Det store eksperimentet

– Du spør om bruk av sprøytemidler, men jeg er dårlig på sprøytemidler, for jeg bruker dem ikke.

Solbærdyrker Helge Hvoslef på Alhaug gård holder til på idylliske Nes ved Mjøsa i Ringsaker kommune. Under merkevaren «Fars solbær» leverer han saft og bær til både Slottet, Maaemo og Bakeriet i Lom. Til kundene leverer han varene selv, og solbærbuskene har aldri sett noe til hverken traktor, kunstgjødsel eller sprøytemidler.

– Jeg har aldri sprøyta noen av disse 2000 solbærbuskene, og de har heller aldri blitt utsatt for sterke angrep. Fra jeg startet i 2004-2005 så har bare 30-40 busker blitt skifta ut.

For bonden på Alhaug falt valget på solbær og ikke jordbær.

– Jordbær ville klart seg bra her, men vokser ned mot bakken og er sårbar for alle typer angrep. Sopper og insekter – alt og alle liker jordbær. Solbærbusken derimot, er en mer robust skapning. Får den nok lys og luft, så er det en art som i større grad klarer seg på egen hånd, sier Helge.

Gjennom en lokal helsestasjon fikk jeg vite at de hadde funnet store mengder DDT i morsmelk.

Tilgang til lys og luft er det viktigste økologiske grepet som gjøres på gården. Soppene er avhengige av et fuktig miljø. Nok lys og luft sikrer rask opptørking og hindrer soppangrep. Istedenfor tre busker per løpemeter, som er normalen i konvensjonell solbærproduksjon, velger Hvoslef halvannen meter mellom hver busk.

– Da får jeg busk og ikke hekk, lys og ikke skygge.

På Alhaug gjødsler de ikke med annet enn graset som klippes rundt plantene. Alt grønt gras som slås på gården, og alt som lukes, legges inntil radene som en kontinuerlig grønngjødsling.

– På den måten frigjøres kalium til solbærrøttene. Grasdekket blir et eldorado for meitemarken.

Men altså ikke noe gjødsel. For mye næring gir store busker og lite bær, mens dynen av gras demper fordampingen og hindrer ugraset i å komme opp.

DET HAR IKKE VÆRT EN TRAKTOR på solbæråkeren på Alhaug siden 2003. Resultatet er en jordstruktur som både tar imot og gir fra seg vann. Jorda på solbæråkeren er løs langt ned, og tar vare på regnvannet som en svamp.

– Et skikkelig regnskyll her så siver vannet helt ned, under meteren, og kapillærkreftene kan hente opp igjen vannet. Når tørke så setter inn, klatrer vannet oppover igjen i den løse jorda og opp til planterøttene.

Helge forklarer at om bakken er hardpakket, renner mye regnvann vekk på overflaten. Verdifull jord vaskes vekk, og det under mottar lite eller ikke noe vann. Og Hvoslef vanner ei.

– Nei, vi vanner aldri. Det er nesten uhørt, men jeg vanner ikke. Så solbærbuskene skjønner at de må hente vannet selv. Jeg har litt erfaring fra jordbruk i Afrika – der det virkelig er tørke – hva gjør trær og busker da? Da går de djupt.

Helge Hvoslef tok tidlig et tydelig standpunkt når det gjaldt bruk av kjemisk-syntetiske sprøytemidler. På 1980-tallet jobbet han i Afrika for Norad og Fredskorpset. Der fikk han opp øynene for grusomhetene som følger i kjølvannet av uvettig omgang med sprøytemidler.

– I Kenya så vi hvordan de store agroselskapene solgte preparater som for lengst var bannlyst i den vestlige verden grunnet stor helse- og miljørisiko. Og vi så at DDT fremdeles var mye brukt. Gjennom en lokal helsestasjon fikk jeg vite at de hadde funnet store mengder DDT i morsmelk. Selv ute på en øy i Victoriasjøen var konsentrasjonene høye, sier Helge alvorlig, og fortsetter;

– Altså, finnes det et marked så selger man. Selskapene satt med store lagre av kjemikalet. Disse store selskapene tenker kapital og ikke etisk, og da vet vi ikke hva vi får. Og selv om vi vet en del om ett preparat, så vet vi langt mindre om effektene av den samlede virkningen av flere sprøytemidler brukt i samme åker. Med det bakteppet blir jeg ganske sikker på hva disse selskapene er ute etter – profitt og ikke folkehelse, sier Helge.

Etter oppholdet i Kenya har han holdt seg helt unna sprøytemidler. På Alhaug gård vil han og kona kjøre rent.

PLANTEVERNMIDLER ELLER PESTICIDER er paraplybetegnelser på produkter som skal beskytte planter mot sykdommer, ugress, sopp, insekter og andre skadegjørere. I dagligtale sier vi ofte sprøytemidler, og da tenker vi på kjemisk-syntetiske sprøytemidler som er tillatt benyttet i konvensjonelt jordbruk. I økologisk jordbruk foregår plantevern uten kjemisk-syntetiske sprøytemidler. Isteden forsøker man å løse problemene ved å undersøke hvorfor de oppsto, og gjøre forebyggende tiltak. Enkelte midler er tillatt benyttet innenfor økojordbruket, men disse har naturlig opphav og brytes lettere ned i naturen.

Plantevernmidler er ingen ny oppfinnelse. Vi regner med at enkelte midler – som svovel – har vært benyttet i over 4000 år. Etter andre verdenskrig skjøt bruken av de kjemisk-syntetiske sprøytemidlene fart. Utviklingen av en rekke ulike pesticider utover 1900-tallet muliggjorde produktivitetsøkning, men etter hvert har man sett at flere av midlene – som DDT – hadde uheldige bieffekter, og kunne være farligere for miljø og helse enn først antatt. Mange av disse er i dag forbudt, eller i ferd med å fases ut. Samtidig kommer nye midler til. Det foregår i dag utstrakt forskning på kjemisk-syntetiske sprøytemidlers effekt på dyreliv, miljø og menneskers helse. Men alt er ikke like enkelt å forske på. Den såkalte cocktaileffekten – at stoffer kan gjøre mer skade om de opptrer sammen i en cocktail enn enkeltvis, er et eksempel på dette. For å kunne gjøre presise vurderinger av kombinasjonseffekter, trengs det bedre metoder.

– Det er langt frem før man kan forutse og beregne hvordan alle tenkelige stoffkombinasjoner virker på kroppen – hvis man noen gang vil klare det, ifølge Vitenskapskomiteen for Mattrygghet (VKM, 2018). Er det slik at vi alle tar del i et stort eksperiment der vi utsettes for giftstoffer fra maten vi spiser? Og kan vi i så fall hoppe av eksperimentet ved å velge økologisk mat?

NÆR 60 PROSENT av matvarene vi spiser inneholder rester av plantevernmidler, men under grenseverdiene.

– Betyr dette at det meste av maten vår er trygg? Ikke nødvendigvis. For vi spiser mat med sprøytemidler i kombinasjon, mens grenseverdiene er basert på sprøytemidler vurdert enkeltvis, skrev ernæringsbiolog Marit Kolby i Ren Mat i fjor.

Hun mener vi vet altfor lite om hvordan rester av sprøytemidler påvirker oss.

Ifølge tall fra SSB benyttet rundt halvparten (47 prosent) av jordbruksbedriftene i Norge kjemisk-syntetiske sprøytemidler på cirka en tredel av jordbruksarealet. Salget av sprøytemidler gikk kraftig ned fra 1970-tallet og frem til 1990-tallet, men har siden 2000-tallet ligget mellom 500 og 900 tonn virksomt stoff.

– Og siden mengden omsatt sprøytemiddel er stabilt mens arealet går ned, blir dermed hvert eple og hver løk stadig sprøytet mer, fremholder Kolby i en kronikk i Harvest Magazine.

Betyr dette at det meste av maten vår er trygg? Ikke nødvendigvis.

Kolby etterlyser langsiktige vitenskapelige studier på mennesker der effekten av sprøytemiddelrester i mat undersøkes. Hun viser til at forskning allerede har dokumentert at rester av sprøytemidler sirkulerer i kroppene våre etter at vi har spist dem, og at nivåene faller markant om vi endrer til økologisk mat.

– Observasjonsstudier har vist at menn som spiser mye økologisk mat har bedre sædkvalitet enn de som spiser lite. Hos kvinner er det dokumentert lavere forekomst av svangerskapsforgiftning og lavere risiko for å få guttebarn med misdannelser i reproduksjonsorganer. I den generelle befolkningen er det rapportert lavere forekomst av metabolsk syndrom, diabetes type to og kreft hos de som spiser mest økologisk mat sammenlignet med de som spiser minst, skrev hun i Ren Mat.

ANNE LISE BRANTSÆTER er ernæringsfysiolog og seniorforsker ved FHI. Hun bekrefter at det er forskjeller i innholdet av næringsstoffer og rester av kjemisk-syntetiske sprøytemidler mellom økologisk- og konvensjonelt dyrket mat; og det er godt dokumentert at mengden rester i kostholdet reduseres når andelen økologisk mat i kostholdet øker.

– Men den helsemessige betydningen av lavere eksponering for plantevernmiddelrester er ikke avklart, fremholder Brantsæter

Mye av det faglige grunnlaget for helseeffektene av økologisk mat i Norge kom i 2014 med rapporten «Sammenligning av økologisk og konvensjonell mat og matproduksjon», laget av Vitenskapskomitéen for mat og miljø (VKM) på oppdrag fra Mattilsynet. VKM sammenlignet de to produksjonsformene og vurderte eventuelle forskjeller for plantehelse, dyrehelse og -velferd og, ikke minst, for menneskers helse. Rapporten konkluderte med at det var for få studier til å fastslå at økologisk er bedre totalt sett for menneskers helse.

Dette er viktige indikasjoner på mulige effekter av økologisk mat, men det kan skyldes andre forskjeller enn kun lavere eksponering for plantevernmidler.

Ifølge Brantsæter sammenfaller de siste sju årenes vitenskapelige artikler og oppsummeringer godt med VKMs rapport fra 2014. Resultater fra befolkningsstudier i flere land, inkludert Norge, viser at personer som spiser økologisk mat har sunnere livsstil og lavere sannsynlighet for overvekt, kreft og andre undersøkte utfall enn de som ikke velger økologisk.

– Dette er viktige indikasjoner på mulige effekter av økologisk mat, men det kan skyldes andre forskjeller enn kun lavere eksponering for plantevernmidler, sier Brantsæter.

– Basert på forskningen som finnes i dag, er det ikke grunnlag for å si at økologisk mat er bedre for helsen enn konvensjonelt produsert mat. Det er likevel mange gode grunner til å velge økologisk mat, for eksempel hensyn til miljøet, sier Brantsæter.

NÅR VI SNAKKER OM SPRØYTEMIDLER og potensielle farer, er det naturlig å ta en nærmere titt på den før omtalte cocktaileffekten – hvor vi eksponeres for flere ulike kjemiske stoffer samtidig, såkalte blandingseksponeringer. For selv om NIBIOs analyser av rester av kjemisk-syntetiske sprøytemidler i mat viser nivåer under grenseverdiene, vet vi ikke nødvendigvis hva som skjer i kroppen vår når de ulike stoffene virker sammen.

Brantsæter forteller at dette med kombinasjonseffekter er noe det forskes mye på – både her i Norge og internasjonalt. Og at rester av kjemisk-syntetiske sprøytemidler i mat bare utgjør en liten del av alle de miljøkjemikaliene mennesker utsettes for.

– Det du viser til som det store eksperimentet omfatter mye mer enn bare kombinasjonseffekter av plantevernmidler. Vi eksponeres også gjennom luft, vann og kosmetikk. Og ikke minst, at alt vi slipper ut i miljøet havner i maten når stoffene ikke brytes ned.

Brantsæter nevner dioksiner, PCB og industrikjemikaliene PFAS som eksempler på stoffer vi utsettes for i mye større mengder. Flere av disse stoffene er heller ikke like strengt regulert i Norge og EU som bruken av kjemisk-syntetiske sprøytemidler.

Ernæringsbiolog Marit Kolby Zinöcker påpeker noe av det samme i sin kronikk om sprøytemidler, når hun viser til at EFSA, den europeiske myndigheten for mattrygghet, i nyere risikovurderinger konkluderer med at flere miljøgifter er mye giftigere enn man tidligere har antatt.

Tålegrensen for inntak av dioksiner og dioksinliknende PCB ble i 2018 satt ned til en verdi som er en sjuendedel av den som ble satt i 2001.

– Det har tatt mange tiår med eksponering før forskning kunne dokumentere helseeffekten av miljøgiftene i oss mennesker. Når nye sopp-, ugress- og insektsgifter utvikles raskere enn vitenskapen kan avdekke utilsiktede effekter, kan det se ut som om vi er i ferd med å gjøre den samme feilen på nytt, skriver Zinöcker.

VI ER PÅ LINNESTAD GÅRD i Ås kommune. I vest, rumlingen av bilene, bussene og trailerne på E6. Mot øst skimter du den staselige Tårnbygningen, selve signaturbygget på Universitetet i Ås som er arbeidsplassen til økonomiprofessor og øko-bonde Morten Jerven. På en av de varmeste julidagene på Østlandet i år, står vi i skyggen av noen store bjørketrær, i hagen der barna på gården søker tilflukt i et oppblåsbart og veldig gult basseng. Ute på jordet, rett over grusveien mot Vestby, damper det av bakken. Det bugner av frodig grønt rundt de fem gårdsarbeiderne som er i gang med innhøstingen til dagens REKO-leveranse og klargjøringen av helgens gårdsutsalg. Bak oss ti mål med nyplantede epletrær og med hanefar spankulerende, voktende.

– Jeg har bodd i Vancouver i Canada, i Nord-California – og i Frankrike mens jeg var student og senere professor – og vent meg til gode råvarer som er dyrka fram uten sprøytemidler.

For seks år siden flyttet Morten og familien tilbake til slektsgården, som til da hadde vært drevet med konvensjonell kornproduksjon. Sammen med to studenter startet de med dyrking av økologiske grønnsaker. I første omgang fem mål, og først og fremst til eget bruk. Og uten bruk av sprøytemidler.

Det synes jeg er veldig orwelliansk; hvordan vi kaller det plantevernmidler når de gjør akkurat det motsatte.

– Når jeg skulle lage mat som jeg skulle spise sjøl så var det ikke snakk om å gå ut der og helle gift på jordet. Det er ikke bare grønnsakene som smaker bedre uten sprøytemidler, også mangfoldet trives bedre: Fugler, bier, marihøner, veps, typer sommerfugl og møll og frosk – som jeg aldri har sett før.

– Jorda blir bedre og bedre. Om du går ut på jordet mitt nå så kan du kjenne det ose av varme og liv. Og det suser og duser, og det er helt annerledes enn å gå gjennom en vanlig kornåker, som jeg jo har gjort mange ganger i mitt liv.

Fra å være en liten hobby har økologiske Linnestad gård blitt en bedrift med flere ansatte, gårdsutsalg, leveranser til REKO-ringer og til grossister som spesialiserer seg på økologisk mat til restauranter, i tillegg til direkte leveranser til restauranter som Kontrast og Maaemo i Oslo.

HVERT ÅR PLUKKER inspektører fra Mattilsynet ut nær 1300 ulike norske og importerte ferske, fryste og prosesserte matvarer som av NIBIOs analyselaboratorium blir undersøkt for rester av 353 ulike kjemiske stoffer benyttet i plantevernmidler. Grenseverdiene for hvor mye rester av plantevernmidler som tillates i mat bestemmes av EFSA. I 2020 ble 1274 matvarer undersøkt, herav 167 økologiske. Det ble funnet rester av plantevernmidler i en tredel (32 prosent) av de norskproduserte matvarene og i over halvparten (55-59 prosent) av de importerte matvarene. To prøver av norske matvarer, stangselleri og kruspersille, hadde rester av plantevernmidler over grenseverdiene (0,6 prosent av de norske prøvene). For de økologiske produktene ble det påvist rester av plantevernmidler i to prøver (1,2 prosent), der den ene var over tillatt grenseverdi (2-fenylfenol i banan fra Ecuador).

Forskjellen mellom økologisk og konvensjonelt dyrket mat er større for importert mat enn for norsk, og bare en liten del av maten vi spiser er norskprodusert. Likevel legger norske helseforskere og toksikologer vekt på betydningen økologisk jordbruk har for utviklingen i det konvensjonelle jordbruket, og for å redusere bruken av potensielt skadelige plantevernmidler.

Forsker ved Folkehelseinstituttet Anne Lise Brantsæter ser mange gode grunner til at Norge og resten av verden ikke bør se på økologisk og konvensjonelt landbruk som motsetninger, men som kompletterende driftsmetoder.

– Regjeringens reviderte handlingsplan for bærekraftig bruk av plantevernmidler legger opp til et mer integrert plantevern, og innebærer blant annet en tilnærming og kunnskapsutveksling mellom økologisk og konvensjonelt landbruk. Det er interessant og veldig positivt, sier Brantsæter.

– DET ER FÅ ELLER KANSKJE INGEN BØNDER som synes det er noe særlig stas å måtte bruke kjemiske plantevernmidler.

Ingeborg Klingen er insektekspert, professor og leder ved NIBIOs avdeling for skadedyr og ugras. Hun forsker på det som kalles integrert plantevern, der målet er å bruke minst mulig kjemiske plantevernmidler.

– Mange nye og spennende metoder er under utvikling, der både nytteinsekter, nyttesopper, duftstoffer, droner og sensorteknologi er gode allierte i kampen for matplantene. Det er en helt ny verden av muligheter. Kombinasjonen ny biologisk kunnskap og ny teknologi gjør oss i stand til å utvikle nye innovative strategier. Her ligger fremtidens bærekraftige plantevern, sier Klingen, og fremhever samtidig viktigheten av integrert plantevern, nemlig at alle mulige metoder benyttes før bonden går til det skritt å sprøyte.

Det er få eller kanskje ingen bønder som synes det er noe særlig stas å måtte bruke kjemiske plantevernmidler.

– Om alle bønder bruker «The best of …» integrert plantevern, så vil det gi redusert bruk av plantevernmidler – sannsynligvis mye mer enn om man øker antallet økobønder til for eksempel ti prosent, sier Klingen.

TO AV DEM som har sprøytemidler i verktøykassa, men som i størst mulig grad ønsker å støtte naturens prosesser og produsere ren mat, er Tove og Johan Bjørneby, som driver urgården Dyster i Ås kommune, tre mil sør for Oslo.

– Vi blir mer og mer overbevist om at vi må jobbe med naturen istedenfor mot den. Utnytte de kreftene som er i naturen, sier Johan.

På Dyster gård har de to tusen mål korn og frø, 550 mål skog – og rundt 55 ammekyr av rasen – ja, litt av hvert egentlig. Alt fôret til dyra er dyrket på gården; hvete, åkerbønner, halm og gras som blir til silo, i tillegg til mask fra Amundsen bryggeri i Oslo og utsortert kålrot og avskjær fra gårder i nærheten. Både kyr og griser går ute hele året – kuene har et eget tallefjøs, mens grisene har mini-hangarer der de tilbringer deler av dagen.

Vi sitter sammen på den sørvendte terrassen. De store bjørketrærne siler sollyset, og på de smale beitestripene opp mot tallefjøset gresser en flokk Dyster-kyr, mor og kalv sammen. Ved fjøset er grunnarbeidene til det nye gårdsslakteriet i gang.

Sammen med datteren Nathalie, som studerer ved NMBU, har Tove og Johan lagt om gårdsdriften til regenerativt jordbruk av typen Karbon Agro. Regenerativt jordbruk er en dyrkingsform der hovedmålet er å styrke jordlivet og jordhelsen. En av grunnsetningene er at jordet skal ha et grønt plantedekke – hele året.

– Naturen vil jo dekke til all bar jord – så fort som mulig, sier Johan.

Da vi kuttet ut insektmidler for 10-15 år siden så var det veldig mye basert på en magefølelse av at «dette er ikke riktig».

I tillegg er det viktig med minst mulig mekanisk jordforstyrrelse, slik som harving og pløying, og med et mangfold av vekster. Resultatet er bedre jordhelse, økt karbonbinding, redusert behov for kjemiske sprøytemidler, lavere dieselforbruk samt økt robusthet mot klimaendringer, flom og tørke.

SELV OM DYSTER GÅRD ikke drives økologisk – det benyttes både sprøytemidler og kunstgjødsel – har Tove og Johan i mange år hatt et svært bevisst forhold til det biologiske mangfoldet blant dyr og insekter og livet i jorda.

– Alle må gjøre det som er riktig for seg. For oss føles det i alle fall riktig å jobbe med naturen som en rettesnor. Så da vi kuttet ut insektmidler for 10-15 år siden så var det veldig mye basert på en magefølelse av at «Dette er ikke riktig».

Tove og Johan har i mange år dyrket frø av rødkløver. Rødkløver har egne knoller på røttene med bakterier som fanger nitrogen fra lufta og gir mer nitrogengjødsel i jorda til neste års avling. I mange år har Tove og Johan sett nytten av levende og summende insekter, som hvert år pollinerer rødkløverblomster.

– Vi så hvor viktig det var med insektene – med alle insektene som er ute og flyr.

Det ble en skikkelig øyeåpner for bøndene på Dyster. De bestemte seg for å legge til rette for insekter hele året. Og til slutt kuttet de helt ut insektmidler. Tove og Johan skjøtter jordkantene aktivt for å fremme blomstrende vegetasjon og styrke insektfloraen på Dyster gård. De setter igjen selje og vierkjerr når jordkanter og andre områder ryddes.

– Vi sparer på trær som har pollen og nektar tidlig. Og vi pleier veikanter og jordkanter på en annen måte – vi lar det blomstre før vi slår dem. Og da blir det jo mer blomster for hvert år også – særlig tiriltunge og vikker – det frør seg jo voldsomt når det får lov til å blomstre litt, sier Johan.

De dyrker også plantekulturer – som åkerbønner og raps – som blomstrer til ulike tider gjennom sesongen.

– Vi ser jo på de visuelle indikatorene at jordstrukturen – i form av grynstruktur – blir veldig fin. At jorda smuldrer godt, at det er mye porer og aggregater i jorda, og meitemarkhøl – og at vi finner mye mark, da, når vi graver litt, sier Johan.

Å spre husdyrgjødsel er viktig for å styrke meitemarkens livsvilkår. På Dyster har de flere hundre kubikk med husdyrgjødsel, det som kalles tallemøkk, som de nå sprer på en ny og bedre måte enn tidligere. Nå kjører de husdyrgjødsel ut i vekstsesongen, når plantene er grønne og det er stor biologisk aktivitet i jorda. Og husdyrgjødsla spres ganske tynt ut over et stort areal, noe som gir en veldig tydelig effekt på meitemarken; det blir mye mark.

Men, og her kommer det store «men»:

– I dette systemet så er vi avhengige av ugrasmidler, slik som glyfosat, sier Johan.

GLYFOSAT ER ET plantevernmiddel, et sprøytemiddel, som dreper alle grønne planter. Og benyttes for å avslutte overvintrende fangvekster og ugras, for å kunne så på nytt.

– Det vi prøver å få til er en underkultur med for eksempel kløver. I underkulturblandinga nå er det gras, kløver, sikori og tiriltunge, som vi sår samtidig som kornet. Vekstene i underkulturen er flerårige og små det første året, men vokser godt etter at hovedgrøden er høstet. Og vekstene i underkulturen vokser så langt utover høsten og vinteren som det er vekstforhold til.

– Og så er de i gang igjen om våren, og lager et veldig fint, grønt plantedekke helt fram til vi skal så neste års kultur, forklarer Johan. Men da avslutter vi den med glyfosatsprøyting. Alternativet er pløying, eller, som noen som driver regenerativt mener å få til, overflatekompostering.

Overflatekompostering vil si å frese i overflaten av jorda for på den måten å kutte over røttene til ugraset

– Og det er der vi skiller oss fra andre måter å drive regenerativt på, påpeker Johan.

– Men er det mulig å drive uten sprøytemidler?

– Ja, selvfølgelig er det mulig å drive uten sprøytemidler. Det gjør jo alle som driver økologisk. I Karbon Agro er et viktig prinsipp for bedret jordhelse å unngå jordarbeiding. Og da ser vi ingen god løsning uten bruk av plantevernmidler.

– Men vi lærer jo hele tiden, og kommer det nye løsninger skal vi være raskt ute med å prøve dem ut!

TILBAKE PÅ LINNESTAD gård snakker Morten om hvordan de klarer å tilpasse seg ved å spille på lag med skadegjørernes naturlige fiender. Og at ting ordner seg. Eller at det ikke gjør det, men at det også er greit.

– Oppsida med økologisk er mangfoldet, smaken og at jeg er helt sikker på at det er rein og god mat. Nedsida er arbeidsmengden i forhold til å fjerne ugras, sier Morten.

Vi krysser grusveien og går ut på grønnsaksjordet for å se nærmere på de ulike metodene som de benytter for å beskytte plantene mot skadegjørere – uten bruk av sprøytemidler.

Spørsmålet er om man burde finne på en annen måte å leve med ugraset på, og heller bruke det i stedet for å helle så mye gift i jorda om og om igjen.

Morten viser hvordan han benytter jorddekke i form av planterester og presenning under, eller plastruller med hull der løk og bønner dyrkes. Og forklarer hvorfor du ikke trenger å sprøyte potet. Ugraset mellom potetradene fjernes ved å hyppe jorda opp på drillen (en drill er en smal jordrygg som jorden legges opp i for dyrking av rotvekster), og med en rake som river av resten av ugraset slik at nesten alt blir borte – bortsett fra det som står helt inntil potetplanta. En annen metode er såkalte falske såbed, der du tjuvstarter vekstsesongen og lar ugras spire opp litt før selve kulturplanta spirer opp, deretter harver du ugraset forsiktig ned eller brenner det med gassbrenner.

– Noen ganger så nerder jeg litt med å luke. Eller hvis det er veldig tørt, så kan det være en fordel å la være å luke og heller la sukkerertene henge på litt ugras. Da blir de ikke så lett skadet av vind, og ugraset holder mer på fuktigheten rundt planten.

Morten vitser litt, og forteller en historie om en annen bonde i bygda.

– Han er en veldig hyggelig fyr, men han driver konvensjonelt, og han pleier å si til meg: «Du veit Morten, jeg er sprøytenarkoman, jeg». Han fortalte at faren hans, når de begynte å sprøyte etter krigen, så regna de vel egentlig med at de bare skulle sprøyte et par-tre år, så ville ugraset være borte.

– Men så viser det seg at det er jo utømmelig. De må sprøyte om og om igjen. Så spørsmålet er om man burde finne på en annen måte å leve med ugraset på, og heller bruke det i stedet for å helle så mye gift i jorda om og om igjen.

– Du bruker ordet «gift» og ikke «plantevernmidler» slik forskerne på NIBIO eller rådgiverne i NLR gjør?

– Ja, det synes jeg er veldig Orwelliansk, hvordan vi kaller det plantevernmidler når de gjør akkurat det motsatte. Farfaren min pleide noen ganger gå med Roundup på sånn håndsprøyte, for å ta løvetann. Han pleide alltid å få litt på gummistøvlene, og når han gikk for å henge av seg arbeidsklærne i kjelleren så var det alltid sånne helt gule spor, akkurat som om han hadde gått i gul maling. Det er jo sterke saker, som dreper det som er, sier Morten, og påpeker at det jo ikke finnes noen god forskning på mennesker som har levd livsløp helt med eller uten sprøytemidler;

– For det første så fantes det ikke medisinsk forskning på det før vi drev med sprøytemidler, og det er jo du og jeg som har vokst opp på sprøytemidler – og vi har ikke blitt sjuke ennå. Mens farfar, som er død, han spiste jo halve livet sitt usprøyta og halve livet sprøyta. Så der tror jeg ikke vi veit nok, så jeg vil i alle fall være forsiktig med å trekke en konklusjon, avslutter Morten.