For noen skaper økologisk laks eller ørret assosiasjoner til villfisk som lever under naturlige forhold. Sannheten er at økologisk oppdrettslaks holdes i de samme oppdrettsmerdene som konvensjonell oppdrettslaks. For mange vil økologisk fiskeoppdrett derfor virke som en selvmotsigelse, men det er likevel noen forskjeller.
På overflaten ser økologisk lakseoppdrett og konvensjonell lakseoppdrett tilsynelatende likt ut. Småfiskene klekkes i kar med ferskvann på land, hvor de tilbringer første fase av livet. Etterhvert som de vokser til og gjennomgår smoltifisering, en fysiologisk endring hvor fisken tilpasses et liv i saltvann, flyttes de ut i merder i sjøen. Her lever de frem til de er store nok til å sendes til slakting.
Det økologiske regelverket stiller flere krav til vannkvalitet, og reglene for medisinering er strengere.
HOVEDFORSKJELLENE hva angår fiskevelferd mellom økologisk og konvensjonell lakseoppdrett kommer først frem når vi ser på detaljene. Det økologiske regelverket stiller flere krav til vannkvalitet, og reglene for medisinering er strengere. Fisketettheten er i tillegg langt lavere: 20kg per kubikkmeter er maks tillatt fisketetthet i ferskvannsfasen i økologisk produksjon, mens konvensjonelt regelverk ikke har fastsatt noen øvre grense. Når laksen er i sjøen tillater økoregelverket inntil 10kg per/kubikk, mens det i konvensjonelt regelverk er lov med opp mot 25kg/kubikk som maksimal tetthet. En annen forskjell i kravene er at økoregelverket spesielt anbefaler bruk av rensefisk for å fjerne lakselus. Men hvordan opplever fisken disse forskjellene, og hva er praksis i næringen?
Det har vært flere studier som har sett på effekten av fisketetthet på fiskevelferd, men få har kunnet gi solide svar. Et av problemene er at man sjelden har sett på effekten av tetthet alene, og at man ikke alltid har forsket på fisk i sjøen, under kommersielle forhold. Det er likevel en del funn som kan tyde på at tetthet kan ha noe å si for hvordan laksen har det. Blant annet så fant forskere i en enkeltstudie ved Havforskningsinstituttet i 2013 en reduksjon i fiskevelferd ved tettheter over 22 kg/ kubikk i sjøen.
TETTHETEN FISKEN OPPLEVER i merdene kan i realiteten være langt høyere enn beregnet. Det er verdt å merke seg. Vannkvaliteten, for eksempel temperatur og oksygennivå, kan variere i ulike deler av en oppdrettsmerd. Laksen har en tendens til å unngå de områdene av merden hvor levemiljøet oppleves mest ubehagelig. Det faktiske området laksen har til rådighet kan altså være langt mer snevert enn det man regner ut dersom man går ut fra størrelsen på merden. Dette gjør at den faktiske tettheten laksen opplever kan være 1,5-5 ganger høyere enn antatt, og opptil 20 ganger høyere i ekstreme tilfeller. For at laksen skal kunne plassere seg slik i merden at den har tilgang til gode miljøforhold har det vist seg at en tetthet på 7-11 kg per kubikkmeter er å foretrekke fremfor høyere tettheter på 18-27 kg per kubikkmeter. Dersom vi bare ser på tetthetskravene er det altså trolig bedre å være økolaks enn konvensjonell laks.
Rensefiskbruk er blant de største velferdsutfordringene i all norsk dyreproduksjon i dag.
MEN DET ER IKKE KUN LAKSEN som er i merden. For å spise lakselus av laksen holdes rensefisk i form av leppefisk eller rognkjeks også i mange norske oppdrettsmerder. Noen er oppdrettet og noen er viltfanget. Bruk av rensefisk er i prinsippet en genial og miljøvennlig metode for å kontrollere lakselus. Men rensefiskbruk er blant de største velferdsutfordringene i all norsk dyreproduksjon i dag. De fleste virker å være enige i at dødelighetstall på rundt 20 prosent, slik vi ser i sjøfasen av lakseoppdrett i dag, er uakseptabelt. Men hvordan kan vi da sove godt om natten når dødeligheten for rensefisk ligger opp mot 100 prosent?
Noen rensefisk blir spist av laks, noen sulter ihjel eller blir syke. Rensefiskens lidelse og tragiske skjebne er noe alle i oppdrettsnæringen kjenner til, men lite blir gjort. Artene som brukes som rensefisk er gjerne nært knyttet til havbunnen, og lakselus er ikke normalt en favoritt på menyen. Faktisk viser flere undersøkelser at rensefisk flest knapt spiser lakselus. Likevel lever og dør de i oppdrettsnæringens tjeneste. Anbefalingen i det økologiske regelverket om å fortrinnsvis bruke rensefisk som metode for å redusere lakselus, er derfor den rake motsetning av det økologiske prinsippet om å «skape et miljø som tilgodeser husdyrenes naturlige atferd og behov».
VILLFANGST AV RENSEFISK for salg til oppdrettsnæringen har reist spørsmål om hvordan praksisen påvirker økosystemene langs kysten vår. I enkelte områder har fisket etter rensefisk vært så intenst at det rapporteres om arter som har forsvunnet fra området.
Lavere fisketetthet er en fordel for økofisken, men anbefalingen om bruk av rensefisk strider mot både den økologiske grunntanken og god dyreetikk. Dette spriket gjør det vanskelig å si hvorvidt økologisk produksjon i sum medfører bedre fiskevelferd enn konvensjonell lakseoppdrett.
Dødelighet i seg selv er et dårlig mål på velferd, da et dyr kan lide lenge uten å dø, eller det kan dø raskt uten å lide.
MEN HVORDAN ER velferden i norsk fiskeoppdrett generelt? Det korte svaret er at vi vet ikke, men at alt tyder på at det er dårlig stelt. Det gjøres ingen velferdsmålinger på nasjonalt nivå, bortsett fra at det er obligatorisk for oppdretterne å rapportere inn dødelighetstall. Og det er høy dødelighet. Informasjon om eventuelt omfang og effekt av dyrevelferdstiltak i økologisk lakseoppdrett, ut over regelverkskrav, er en mangelvare. Dødelighet i seg selv er et dårlig mål på velferd, da et dyr kan lide lenge uten å dø, eller det kan dø raskt uten å lide. Likevel, høy dødelighet er et tydelig tegn på at ikke ting er som de skal.
Vi har laget en skjør laks, som takler avlusing, transport og annen håndtering dårlig. Sykdom, skader og stress tærer på, og kan gjøre at laksen lever på bristepunktet. Når vi leser om massedød etter avlusning er det vanskelig å vite om det var avlusningsmetoden i seg selv, eller rett og slett røff håndtering av en allerede utslitt laks som var årsaken. Trenging, pumping, spyling og børsting – for en andel av oppdrettslaksen blir det for mye. Et ensidig fokus på stadig større produksjon i utakt med naturen er dessverre fremdeles lønnsomt. Dyrene betaler prisen, enn så lenge.
VARMTVANNSBEHANDLING er en annen metode for å fjerne lakselus fra laksen. Såkalt termisk avlusing bruker varmt vann ved 28-34 grader, en temperatur som gir sterk smerte hos laksen. I studier gjort av Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet viser laksen tydelig smerteadferd fra 28 grader, og en ser fisk som svømmer i panikk inn i karvegg, rister på hodet, plasker i overflaten og etterhvert taper kroppskontroll.
I oktober ble det imidlertid klart at fiskeriministeren avfeier faglige råd og overkjører Mattilsynet i saken.
Bruken av termisk behandling har økt kraftig de seneste årene, og har blitt den mest brukte medikamentfrie lusebehandlingen i norsk fiskeoppdrett. Mattilsynet varslet i august i år at termisk avlusing skulle bli forbudt av hensyn til fiskevelferden, da termisk avlusing strider mot dyrevelferdslovens krav om at avlusningsmetoder skal være egnet til å ivareta hensynet til dyrevelferden. Det ble satt en to års utfasingsperiode. I oktober ble det imidlertid klart at fiskeriministeren avfeier faglige råd og overkjører Mattilsynet i saken. Ministeren har satt foten ned; termisk avlusing skulle ikke forbys likevel. Også her kunne det økologiske regelverket fungert som en ekstra sikring for dyrevelferden, men termisk avlusing er tillatt brukt på økologisk produsert laks.
VI HAR FINDETALJERT kunnskap om hvordan vi skal presse fisken til å vokse mest mulig effektivt, og vi vet hvordan den skal fileteres for å sikre best mulig produktkvalitet. Men noe så grunnleggende som hvordan fisken har det – velferdsmålinger – det har vi foreløpig ikke fått til i nasjonal skala.
Men det er håp. De seneste årene er det lagt betydelig innsats i å utvikle velferdsindikatorer for oppdrettslaks – metoder for å måle hvordan laksen takler livet i norsk fiskeoppdrett. Vi i Dyrevernalliansen er stolte av å ha bidratt da blant annet forskere ved Nofima, Havforskningsinstituttet, Veterinærinstituttet, Nord Universitet og University of Stirling satte sammen en håndbok for måling av fiskevelferd i praksis.
Enkeltaktører har tatt håndboka i bruk, men med ulike metoder og ulik prioritering er det ikke mulig å samle inn informasjonen for å kartlegge hvordan norsk laks har det i dag. Det vil være avgjørende å få på plass solide, nasjonale velferdsmålinger. Hvis vi ikke vet hvor landet ligger per i dag, så har vi lite håp om å bedre situasjonen. Det pågår et prosjekt for å utvikle en metode for rutinemessig velferdsovervåkning i norske oppdrettsmerder, LAKSVEL. Her bidrar Dyrevernalliansen med vår kompetanse og perspektiv for at dette skal lykkes.
DET STARTET MED MILJØ og arbeiderrettigheter, og nå seiler dyrevelferd opp blant de temaene etisk bevisste forbrukere verden over bryr seg mest om. Det aller meste av oppdrettsfisken, ca. 95 prosent, eksporteres. Det betyr faktisk at fiskevelferd er av avgjørende betydning for Norges eksportbalanse fremover.
Økologisk lakseoppdrett kan forsøke å etterkomme behovet for en etisk og bærekraftig laks i Norge og på verdensmarkedet. Men inntil økoregelverket tar hensyn til fiskenes behov vil påstander om strenge krav til dyrevelferd kun være grønnvasking. Foreløpig vil ikke Dyrevernalliansen anbefale verken økologisk laks eller oppdrettet laks til forbrukere som bryr seg om dyrevelferd.
