Etter at jeg begynte i Økologisk Norge har flere spurt hvordan «den store overgangen» fra å jobbe med «urfolk og regnskog og sånn» i Brasil til å sitte på et kontor i Oslo har vært. Sammenhengen er kanskje ikke åpenbar, men for meg er jobben i Økologisk Norge en helt naturlig fortsettelse av det jeg har jobbet med før. La meg forklare.
En gang møtte jeg en arbeider på en soyaplantasje. Han uttrykte, og virket å mene oppriktig, at det var viktig at plantasjen kunne bidra til å fø verden med mat. Sympatisk nok, kunne man kanskje tenke. Men så var det det da, at produksjonen går til å bygge opp under Kinas, USAs og Europas, inkludert Norges, økende kjøttforbruk. For ikke å snakke om Norges produksjon av laks. Og det til ikke ubetydelige omkostninger lokalt.
Samtidig som Brasil er et av verdens rikeste land på naturressurser og kulturelt mangfold, er det også et av landene i verden med størst forskjeller mellom fattig og rik. Skjev fordeling utspiller seg på mange områder, blant annet i fordeling av jord. I dag eier 1 prosent av landeierne nesten halvparten av landbruksarealet. Og konsentrasjonen av jord øker.
Produksjonen går til å bygge opp under Kinas, USAs og Europas, inkludert Norges, økende kjøttforbruk. For ikke å snakke om Norges produksjon av laks.
I Brasil er det grunnlovsfestet at land som ligger brakk og eiendommer som knyttes til slavedrift, miljøkriminalitet eller andre ulovligheter skal omfordeles. Det er derfor De jordløses bevegelse i Brasil (MST), en av verdens største sosiale bevegelser, bruker okkupasjon av jord som sitt viktigste virkemiddel for å oppnå det de ønsker, nettopp jordreform. Om lag 350 000 familier har fått jord som følge av deres arbeid.
OGSÅ URFOLK har rett til sine tradisjonelle territorier. Det er definert i FNs internasjonale arbeidsorganisasjon-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter, ratifisert av Brasil. Særlig i Amazonas er det opprettet store urfolksterritorier, som resultat av mobilisering blant urfolk og deres støttespillere. Folk som organiserer seg og står sammen kan flytte fjell!
En voksende utfordring er at jord, som lenge skulle ha blitt omfordelt, overtas av store selskaper som produserer store monokulturer til eksport, med god tilrettelegging fra myndighetene. Sukkerrør, mais og soya dominerer, der soya er den desidert største kulturen. Situasjonen gjør det enda vanskeligere å få anerkjent landrettigheter, og bidrar til at småbønder og urfolk fortrenges fra sine områder, offentlig anerkjente eller ikke. Situasjonen er et resultat av en lang historie med konflikt og vold. Statistikkene på drap av urfolks-og miljøaktivister er skyhøye.
Produksjonene har dessuten store miljøkonsekvenser. Vi kjenner brannene i Amazonas. Spesielt soyaproduksjon legger et stort press på regnskogen, men også på Cerrado, den kultur-og artsrike savanneskogen sør for Amazonas. Som regnskogen binder Cerrado store mengder karbon, med dertil store utslipp når den ødelegges. Brasil er dessuten blant verdensmestrene i bruk av plantevernmidler. Nesten halvparten benyttes i soyaproduksjon, med store miljø-og helseproblemer som følge.
Her hjemme kan jeg være med å jobbe for at vi som land og befolkning ikke understøtter strukturer som undertrykker menneskers kamp for sine rettigheter, inkludert rettigheter til eget land, og muligheten til å produsere egen mat.
Det er mangt å si om dette, og i et solidaritetsperspektiv er det viktig å ta med denne informasjonen hjem. Noe av det mest grunnleggende jeg lærte i Brasil er at den lokale kampen utkjempes av folk lokalt, der som her, i form av godt organiserte sosiale bevegelser og deres støttespillere i samfunnet ellers. Også det internasjonale, selvfølgelig.
MEN HER HJEMME kan jeg være med å jobbe for at vi som land og befolkning ikke understøtter strukturer som undertrykker menneskers kamp for sine rettigheter, inkludert rettigheter til eget land, og muligheten til å produsere egen mat. Slik at vi reelt sett kan stå på deres side og bidra med å kjempe deres kamp.
Mesteparten av maten globalt produseres av småbønder. Kun 10 prosent av mat passerer landegrenser, der brorparten kommer fra industrilandbruk, som beslaglegger det meste av jordareal. Derfor bør vi tenke oss om når vi tror at import av mat representerer en solidarisk handling.
Matproduksjon på lokale ressurser har derfor blitt en kampsak for meg. Et viktig prinsipp i denne sammenheng er at alle land, fattig som rikt, har rett til å produsere mat til egen befolkning. Det kalles matsuverenitetsprinsippet. Og det er åpenbart at dette må skje på en slik måte at vi tar vare på både folk og økosystemer.
Og derfor er det meningsfullt for meg å «sitte på et kontor» i Økologisk Norge.
Men det er én grunn til, og det er at en viktig nøkkel til forandring er folkelig mobilisering og organisering, i Norge som i Latin-Amerika. Vi kjenner fagbevegelsen, kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen, samenes organisering og organisasjonene i landbruket. Jeg kunne nevnt flere. Folkelig forankring er grunnleggende for vår saks legitimitet. Også derfor er det meningsfullt å jobbe i Økologisk Norge, med medlemmer i hele landet og i allianse med andre organisasjoner og initiativ som drar i samme retning som oss, nasjonalt og internasjonalt.
