Den yngste kystgeitbukken på Bogstad gård heter Knut. Bukken er oppkalt etter landbrukssjefen i Oslo, Knut Samseth, som tok grep i Oslomarka.
– Vi så at marka grodde igjen flere steder og det var en mangel på beitedyr, særlig i Sørkedalen. Det var behov for å skaffe et større beitegrunnlag i Oslo, og en skjøtselplan, sier landbrukssjefen.
– Beitedyra kan holde landskapet vedlike på en miljøvennlig måte, uten bruk av kjemiske midler eller maskiner. Mange svartelista arter kan bekjempes med beiting, mener Samseth.
Hva mer kunne skjøtselen bidra til? Et forprosjekt ble igangsatt i 2014 for å se om det kunne kombineres med ny lokal næringsutvikling og ivareta en kritisk utrydningstrua rase, nemlig kystgeita.
– Kystgeitene i Selje er den opprinnelige stammen, og her er det uavbrutt tradisjon med kystgeiter. I dag finnes det bare rundt 300 kystgeiter igjen, forteller prosjektleder Lisa Haugland.
Beitedyra kan holde landskapet vedlike på en miljøvennlig måte, uten bruk av kjemiske midler eller maskiner.
FN definerer en rase som kritisk truet ut fra antall avlshunndyr, 300 geiter i avl tilsier at den er kritisk trua.
– Bevaring ved bruk er den beste måten å sikre en rase. Gamle husdyrraser er en viktig del av kulturhistorien og kan være en viktig genetisk ressurs i framtida. Det er veldig strengt å flytte småfe mellom fylker, for å forhindre smittefare, og vi har samarbeidet tett med Mattilsynet om å få kystgeitene til Oslo, sier Haugland.
I 2016 kom geitene til Bogstad gård, hvor de er på jobb for å holde landskapet åpent.
Flere grunneiere i Sørkedalen har vist interesse for å ha dyra på eiendommen sin og det er all grunn til å tro at geita har kommet for å bli. Planen er å få geitene ut på øyene som gror igjen i Oslofjorden men det skal også tas hensyn til de rødlistede plantene på øyene.
REGIONKONTOR LANDBRUK inviterte nylig til smaking av kystgeit i samarbeid med Kulinarisk Akademi i Oslo. Intet mindre enn en hel geit skulle tilberedes av kokkene Jostein Medhus og Jan Erik Hauge. En kastratbukk på 19 kilo ble til seks ulike retter – rått, kokt og stekt, tartar, gravet flatbiff og nakkerull blant annet. Geitekjøttet er magert og proteinrikt, og har en særpreget smak som minner om vilt.
– Geitekjøtt er en ypperlig råvare. Mange kokker har lyst til å bruke geit og kje, men det stopper i leddet mellom kokk og bonde – og det er veldig synd, forteller Jostein Medhus.
– Vi har snakka om sauen og høna, og hva forbrukerne kan gjøre, men til syvende og sist så er det i mellomleddet det butter. Ja, vi kan kjøpe direkte fra bonden, men det skjer ikke at alle restauranter i Oslo gjør det. Kokken har et høyt tidspress. Det samme gjelder bonden, han er jo på gården og passer dyra sine og sørger for god kvalitet. Derfor er det svært viktig at det fungerer slik det skal i mellomleddet, mener Medhus.
Geitekjøtt er en ypperlig råvare. Mange kokker har lyst til å bruke geit og kje, men det stopper i leddet mellom kokk og bonde – og det er veldig synd.
– BØNDER PÅ STADLANDET holdt gjerne både sau og geit, men det var bare sauen som ble solgt til jul. Det gode geitekjøttet ville man beholde selv, sier Jonas Løvaas Gjerstad, formidler på Bogstad gård og spesialist på bevaringsverdige raser.
– Vi har stor tro på at kjøtt fra kystgeita kan være noe for Oslobeboere, de er opptatt av lokale varer og er bevisste. Det samme er kokkene.
Han forteller at kystgeita er den eneste helt norske geitestammen.
– Den norske melkegeita har vært krysset med fransk alpingeit for å forbedre melkesmaken og ytelsen. Geit har hatt lang tradisjon knyttet til kjøttet også, før 1750 skal man ha hatt fler geiter for kjøtt enn man hadde sau. Mattradisjoner og driftsform knyttet til kystgeithold har også bevaringsverdi.
– Selje, der kystgeitene beiter, er ett av de vakreste stedene i Norge – det kan vi takke geitene for. Også rundt i Oslo har det vært drevet med geit, det kan vi se på stedsnavn som Geitmyra, Killingen og Kjeholmen. Nå reintroduserer vi geita til Oslo, sier Gjerstad.
ØKOLOGISKE BOGSTAD GÅRD tok gladelig imot geitene. Her går de ute hele året, men de kan trekke inn når de vil. Gjerstad forteller at kystgeita er en utmerket landskapspleier.
– Geita plukker det fineste på plantene og det den liker best. Det merker vi på våre beiter også. Den lar heller det fine grønne gresset stå, men all blåbærlyng og kratt er borte – den åpner landskapet. Etterpå kan vi sette på sau og hest til skjøtsel, og da får vi et fantastisk landskap, sier Gjerstad.
– De er jo selektive i beitinga og går jo gjerne for de beste delene som knopper og blomster. I utgangspunktet sier gjerdeplikta at alle er pålagt å gjerde inn innmark. Men fordi vi ikke lenger har tradisjon for beitedyr i kornområdet Østlandet er det ikke mange som opprettholder den plikta.
Vi kan studere og beundre vikingskip på museum, men vi kan ikke putte levende dyr på museum.
DET ER IKKE BARE kystgeitene som utrydningstruet, geitebøndene er også i nedgang.
– I Selje er det mellom 12 og 14 bønder som har fortsatt tradisjonen de har arvet av sine foreldre. Siste generasjon er i ferd med å dø ut og bli pensjonister, og rekrutteringen er lav, det er jo blitt trang økonomi i jordbruket, forteller Gjerstad.
– Kulturhistorie er noe av det viktigste vi har, og dette er kulturarven vår. Vi kan studere og beundre vikingskip på museum, men vi kan ikke putte levende dyr på museum.
Jostein Medhus er enig i at geita er mye mer enn en råvare.
– Det handler om historien på råvarene og en større betydning utover det som er på tallerkenen – kystgeita har en viktig funksjon i Sørkedalen og på Stadlandet. Skal vi drive Norge som et bærekraftig prosjekt kan ikke alle spise renfileterte kyllingbryst. Vi må utnytte arealene og bruke de dyra som kan nettopp det, avslutter Melhus.
