Selv etter at vi mennesker innlosjerte noen i slekten i firkantete kasser, gjør de det de skal; summer fra blomst til blomst, bestøver, samler nektar og omdanner denne til et smakfullt næringsmiddel; honning. Mat de i utgangspunktet trenger selv, men som vi tar fra dem og erstatter med sukker så noen av dem skal overleve vinteren. Vi har temmet biene og tappet honningen i mange hundre år – de siste tiårene kanskje noe overdrevent.
STADIG FLERE hobbyrøktere lar biene få beholde en del av egenprodusert mat. Honningen inneholder nemlig stoffer biene trenger for å unngå sykdom. Om vi tar ut 30, 40 eller 50 kg etter en sesong er ikke så viktig for oss som har dette som hobby, ikke et levebrød. Noen hevder at det var da vi begynte å ramme inn bisamfunn i firkantete bokser og frata dem muligheten til selv å bygge ut sine helt perfekte hjem, at problemet med biedød oppsto. For en hobbyrøkter er nok ikke dette kjernen til problemene. Et rop om varsko bør heller rettes mot de store aktørene som driver kommersielt og som manipulerer biene med medisinering, vingeklipping og dronedrap. Slikt skjer sjelden blant hobbyrøktere, men større aktører kan vel klippe vinger for å hindre sverming. Forøvrig er norske bier blant de friskeste i verden – enn så lenge.
HONNING BESTÅR av omlag 20 prosent vann og 80 prosent sukker. Ikke raffinert som vårt hvite fabrikklagete, men nektar, fordøyet med enzymer i bienes mager, og spyttet ut igjen i vokscellene som honning. Sukkerartene er sakkarose, også kalt rørsukker, som utgjør omtrent to prosent, glukose, eller druesukker, ca. 30 prosent og fruktose, rundt 40 prosent. Rundt en prosent av honningen er mineraler. Det er påvist 12 forskjellige vitaminer, organiske og uorganiske syrer, enzymer, frie aminosyrer og amider og proteiner. I tillegg små menger fettlignende stoffer, og litt som bidrar til farge og smak. Vi, og generasjoner før oss, er vokst opp med vissheten om at honning er sunt, men forskningen har inntil ganske nylig vært liten.
En suksesshistorie er den 77-årige mannen med stafylokokker på leggen som risikerte amputasjon. Benet ble reddet med honningbehandling.
Nå viser et dyreforsøk ved Purdue University i USA at honning øker opptaket av kalsium. For å redusere risikoen for beinskjørhet er det viktig å få i seg nok kalsium, og at det man får i seg faktisk tas opp i kroppen. At honningens effekt er helende visste allerede de gamle egypterne som brukte honning til heling av sår. Introduksjon av penicillin og andre antibiotikum gjorde at honningbehandlingen ble glemt. Men nå, da overforbruk gjør oss immune mot antibiotika, har honning fått en renessanse. Ved Royal Hampshire County Hospital i England behandler leger sårskader med honning som, fremdeles, ser ut til å kunne drepe skadelige bakterier. Selv den hissige MRSA-bakterien. En suksesshistorie er den 77-årige mannen med stafylokokker på leggen som risikerte amputasjon. Benet ble reddet med honningbehandling.
Melkesyrebakterier fra biene har god effekt på blant annet sårbehandling. En ser best effekt av en spesialhonning til dette formålet. Melkesyrebakteriene kommer fra biens honningmage, der de spiller en stor rolle i honningproduksjonen, samt for biens immunforsvar. Men disse overlever kun kort tid i honningen etter slynging. Når birøkteren har renset tavlene, slynget, rørt og fått honningen på glass, er dessverre disse gode bakteriene borte, lenge før honningen når vanlige salgskanaler. Vi har selv prøvd honningen vår på en vond brannskade med hell. Hånden som fikk kokende olje over seg ble smurt og pakket inn, og etter et par dager var en hoven og rød forbrenning knapt synlig.
DET HAR VÆRT et par år nå med uvanlig varme vårmåneder flere steder i landet. Vi som har bier følger nøye med på været. På rester av snø finner vi gule flekker, et tegn på at de har våget seg ut for å tømme tarmen. Løfter vi av lokket på kubene for tidlig slipper vi ut varme, og det kan få fatale følger. Men vi må sjekke om alt er bra etter vinteren, at dronningen legger egg, om de er sultne eller allerede har begynt innsamling av mat, som på denne tiden for det meste er fra selje. Er det skrint i kuben bør de mates.
Vi er hobbyrøktere og driver smått. Fire bifolk plassert i en stor hage i et boligområde, nær Oslomarka og med rik vegetasjon på alle kanter – også mye selje. Vi hadde sett biene fly inn og ut i noen dager, så en solrik og varm dag tok vi frem utstyret.
Før vi kan hente ut en kilo med honning skal de besøke over 20 millioner blomster og ta over 60 000 flyturer!
Vi er to om biene, hvilket er en fordel, og heldigvis er vi enige om at det aller beste vi kan gjøre for biene våre er å la dem holde på med sitt, uten for mye innblanding. Det er uten tvil stress for dem at taket forsvinner og en liten dusj med vann sprutes over dem så de roer seg og trekker ned i kuben. Vi tror, som den nye guruen innen birøkting, Phil Chandler, at røyk gjør det motsatte, stresser dem. Jeg ville også bli stressa hvis jeg trodde hjemmet mitt var i ferd med å brenne opp. Ydmyke observerer vi biene, sjekker bare det vi må, vel vitende om at de er superbuzy. Før vi kan hente ut en kilo med honning skal de besøke over 20 millioner blomster og ta over 60 000 flyturer! Dessuten er de i gang med vårrengjøring og bygger ut cellene med voks. Vi gir dem «grunnmuren», vokseflak på rammene, resten gjør de selv.
Varroamidd er en liten parasitt som angriper både yngel og bier. Alle birøktere er redde for denne som kan utrydde et helt folk, derfor sjekker vi bunnbrettene i kubene omtrent en gang i uken for å se om disse er tilstede. Våre bier hadde et lite angrep i en av kubene første året. Siden vi etter det har hatt fem friske år antar vi at smitten var med der de kom fra. I vannet vi dusjer biene med når vi røkter, har vi en liten skvett melkesyre som eksperter sier hindrer fremvekst av varroa.
PHIL CHANDLER mener det er så naturlig for bier å ville sverme, at det bør de få lov til av og til. Det kan i beste fall, hvis du oppdager svermen raskt, gi et nytt bifolk helt gratis, og uten annet stress enn at du må få hentet inn svermen og etablert denne i ny kasse. Dette er vår erfaring også.
For to år siden hang en svær klase med biene våre i et grantre. Vi fikk dem ned i en sort søppelsekk og fraktet dem til en ny kube der de etablerte en ny dronning. Eller, kanskje de resterende biene i den gamle kassen gjorde det selv med en dronningcelle som allerede var under utvikling på et av brettene. For å være på den sikre siden utvikler de gjerne flere dronninger enn det er bruk for. Som oftest fordi de er misfornøyde med den gamle. Det spiller ingen rolle for oss, poenget var at de ordnet opp selv. Første året var svermekassen svak, i år er den full av ivrige bier med to skattekasser, kasser der honningen skal samles opp, på toppen.
Vår eneste jobb, slik vi ser det, er å gi dem nok plass og litt mat for vinteren.
Vi har kjøpt lakk for å merke dronningene, men ikke brukt det. Har noen spurt dronningene om de liker flekken på ryggen? Det er jo så lett å se om dronningen er tilstede, for uten henne – ingen yngel og lite aktivitet. I år har vi til og med droppet dronninggitter mellom yngelkassen og skattekassene slik at hun kan få legge egg og bevege seg fritt i alle tre kassene. Ulempen er selvfølgelig at ikke alle rammer blir kun med honning, både yngel og pollen er også i noen av cellene, så det blir litt mer jobb når vi skal slynge. Men er det mye yngel og pollen og lite honning lar vi dem få disse tilbake som vintermat. Siden vi er fornøyde med biene våre satser vi på at biene selv holder orden på familien, yngler frem egne dronninger, kaster ut de gamle. Vår eneste jobb, slik vi ser det, er å gi dem nok plass og litt mat for vinteren. Og kanskje ta bort en dronningcelle eller to hvis det er for mange av dem. Men i prinsippet tror vi de ordner opp selv.
VI SKULLE FLYTTE tre bifolk fra en hage til en annen, og jeg ringte rundt til alle jeg visste om med kunnskap om bier, i tillegg til å lese bøker og surfe på nettet. Alle fortalte oss at vi først måtte flytte dem tre kilometer unna, la dem bo der noen uker, før vi endelig flyttet dem dit de skulle være. Dette fordi avstanden var så kort at de ville bli forvirret og ikke finne sitt nye bosted. Vi veide for og imot og kunne ikke helt forstå dette. Den siste jeg ringte til sa; flytt i vei, bare legg noe kvist foran inngangen et par døgn. Dette hørtes på alle måter best ut for oss, ikke minst arbeidsmessig, så vi remmet dem opp sent en kveld, lastet dem inn i bilen og kjørte 100 meter vestover. Vi åpnet flyåpningen neste morgen, og la granbar foran slik at de måtte streve litt med å komme ut. Kun noen hundre bier dro tilbake til den gamle plassen og gikk tapt.
BIENE LIKER å rydde opp og gjøre klart for ny sesong. Derfor tar de gjerne til takke med allerede utbygde rammer som inneholder både gammel voks og kanskje litt honning. Vi ser det på bunnbrettet som fylles opp av restene etter vårrengjøringen, også litt mugg, som vi regnet med at de ville håndtere. De ryddet opp.
I kommersiell røkting kan en del av dronene fjernes for å få mer honning – uhørt etter vår mening, dessuten viser det seg at det ikke gir særlig mye mer honning å fjerne dem.
Siden jeg ikke har gått på kurs, slik min medrøkter har, følger jeg i sesongen nesten daglig med på diverse Facebook-grupper og har sett et uttall klipp på Youtube. Mye å lære, men også til å bli forvirret av. Er du nybegynner er det lett å være usikker, og all informasjon synes superviktig og riktig. Læringskurven er bratt. Det aller viktigste etter min erfaring er å la dem få gjøre jobben uforstyrret, opptre rolig, observere kubene, se hvordan bifolket fungerer, sile informasjonen og bruke hodet. Jo mer du lærer om bienes liv, desto mer interessant blir det. Visste du at dronningen som veier 0,23 gram spiser 4,25 ganger sin egen vekt i døgnet? Hun er kjønnsmoden etter 6-7 dager. Hennes ubefruktete egg blir droner, ofte kalt «snyltere» i kuben, fordi de egentlig ikke har andre oppgaver enn å sørge for avkom. Som om det er å kimse av. Men bortsett fra noen kjappe parringsturer går de mest rundt på rammene og spiser det de flittige arbeidsbiene skaffer av mat. Men de er viktige for samfunnet som helhet. I kommersiell røkting kan en del av dronene fjernes for å få mer honning – uhørt etter vår mening, dessuten viser det seg at det ikke gir særlig mye mer honning å fjerne dem.
FØR PARING spiser dronningen selv av honningcellene, men etter paring blir hun matet, siden hun er opptatt med å legge egg. En dronning kan pare seg med opptil 17 droner som til sammen kan overføre over 80 millioner sædceller til dronningen. Skulle dronningen dø på vei til paring vil hele bisamfunnet dø. Paringen skjer ved at dronene svermer, omtrent 20 meter over bakken. Er du heldig kan du ha observert en slik sverm på forsommeren. Etter sistemann har vært til pers, sitter restene av hans kjønnsorgan igjen og lukker «butikken». Sædcellene er da levedyktige i dronningen i flere år, og fra mai til juni kan hun legge opptil 120 000 egg. I løpet av sin levetid, som i aller beste fall er fem-seks år, kan hun legge opptil en million egg. Når dronen har gjort jobben sin, faller han til bakken og dør.
TAKET PÅ bikubene sitter godt fast etter vinteren, harpiksen (propolis) som biene tetter kubene med har størknet mellom kasser og toppbrett og må forsiktig brekkes opp med riktig redskap. I år kunne vi kanskje vært litt tidligere ute, for på toppen av rammene og brettet som ligger over er det fullt av villbygg. Celler, smekkfulle av honning, som biene har gått i gang med utenfor de ti rammene de kunne ha brukt. Hvorfor, når det er god plass på rammene, skjønner vi ikke, men tenker at de hadde behov for å konstruere noe på egen hånd, instinktene som tikker inn. Vi tar likevel de kreative byggverkene brutalt vekk med skrapen; «bygg på tavlene og legg fra dere honningen der, please jenter!», og legger villbyggene i en bolle. Honningen er flytende, formlig renner ut av cellene, og vi smaker på vårens første produksjon. Barndomsminnene strømmer på; det smaker akkurat som seljefløyta!
PS: Nå når sesongen er på hell og de fleste tavlene med honning er i hus, kan vi vel konkludere med at vi kanskje skal bruke dronninggitter på alle fire til neste år. Selv om det nok skal gå greit å vintre dem inn med både litt honning og yngel på samme tavler. Vi får litt mindre, men biene får beholde mer selv. Det er rettferdig, synes vi.