Laila sitter bak busken med sin far, og følger spent med på reinsimla gjennom kikkerten. Den saumfarer bakken etter mat og stopper plutselig opp, det er tydelig at hun har funnet noe. Far løper opp – simla løper unna – og sammen tar de en nærmere titt. Over lavet finner de en enslig sopp, og Laila får lære dens navn. På vidda, omringet av reinflokken og med far i hånden.
SELV VOKSTE jeg opp foran dataskjermen, over endeløse MSN-samtaler og på diverse forum. At mine og Lailas veier skulle møtes, kan jeg takke Andrea Pieroni for, etnobotaniker og professor ved University of Gastronomic Sciences i Italia. Han ba meg oppsøke tradisjonell plantekunnskap til en skoleoppgave. Selv har Pieroni brukt flere år av livet sitt i Albania, der han intervjuet gamle innbyggere oppe i fjellene. Nå ville han at vi elever skulle gjøre det samme – oppsøke mennesker med såkalt ubrutt tradisjonskunnskap, erfaringskunnskap som går i arv gjennom generasjoner.
BEINMARGSREFLEKSEN førte meg til ulike Facebook-grupper. For hvor finner vi egentlig sånn kunnskap? Medlemmene virket enige om at erfaringskunnskap rundt bruken av ville vekster for lengst var blitt erstattet av boklærdom – allerede ved starten av forrige århundre påstod de, om ikke tidligere. Som et forlatt telefonnummer var ikke kunnskapen jeg søkte lenger i bruk.
Som et forlatt telefonnummer var ikke kunnskapen jeg søkte lenger i bruk.
Den kloke kona Anna Kammen fra Inderøya ble trukket frem som et eksempel på utviklingen. Hun hadde lært å utnytte naturens legemidler av sin mor, og behandlet både sår, skader, nervøsitet og sykdom ved hjelp av urter, planter og et sunt kosthold.
Det skapte stor oppstandelse blant øyas innbyggere da distriktslegen, som lot seg provosere av Annas popularitet, anmeldte henne for kvakksalveri. Den urtekyndige kona fikk til slutt gå fri, og anmeldelsen ble «henlagt på grunn av bevisets stilling». For utenom huset hennes, Galsøystua, finnes det i dag få spor etter Anna Kammen. Et av hennes siste ønsker var at papirene og oppskriftene etter henne skulle tilintetgjøres, og få dager før hennes død i 1922, gikk notatene opp i røyk. Så hun ingen fremtid for den kompetansen hun satt på?
OVE ARBO HØEG var en av dem som så verdien i å ta vare på slik kunnskap. Om lag 50 år etter Annas død skrev han boken Planter og tradisjon: floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. Ifølge ovennevnte Facebook-gruppe ble innsamlingene hans gjort i siste liten, og mye kunnskap ville gått tapt uten dem. Boka var imidlertid vanskeligere å få tak i enn et par brukte Dickiesbukser i riktig størrelse, og i mitt tilfelle – utlånt på biblioteket.
SITUASJONEN VIRKET håpløs da en varsling tikket inn på mobilen min. «Kanskje kunnskapen er mer levende i den samiske befolkningen?» var det noen som skrev. Et enkelt spørsmål skulle ta meg langt – helt til den svenske byen Jokkmokk.
Jeg ante en viss mistenksomhet i det jeg introduserte meg og prosjektet over telefon. – Tidligere trodde unge at det var utdatert kunnskap, at det ikke passet i en moderne verden. Men nå som omverdenen har begynt å interessere seg og krever det, vil også de unge vite hvordan vi samer har brukt planter, forklarer Laila Spik, kunnskapsbærer og -formidler av samisk kulturarv i Sverige.
Skepsisen ble imidlertid raskt erstattet med engasjement. Hennes billedlige språk tok meg rett til vidda hvor hun, utstyrt med kikkert og tålmodighet, observerte hvordan simla saumfarte bakken.
– Reinsdyrene ville ikke spist giftig sopp, forklarer Laila.
– Gjennom dem fikk vi derfor vite hvilke sopper som var trygge, slik som steinsopp, kreftkjuke, eikeskrubb og ung røyksopp, fortsetter hun. Familien Spik tørker de mattrygge soppene, som deretter blir brukt som mel i brød.
Familien Spik tørker de mattrygge soppene, som deretter blir brukt som mel i brød.
Videre forteller hun at samisk brød, i tillegg til tørket sopp, også kan inneholde mel av spiselige røtter. Laila nevner rosenrot og harerug, men spesielt Angelica archangelica, bedre kjent som kvann. – I tillegg ble mose og lav, slik som brunsvart hengelav, islandslav og reinlav, brukt i suppe, eller som medisinsk velling eller brød til syke barn. Mat er tross alt medisin, stadfester hun.
DEN PRAKTISKE kunnskapen sitter hos Laila, mye takket være en familie som i århundrer holdt et steinhardt grep om gloheit lava. Selv livsviktig kunnskap om hvordan en skulle håndtere naturforholdene, har av søringer blitt stemplet som overtro og kvakksalveri. I beste fall har det ført til latterliggjøring, i verste fall død.
En tredjedel av ofrene fra de norske hekseprosessene var samer, og førti prosent av de drepte var bosatt i våre tre nordligste regioner, ifølge historiker Terje Bratberg. Senere ble tradisjonell kunnskap undertrykt og tapt gjennom brutale fornorskingsprosesser. Det virket med ett paradoksalt å søke tradisjonell kunnskap hos et folk som har blitt forsøkt frarøvet den av sånne som meg. Den umiddelbare mistenksomheten var velbegrunnet.
Etterhvert oppdaget jeg også ironien i å bruke Facebook, samt ringe landet rundt – ja, helt til nabolandet – for å spørre etter praktisk erfaringskunnskap.
PÅ EN BYGDEFEST kom jeg i snakk med naboen om prosjektet mitt. Hun lot seg fascinere av det jeg hadde lært, og trakk gjerne lokale paralleller. Kvann, for eksempel, finnes det mye av i nabodalen – eller Kvanndalen, som hun kaller den. Selv var hun imidlertidig ingen bruker av ville vekster.
– Som barn spiste vi frø fra harerug med melk og sukker!
Jeg fortalte villig videre om turt, rosenrot og harerug. – Å, ja! utbrøt hun. Sistnevnte ringte en bjelle. – Som barn spiste vi frø fra harerug med melk og sukker! Og røttene til sisselrot, de spiser jeg fremdeles.
I TIMESVIS HADDE jeg googlet og saumfart bøker. Hvorfor hadde jeg ikke spurt naboen med én gang? Og hvorfor hadde jeg aldri, spesielt blant påstander om ikke-eksisterende erfaringskunnskap, reflektert over min egen?
Sant skal sies, barndommens minner er få. Alt jeg husker er litt bær, seljefløyter og en mislykket brenneslesuppe. Hadde jeg ikke også gnidd kløpulver av nyperose i hodet på en stakkars venninne?
FOR EN INNESITTENDE millennial har naturen representert noe ukjent og ustyrlig. Den lot seg ikke dekodifisere av html-koder og raske tastatur-fingre, men et år på Fosen folkehøgskole tok meg et stykke på veien. Jeg var nitten år og kun en kort fergetur unna Trondheim da jeg lærte en helt ny verden å kjenne.
På folkehøgskolen løp lærernes barn rundt og knasket spansk kjørvel som godteri. En medstudent fra Maine i USA – alltid kledd i hjemmelagde klær i ull, skinn og lin – tygde kvae som tyggis.
I tekstilsalen farget vi spunnet saueull med lyng, løv og bark, og lin ble slått og kammet om til fine tråder. Vi lærte at myras bomullsdotter, myrull, kan gjøre det lettere å tenne bål, og at norske hasselnøtter, om enn litt mindre enn de italienske, også er spiselige.
Sanking er blitt high cuisine, jordbakterier er sunt og grønnsaksdyrking trendy.
ÅRET GIKK. Vi luktet oss frem til hav av ramsløk og kokte te av kreftkjuke, en svart sopp som parasitterer på bjørk. Geitramsskudd ble spist som asparges, blomstene ble til neonrosa saft. Skvallerkål fikk bli ugresspesto, granskudd og sukker til sirup.
For ei som aldri hadde jaktet utsikt eller adrenalin, var det nettopp dette som skulle til for å bli glad i naturen. Gjenkjennelige planter, lukter, mat og materialer. Et frirom fra moderniteten, hvor respekt og fascinasjon over gammel og praktisk kunnskap fikk utfolde seg. Vi var totalt tretti elever ved skolen, hvis fremtid var usikker.
Mye har heldigvis skjedd. Sanking er blitt high cuisine, jordbakterier er sunt og grønnsaksdyrking trendy. Folkehøgskolen fyller problemfritt sine sytti plasser, og forfatter Siri Helle, som selv var elev, skrev siden en kjærlighetserklæring til den praktiske kunnskapen.
Selv valgte jeg visst heller å grave nesa ned i bøker og pdf'er, slik vi vanligvis gjør på universitetet, enn å knyte på meg skoa, gå ned til naboen og trykke på ringeklokka.
LAILA TROR MYE kunnskap har gått tapt. I Norge er kursene hennes populære fordi gammel samisk kunnskap på ny er nytt og eksotisk. – Mye forsvant nok med kristendommen, krigen og fornorsking. En generell modernisering, butikkenes inntog og pengeøkonomi gjorde dessuten at mat høstet fra naturen ble sett på som fattigmannskost, forklarer Laila. – Selv har jeg alltid tenkt at de som må kjøpe maten er de fattige.
