Meninger

Om hundre sekunder er allting glemt

Vi forteller hverandre at vi ikke har tid til noen ting. Men tid, det er det eneste vi har.
David tid 1 image0

AKK, DET ER VANSKELIG å forstå skala. Alt vi klarer å begripe, er det som måles mot oss selv. Vi har lært at atomer er ekstremt små, og at galaksehoper er ekstremt store, men verre er det om vi skal ta inn de ekstreme forskjellene på lite og stort. Det blir ikke enklere om vi legger til en fjerde dimensjon, den vi kaller tid.

Jeg skal ikke snakke for andre enn meg selv: Min hjerne virker fullstendig ute av stand til å troverdig forstå tid på noe annet vis enn som et forholdstall av mine egne leveår. I min slekt blir vi riktignok ganske gamle, men ennå har ingen jeg kjenner til på slektstreet rundet 97 år. Misforstå meg rett: Jeg vil være mer enn fornøyd med et litt kortere liv også. Men nå som jeg pusher 60 har jeg allerede vært i mange bisettelser av folk som er yngre enn meg selv. Slik sett er de sekundene, minuttene, dagene, månedene og årene vi lever helt konkrete størrelser, manifestert av bunken med begravelsesprogrammer jeg har samlet i innerlomma på begravelsesdressen min. Jeg får meg bare ikke til å kaste dem. De er tidsvitner, på samme måte som klokka på venstrearmen er det, eller grått hår på hodet, rynker i ansiktet og sånt. Har du det ikke ennå, så får du det tidsnok. Tidsnok. Nok tid?

«Tid og penger har vi nok av!», sier min venn Andreas. I tillegg til å være litt kjepphøy, er han også både smart og klok, og med disse ordene uttrykker han det jeg trenger å høre. Vi kan nemlig mene alt vi vil om tid (og penger). Men minutter – som kroner – er bare måleenheter for noe forgjengelig, relativt og kun knyttet til der vi er, akkurat nå. Kan vi ikke like gjerne bare bestemme oss for å nyte dette sekundet, eller være fornøyde med det materielle nivået vi har? Den som strever for hardt etter total lykke og komfort – eller Gud forby: evig liv – kan ende opp med så mye ulykke, misunnelse og frustrasjon, at det neppe er forsøket verdt.

SÅ HVA ER TID, hvis måleenheten er så relativ at den egentlig ikke er til å begripe? På et seminar i geologi fikk jeg for noen år siden et interessant bilde: Dersom tiden fra jordens tilblivelse til vår nåtid kan lignes med et kalenderår, så er menneskehetens æra bare de siste 23 sekundene før midnatt på årets siste dag. Det er et perspektiv som kan få noen og enhver til å hive etter pusten, men det er likevel nyttig å ha med seg. Alt hva vi gjør og alt hva vi føler, mener, tror og vet gjennom et helt liv, skjer likevel bare i et fullstendig ubetydelig øyeblikk på et like ubetydelig sted i universet.

«Alt som går sakte opplever vi gjerne som livløst, forsteinet eller ikke eksisterende, mens alt som beveger seg raskere enn vår norm, er flimmer.»

Tanken er kanskje ubehagelig, men sann. La oss likevel ikke bli nedtrykt av den erkjennelsen, men heller feste blikket på naturens finstilte puls. Den har tikket og takket relativt jevnt og trutt i millionvis av år. Natten har avløst dagen, og ny dag truer på den andre siden av morgengryet. Den geologiske tidsaksen – tidsspennet fra jorda ble formet som en iskald kule uten liv, til dagens yrende virvar av biologi – gir oss en god målestokk likevel. Den kan trøste, ikke minst ved at den hjelper oss med å forstå de oppsamlede verdiene av alt det levende over mange millioner av år. Perspektivet plasserer i hvert fall ikke menneskeslekten bak rattet, for vi er ennå knapt gamle nok til å kunne ta lappen.

En slik tankerekke utfordrer også alt vi tenker på som solid og stabilt, som for eksempel fjellmassivene som reiser seg i været der tektoniske jordplater braker sammen med jevne mellomrom. Jeg så nylig et diagram over alpefjellet Mont Blanc, som har typisk europeisk grunnfjell som gneis og granitt i bunnen, men hvor en bit av den afrikanske platen har kommet sørfra og buklet seg over, som om den bare var et stykke krøllete papir. Europa nederst og Afrika på den spisse toppen! I denne prosessen har vekten av det enorme fjellet smeltet om mineraler til nye bergarter, i en kontinuerlig formingsoppgave. Så kalles også vitenskapen om dette for geomorfologi (geologisk endringsvitenskap).

FJELL SLIPES NED, og bygges opp på ny. Når fjellene når opp til den magiske grensen på rundt ti tusen meter over havet, vil de på nytt bli slitt ned til en slette, trykket ned av sin egen vekt og slipt i stykker av sol, vind og vann. Det tar noen år, det der. Deretter begynner prosessene på nytt. Slik har verden blitt formet av naturkreftene gang på gang, og det skal fortsette helt til sola sluker jorda i en fjern framtid. Fjellene er altså helt plastiske og myke, bare du klarer å «se» dem i et annet tidsperspektiv. Du slår deg likevel gul og blå om du snubler med hodet først mot en stein, for dine sanser gir ingen meningsfull opplevelse av den tidsaksen som former fjellet. En iskremkule som har falt ut av kjeksen på en varm sommerdag, vil i våre øyne raskt smelte til fløtesaus på fortauet, mens den for et insekt som bare har ei uke å leve et helt liv på, kanskje vil fortone seg som et beinhardt isfjell? Tanken er morsom, uansett.

Hvor mange hundre tusener av år med bittesmå algelik stablet oppå hverandre har bygget de hvite klippene ved Dover? Kokkolittoforer, en type fullstendig avlegs fytoalge med kalkskall, under 100 mikrometer store, la seg til slik, i et 500 meter tykt lag. All kalken ble sammentrykket og mineralisert til en bergart under sin egen vekt. Landheving har løftet klippene til over 100 meters høyde over havet, slik du kan se dem i dag som et skinnende hvitt landemerke. Men mengden dyr som har gått med til å bygge et slikt kalklag er aller mest en funksjon av tid. Veldig lang tid. 

For å knytte det vi fortrøstningsfullt kaller Pensjonsfond utland til et meningsfullt tidsbegrep, må vi huske på hva som har bygget verdiene vi skal tære på i de neste tiårene. Energien er krystet ut av stabile medium, og satt i sving på ny, i helt nye kretsløp. Millionvis av år med akkumulerte hydrokarboner er sugd opp fra under havbunnen. Nå skal de trykkes tilbake i atmosfæren og ned i havene kun på noen få tiår, og nære tusenvis av generasjoner med nytt liv, før det på nytt kan legge seg som et stabilt karbonlager på havbunnen igjen. Det er ikke helt enkelt å forstå hva som har skapt all denne energien, om vi ikke i det minste gjør et forsøk på å ta inn hvor mange alger, tangklaser, krepsdyr, fisk og sjøpattedyr som har skapt lag på lag, flere hundre meter ned under havbunnen i Nordsjøen. De ligger dessuten ekstremt komprimert, som om det blir mere fattbart av den grunn. Vanlige folk som meg selv klarer rett og slett ikke å ta inn et slikt tidsperspektiv. Konsekvenser for klimaet får det likevel, om vi forstår det eller ei. Det er neppe hensiktsmessig å slippe fri så mange generasjoner med bioenergi på bare noen få tiår.

JORDEN SPINNER LIKEVEL rundt og rundt på sitt sedvanlige vis. Den vipper nord-søraksen litt fram og tilbake med helt jevne mellomrom, som en pendel i et stort gulvur. Tikk takk. Vi opplever det her nede som at tiden har en bevegelse framover. Vi har laget oss et målesystem for tid som er basert på vår felles ferd rundt sola, sammen med jordas rotasjon rundt egen akse. Det er ikke så dumt, for det kobler oss mennesker tettere til biologien rundt oss. Her på gården min begynner hanen å gale ved sekstiden om morgenen. Jeg kan rett og slett stille klokka etter den. Kykeliky! Natten blir til dag. Blomsterkronene på enga åpner seg mot der solenergien kommer fra, og så følger solas gang over himmelhvelvingen, til kveldsmørket lukker blomsterkronen igjen. Blomsten er derfor en god målestokk på tiden. For akkurat slik dagslyset starter en ny arbeidsdag på kontoret, så styrer solas kronometer fotosyntesen og alle de biologiske prosessene som har pustet liv i deg og meg. De grønne plantenes celleånding er en døgnkontinuerlig prosess, hvor planten puster inn på dagen, og ut på natten. Planter og alger er mer eller mindre som oss, men med en mye langsommere respirasjon. Alt som går sakte opplever vi gjerne som livløst, forsteinet eller ikke-eksisterende, mens alt som beveger seg raskere enn vår norm, er flimmer. Det er her vi må jobbe litt for å innse at det meste henger sammen, og at menneskene ikke er her alene.

Det meste av det levende er i et slags urverk med både time, minutt og sekundvisere. Sekundene er døgnrytmen, mens vekstsesongen er minuttviseren. De større svingningene, de som gir oss klimaendringer, er også naturlige. Istider kommer og går etter jordbanens avstand til vårt kraftverk, sola. I tillegg påvirkes klimaet av hvordan de parallelle, men ikke helt synkroniserte underdelingene, spiller inn i hverandre, nesten som i et indisk tablasorkester. Rytmeperiodene er lange og komplekse, men vil til slutt møtes og starte på ny «ener». Legg til vulkanutbrudd, meteorittnedslag og ukloke homo sapienser, så virker det hele kaotisk. Men det er ikke kaos. Vi opplever det som kaos fordi vi sitter for nær begivenhetene. Hadde vi observert vårt solsystem fra en annen planet i Melkeveien, så ville det hele sett ut som en fastlagt og forutsigbar rytmikk. Som et uttrykk for tid.

På samme måte som det aller meste av biologien – både planter og dyr – forholder seg til dagsrytme, så gjør vi det også. Eller rettere sagt: Vi burde gjøre det! Passer vi ikke på å sove nok gjennom natten, over lengre tid, så kan vi ende opp med hjerteproblemer, psykose eller det som verre er. Med elektrisk belysning og farge-TV har vi i moderne tidsalder valgt å oppheve deler av nattehvilen. Vi vet ennå ikke helt hvor det vil føre oss, rent helsemessig. At mye indre uro følger i kjølvannet av mangelen på den rytmikken som kroppen etterspør, er i hvert fall ikke dumt å tenke seg. Gjennom evolusjon og miljøtilpasninger har vi et finstilt system for å holde fysisk og mental helse stabil. Særlig er det hormonenes oppgave å holde kroppens funksjoner i vater, og styringen av disse tikker som kvartsur inni oss.

FØR VAR DET ENKLERE: Når det ble mørkt om kvelden var det ikke noe annet å gjøre enn å legge seg til å sove. Rytmen og tidsfølelsen var ikke oppe til diskusjon. Nå har vi på noen måter opphevet vår biologiske oppfatning av tid. Sirkulær livsstil – circadian lifestyle på engelsk – har blitt stadig mer populært. Den baserer seg på forskning foretatt over flere tiår, og kan påvise at helsemessige problemer oppstår om vi ikke lenger forholder oss til klare og jevne overganger mellom natt og dag. Forskerne sier det rett ut, at dersom døgnrytmen – tiden – ikke er synkronisert med vår biologiske klokke, så vil det gå ut over hjerteklokka vår også. Klokkesenteret i hjernen hos pattedyr ligger i hypothalamus. Herfra styres en mengde biologiske funksjoner vi er avhengige av, og rytmen settes av lysendringene i naturen. Blått lys i ansiktet før du legger deg er ikke helsebringende, det trenger man ikke være professor for å skjønne.

Det er fullt mulig at evolusjonen vil gjøre oss tilpasset dette nye miljøet etter hvert. Muligens, i hvert fall isolert sett. Utfordringen er at vi fremdeles er i nært samliv med andre organismer her på vår egen Noas ark. Forskeren Arne Follestad ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) kartla konsekvensene av gatebelysning allerede for mange år siden, og kunne slå fast at kunstig belysning skapte grunnleggende problemer for insekter, fugler, landdyr og til og med migrerende fisk, som villaksen. Hos frosker skjer en kjemisk blekning av fotopigmentene i øynene, bare ved å bli blendet av en passerende bil. Frosken kan ifølge Follestad være blindet i mange timer, før den opprinnelige kjemien er gjenopprettet. Det gjør selvsagt frosken sårbar. Vi har mistet to tredjedeler av dyreartene i verden på bare femti år, og vi har nok ikke så mye mer å gå på hvis vi mener at nøkkelen til menneskenes overlevelse ligger i balansert totalbiologi.

Helt ny forskning, formidlet i Norge av forskerne Romain Fountaine og Amin Sayyari ved NMBU, antyder at lysforurensing påvirker sædkvaliteten hos fisk, og muligens også hos mennesker. Dette er radikal kunnskap, og handler etter alt å dømme om at naturlig døgnrytme blir forstyrret av lysforurensing. Forskerne sier at det er allment akseptert kunnskap at unaturlig døgnrytme påvirker sentrale prosesser i kroppen, særlig hos virveldyr.

I GAMLE DAGER var primstaven et verktøy for å holde orden på tiden, særlig til utøvelse av religion og merkedager for jordbruket. Selv om den er knyttet til katolisismen, er det trolig at den var i bruk lenge før kristningen av Norge. Noen eldre primstaver har runeinskripsjoner. Et gjenkjennelig trekk ved flere religioner er at de gjerne plukker opp eldgamle metoder, og gjør dem til sine egne. Det er helt naturlig, for religionene har oppstått av de gamle mytene og forestillingene som har utviklet menneskekulturene. Og i disse er ønsket om å forstå begrepet tid helt sentralt. Den ufattelige skalaen som tiden representerer måtte dessuten få et begripelig opphav, og dermed oppstod mytene om Adam og Eva, Ask og Embla, og en mengde andre pionerer. Men det er nok heller slik at religionene har lenket seg til forne praksiser for måling av tid, enn at det er religionene selv som har funnet den opp. Primstaven er en evighetskalender, fordi den har startpunkt ved et visst punkt i månefasene.

De fleste primstaver har en vinter- og en sommerside, og er utstyrt med ikonogrammer som kan gjøre designerne i Silicon Valley misunnelige. Så sent som midt på 1800-tallet var primstaven i bruk i Setesdal, så den er ikke en veldig fjern teknologi.

«Sesongene skvulper som i et basseng av tid, og den ene sommeren er litt annerledes enn den forrige.»

ETTER BLODETS PULS og døgnets jevne rytme, gir årstidssvingningene oss det sterkeste uttrykket for at tiden går. Sesongene skvulper som i et basseng av tid, og den ene sommeren er litt annerledes enn den forrige. Denne rytmen er løsere enn for månefaser og døgnlengder, for disse har menneskene beregnet matematisk helt siden antikken. Den kloke bonden gjenkjenner mønstre i tiden, og kan gjøre de små endringene i metodikk og prosedyrer, slik at det likevel kan høstes mat for vinteren som kommer. Menneskenes vanskeligste tider er nesten alltid skapt av helt uforutsigelige hendelser. Rundt år 535 etter starten av vår tidsregning eksploderte antakelig to supervulkaner. Støvlaget omsluttet hele klodens atmosfære, og skygget for sollyset. Dette skapte en tre år lang vinter i store deler av verden, og svært magre avlinger i flere vekstsesonger på rad. Det finnes et anslag om at nær halvparten av Skandinavias befolkning bukket under, noe som trolig har gitt opphavet til den mytiske forestillingen om Ragnarok – verdens undergang. Det grunnleggende problemet var at solas og sesongenes rytme gikk i stå, rett og slett at tiden stoppet opp. Dette har skjedd mange ganger før, og vil garantert skje igjen. Er samfunnet vårt rigget for at tiden stopper opp?

Så la oss bare slå fast at vi trenger rytme, skifte av lys og mørke, sesonger og årstider. Det ligger rett og slett i ryggmargen vår at vi skal forholde oss til tidens jevne takt. I det store og i det minste, i babyens hjerteslag, i alle celledelingene, i frekvenssvingningene i lyd- og lysbølger, i bølgeskvulp og nanosvingninger i radioaktive isotoper. Vi trenger tiden, og vi har nok av den.

 

Referanser:

Closs, L. E., Royan, M. R., Sayyari, A., Mayer, I., Weltzien, F., Baker, D. M., Fontaine, R. (2023) Artificial light at night disrupts male dominance relationships and reproductive success in a model fish species. Science of The Total Environment, Volume 900.

Figueiro, M. G., Pedler, D. (2023) Cardiovascular disease and lifestyle choices: Spotlight on circadian rhythms and sleep. Progress in Cardiovascular Diseases, Volume 77.

Gräslund, B. (2007) Fimbulvintern, Ragnarök och klimatkrisen år 536–537 e. Kr. Saga och sed.

Steinum, S. (2015, 14. feb) Kunstig lys er skadelig og forstyrrende for dyrelivet. NRK.no

Tranås, W. K. (2023, 24. nov) Lysforurensning påvirker fiskens sædkvalitet. forskning.no

Flere artikler