpt seg en liten eiendom som han nå leier ut. – Siden jeg har flyttet mye og ikke har en sterk følelse av røtter noe sted, forsøker jeg å slå litt rot hvor enn jeg drar, ler han. Etter mange år med reising til eksotiske steder gjennom jobben, er han mett på den typiske turistreisen der man alltid er en utenforstående og fremmed. I år tenker han å holde seg i Oslo og fortsette å skape et mikrokosmos på balkongen i stedet. Her skal det bli både drueranker og tomatklaser, og viktigst av alt – levende jord. Han praktiserer uten tvil det han formidler.

THOMAS HORNE (f. 1972) har studert psykologi, spansk og kunsthistorie. Han begynte å jobbe som kulturjournalist i 1997 og skrev hovedsakelig mat-og livsstilreportasjer før han byttet retning og arbeidet med kommunikasjon og politikk for ideelle organisasjoner som Amnesty International, Global Dignity og Flyktninghjelpen. Ved siden av har han gitt ut tolv bøker, hvorav ti kokebøker. I dag jobber han tett med fotograf Colin Eick, designer og illustratør Eivind Stoud Platou, og forfatter og bybonde Andreas Capjon.

Flere artikler