Rekruttering av god kompetanse er grunnleggende for at landbruket skal levere det samfunnet trenger i fremtiden. Regjeringen vil se på landbruksutdanningene på alle nivå, og er opptatt av at vi sammen med sektorene kan finne tiltak for hvordan vi kan få flere til å velge landbruk som utdannings- og karrierevei, sa landbruks- og matminister Sandra Borch i forbindelse med en nettverkssamling om rekruttering til landbruket i 2022.
Problemet er at det hjelper lite om Norge utdanner flere dyktige agronomer hvis de utdanner seg til fant.
Mulighetene for å starte for seg selv, kjøpe en gård og deretter få det til å gå rundt økonomisk, kan skremme selv den mest optimistiske ildsjel.
Det hjelper lite om Norge utdanner flere dyktige agronomer hvis de utdanner seg til fant.
For selv om insentiver- og støtteordninger ser flotte ut på papiret, opplever de unge bøndene Ren Mat har snakket med i denne utgaven at virkeligheten er en helt annen.
‒ Det er mye annet vi heller skulle brukt tiden og energien vår på enn å kjempe med virkemiddelapparatet. De skal jo være samarbeidspartnere, ikke motstandere, sier Astri og Morten, som du møter i hovedsaken i vårutgaven av Ren Mat. De mener at satsningen på småskalaproduksjon og unge inn i landbruket hos Innovasjon Norge ikke gjennomføres i praksis, og at det er liten vilje til å tilegne seg ny kunnskap om stønadsområdene de forvalter. Det unge paret endte med å foreløpig skrinlegge sine planer.
Også gründerne av Polarhagen i Lofoten kom til kort i sine forsøk på støtte.
– Siden vi drev på en eiendom som ikke kunne registreres som en landbrukseiendom, kunne vi ikke motta noe av den vanlige støtten og tilskudd som bønder har tilgang på, for eksempel produksjonstilskudd fra staten og landbruksmidler fra aktører som Innovasjon Norge, sier Lisa Pliassova og Parsa Massahi. De ønsker seg en ordning som hjelper unge bønder i gang, helt fra start, så de slipper inn; ‒ Det meste av det som finnes av tilskudd gis for kvantitet og ikke kvalitet. Bønder oppfordres til å bli større og større, i stedet for å bli bedre og bedre, sier Lisa.
OM NYUTDANNEDE UNGE med bakgrunn fra Norge synes det er vanskelig å etablere seg, er porten om mulig enda smalere for personer som kommer hit med landbruksbakgrunn fra andre steder i verden oget ønske om å fortsette som bønder i sitt nye hjemland. Hvor mange flerkulturelle bønder som finnes i Norge, er det lite kunnskap om. Da jeg søkte opp emnet fant jeg ingen forskningsprosjekter – hverken pågående eller avsluttede – om temaet.
Gjennomsnittbonden er i dag en 54 år gammel mann. Bare 17 av 100 som søker driftstilskudd er kvinner. Økologisk landbruk er et mangfoldig lyspunkt i statistikken. Av 17 prosent kvinner i landbruket driver over 15 prosent økologisk. Som leder i Økologisk Norge Markus Hustad sier; økologisk landbruk ser på alternativer til og utvikling av det som regnes som «normalt» i landbruket. Derfor er det plass til flere stemmer og andre perspektiver. Det forventes noe annet av en økologisk bonde, og kanskje nettopp derfor har man større frihet til å tenke alternativt. Det gir en mer mangfoldig gruppe matprodusenter.
LIKEVEL SIER 40 prosent av de som ikke har tilgang på en familiegård at de er bekymret for hvordan de skal få det til. Det er få gårder til salgs og høye priser. Dette kommer frem i en spørreundersøkelse Ren Mat har foretatt blant studenter i økologisk landbruk ved Sogn Jord- og Hagebruksskule og Høgskolen i Innlandet.
60 prosent av respondentene forteller også at de ikke synes det er så lett å finne informasjon om støtte- og låneordninger.
«Kjøp gården først, så kan vi kanskje gi deg støtte», blir i realiteten budskapet. Noen som sa catch 22? Småbruk selges som hytter til folk i byen, eller nabobonden får leie jorda. Utbyggere presser mot jordvernet. Gode kornarealer blir næringstomter. Fraflytningstruede bygder med jordflekker som kunne vært utmerket dyrkeareal for nye småbrukere, gror igjen med kratt.
Unge entusiaster som vil jobbe med jorda blir isteden sittende i kollektivet innenfor ring 3 og må fortsette scrollingen på nettet, eller ringerunden til eiere av fraflyttede småbruk.
Det blir mål uten mening.
Unge entusiaster som vil jobbe med jorda blir isteden sittende i kollektivet innenfor ring 3 og må fortsette scrollingen på nettet, eller ringerunden til eiere av fraflyttede småbruk.
Det er penger og odel som gjelder, om du skal være sikret en fremtid i landbruket.
HELDIGVIS ER DE FREMTIDIGE BØNDENE løsningsorienterte. Lisa og Parsa på Vestvågøy fant kreative tilleggsnæringer som kjøkkenhager for restauranter, popup-eventer og foredrag. Andre finner alternative driftsformer som markedshage, kollektivt drevet gård eller andelslandbruk. Slike løsninger kan fordele den økonomiske risikoen på flere, det er sosialt og gir mulighet for direktesalg til kunder.
Marlin Kjelsvik, som denne våren avslutter sin artikkelserie fra gardskollektivet Sellanrå, har gjort seg mange tanker om hvilke muligheter som ligger i å tenke utenfor boksen for å komme seg inn i landbruket: – De fleste unge har ikke rukket å spare opp hundretusenvis i egenkapital, og mange har heller ikke et fast arbeid som kan gi lån i banken. Derimot er drømmen langt nærmere realisering om en slår seg sammen med flere som også vil dyrke jorda, sier Marlin. På Sellanrå sørget de for tydelige avtaler og kontrakter, gode verktøy som ikke-voldelig kommunikasjon og en sosiokratisk møtestruktur.
NORSK LANDBRUK trenger folk som Astri og Morten, Lisa og Parsa, Marlin og de andre på Sellanrå. Vi må åpne grinda for minoriteter med internasjonal kompetanse fra land som har måttet finne smarte klimaløsninger langt tidligere enn oss. Og vi må gjøre det enklere for kvinner å være bonde og mamma samtidig.
‒ Å vere sjølvberga handlar ikkje om å berge seg sjølv, men om å ha ein stor rikdom av ressursar saman med fleire, skriver Marlin.
Om vi kunne se på landbruksarealet mer som en felles ressurs vi skal forvalte, enn som eiendom noen få skal besitte, ville vi kunne ta et kvantesprang mot mer mangfold, mer kunnskap og bedre selvforsyning i Norge.
Om vi kunne se på landbruksarealet mer som en felles ressurs vi skal forvalte, enn som eiendom noen få skal besitte, ville vi kunne ta et kvantesprang mot mer mangfold, mer kunnskap og bedre selvforsyning i Norge. Det krever sine kamper. Og som artiklene i denne utgaven viser, er det mange som nå bruker både stemme og spade for å dunke på låvedøra og tilby landbruket sin kompetanse og dedikasjon.
Fred er ei det beste, men at man som noget vil. Slipp dem til!
