Framtida byr på en lang rekke utfordringer. Menneskeskapte klimaendringer, tap av biologisk mangfold og forsøpling av havene våre er bare noen av utfordringene som venter oss der fremme. Matproduksjon står i dag for opptil 30 prosent av klimagassutslippene, er hovedårsaken bak avskogingen av regnskogen og produserer enorme mengder avfall. Men selv i fremtiden kan vi ikke stoppe å produsere mat, for mat må vi ha. Kanskje finnes det én løsning på problemet? Kan vi redde verden med mat?
FOR Å DYKKE DYPERE ned i problemstillingen har jeg bestemt meg for å kun spise lokalmat i en hel måned. All mat og drikke jeg inntar fra 6. september til 6. oktober må være produsert i Oppland. Til og med maten til dyrene jeg spiser må komme fra Oppland, for kan vi egentlig kalle maten norsk om 40 prosent av fôret er importert? Jeg skal undersøke hvordan matvalgene mine påvirker avfall, matsvinn, lokal verdiskapning, klima og biologisk mangfold.
Jeg har bestemt meg for å kun spise lokalmat i en hel måned.
JEG HAR BENYTTET MEG av lokale bønder jeg kjenner, lagt ut annonser på Facebook og handlet på REKO-Ringen. Til sammen har jeg fylt opp kjøkkenskapene med erter, mel, rapsolje og helkorn av rug fra Johan Swärd på Brandbu. Ost, rømme, smør og melk fra Vikabråten i Valdres. Bygg fra Grønvold Mølle i Torpa. Av frukt og bær har jeg plukket plommer og epler hos naboen og handlet bringebær fra Søndre Land. Grønnsakene kommer fra min egen markedshage, Markedshagen på Dokka og gressfôra kjøtt har jeg fått fra Skattebu gård i Gausdal, Breie gård i Etnedal og Midtre Ekern gård i Snertingdal.
Utenom å bruke mer tid på matlagning har jeg fått erfare at mengden søppel jeg produserer har minket betydelig.
HALVVEIS I PROSJEKTET har jeg fått erfare at utvalget av matvarer har skrumpet betydelig inn. Det blir ingen kaffe, sjokolade, vin eller torsk. Derimot har jeg erfart at det går fint an å lage både pasta carbonara, falafler, taco og lasagne med råvarer fra Oppland. Selv om det tar ganske mye lengre tid. For lokalmatdietten er en tidkrevende diett. Det må settes av minst tre timer hver dag til matlagning, samt en god dose med kreativitet. For hvordan får vi egentlig lasagne plater, pasta og tacolefser fra Oppland? Jo, da er vi nødt til å lage de selv.
UTENOM Å BRUKE mer tid på matlagning har jeg fått erfare at mengden søppel jeg produserer har minket betydelig. Den første uken kastet jeg ikke mer enn 50 g plast og 10 g papir. Hadde dette vært en gjennomsnittlig mengde i uka ville det resultert i 2,6 kg plast og 520 g papir i året. Årsgjennomsnittet for en norsk husstand ligger på omtrent 433 kg. Nå er nok ikke denne uka representativ, men vi kunne likevel klart å halvere avfallsmengden vår om vi benyttet mer lokale forhandlere.
Den beskjedne mengden emballasje kommer først og fremst fra den korte veien mellom produsent og forbruker. Når jeg kjøper grønnsaker rett fra bonden eller henter grønnsaker i markedshagen trengs ikke unødvendig plastinnpakking. Derimot må langtransporterte varer pakkes godt inn for å beholde ferskheten gjennom transport og lagring. Dagligvarekjedene bruker ofte store mengder plastemballasje på frukt og grønt, og begrunner det med redusert matsvinn. Men hvis verdikjeden var kortere, ville vi da trengt all den emballasjen? Kanskje ville mengden matsvinn blitt betydelig mindre om veien fra jord til bord var kortere?
NÅ ER DET I HOVEDSAK deg og meg som kaster mest mat. Dermed vil ikke kortere verdikjeder løse hele problemet, men kanskje nærheten til matproduksjonen får oss til å kaste mindre mat? Om vi kjenner bonden som har produsert lammelåret, blomkålen eller melet, blir det ikke da vanskeligere å kaste det? Det er vanskeligere å kaste Vikabråten-melk enn Tine-melk. Når jeg vet hvilket enormt arbeid som legges ned for å produsere melka, blir det nærmest kriminelt å la den gå til spille. Jeg har kastet melkerester fra Tine uten å kjenne den samme forpliktelsen.
Selv om jeg har brukt mer penger på mat, så har pengene gått direkte til bonden eller små lokale forretninger.
NÆRHETEN TIL MATEN og mer kjøp direkte fra bonden vil også favne om lokal verdiskapning. Selv om jeg har brukt mer penger på mat, så har pengene gått direkte til bonden eller små lokale forretninger, og ikke til store selskaper der hensyn til mennesker og miljø kanskje er neglisjert. I gjennomsnitt har jeg brukt omtrent 700 kroner i uka, men da har jeg høstet det meste av grønnsaker, frukt og bær selv. Hadde jeg måtte kjøpe alt, hadde det blitt dyrere. Men kanskje er det nettopp det vi må i fremtiden? Betale mer for maten? For er egentlig maten billig eller er den bare billig for oss? Storskala landbruk tar sjelden hensyn til mennesker og miljø og et sted i verdikjeden har noe eller noen betalt prisen for billig mat. Den totale regninga blir som oftest mye høyere i form av naturødeleggelse, dårlig dyrevelferd, rovdrift på mennesker og klimaendringer.
DET ER VANSKELIG Å REGNE på klimaeffektene av lokalmatdietten. Om vi regner CO2-utslipp kommer den trolig dårlig ut, for jeg har spist en del lam og storfe. Men blir det riktig med et så ensidig blikk? Dyrene jeg har spist har alle gått på utmarksbeite og spist gress, en ressurs vi mennesker ikke kan utnytte oss av. I en verden hvor ressursene er knappe og FNs klimapanel slår fast at vi må produsere mer mat på mindre areal, da bør vi vel produsere den maten vi kan i Norge? Blir det ikke feil å beslaglegge arealer i utlandet til kraftfôrproduksjon, mens vår egen naturbeitemark gror igjen? Naturbeitemarka er et hotspot-habitat for både planter og insekter. Lar vi den gro igjen mister vi mye av dette mangfoldet. Dermed bør jeg kanskje ikke regne på klimaeffekten av denne dietten, men prøve å lage meg et helhetlig bilde av hvilke tiltak som monner best på flere områder? Av den grunn har jeg valgt å spise kjøtt fra dyr som har beitet i utmark, men jeg trenger ikke så mye. Kanskje et par hundre gram i uka holder?
Vi trenger å ta tilbake makten over matproduksjonen vår.
ETTER TO UKER PÅ lokalmatdietten har jeg erfart at jeg bruker mindre ressurser. Både gjennom å lage mindre avfall og matsvinn, men også fordi maten jeg spiser er dyrket på arealeffektive måter eller bruker arealer der det ikke kan dyrkes menneskemat. Og er det ikke dit vi må? Til et samfunn som totalt sett forbruker mindre? Der mennesker, natur og miljø i større grad er ivaretatt? Jeg tror nettopp mer lokale verdikjeder er løsningen på mange av framtidas utfordringer. Verdikjeder som er så korte at forbrukeren selv har oversikt over produksjonen. Vi trenger å ta tilbake makten over matproduksjonen vår.
Har du lyst til å følge reisen min videre, da kan du klikke deg inn på matfraoppland.com eller følg meg på Instagram @matfraoppland. Der legger jeg ut oppskrifter, erfaringer og andre nyttige tips.
