En studietur i 1995 ble en åpenbaring for Karl Erik Sylling, gründer og aroniabonde på Ulleland gård. I Polen så han og kollegaene for første gang aronia som var dyrket for bærenes skyld. Karl Erik og co skulle bli de første i Norge til å dyrke aroniabær som mat, og i årene som fulgte skulle han virkelig få oppleve å være David mot Goliat i kampen for å få plass i butikkhyllene.
– Vi kjente aronia hjemmefra som prydbusk og hekkeplante, og den er ofte brukt i Vegvesenets grøntanlegg. Men ingen dyrket busken for bærenes skyld. I Polen ble vi fortalt at aronia var godt kjent i Øst-Europa som mat og medisin, og mye solgt på apotekene. De var opptatt av helseegenskapene, det sorte bæret inneholder store mengder med antioksidanter. Dette måtte jo prøves hjemme, forteller Karl Erik.
Vi bestemte oss for å dyrke aroniabuskene økologisk da vi så at det verken var skadedyr eller bladfallsopp på busken.
VED DRAMMENSELVA, i enden av en landevei, mellom skogdekte åser og rader med bærbusker og frukttrær, ligger Ulleland gård i Øvre Eiker. En staselig, rødmalt gård som i sin tid var et gods. I tre generasjoner har familien drevet den gamle gården, helt siden Karl Eriks farfar kjøpte den i 1928. Opprinnelig er familien Sylling, ikke overraskende, fra bygda Sylling, i Lier kommune. Det har vært jordbruk på gården helt siden vikingtiden, selv da Ulleland gods var eid av adelen, og kongen overnattet her på vei til Tunsberg.
Nå driver Karl Erik gården alene, med hjelp fra sesongarbeidere og sønnen som en dag vil ta over gården. Han er en travel mann. Ved siden av aronia- og solbærbusker dyrker han korn, frø til silofôr og gras, og erter. På gården har han også slaktekylling, og rundt gården er det tusen mål med skog som han forvalter. – Du har vel ikke hørt om en bonde som ikke er travel? I hvert fall hvis du skal leve av det, ler han.
SOLBÆRBUSKER har Karl Erik dyrket siden starten av åttitallet, men å være aroniapioner var ingen enkel sak. – Det var en utfordring å være de første i landet som produserte aroniabær. Én ting var jo å dyrke busken, men hvordan skulle vi bruke bæret? Det fantes ikke bærmottak på samme måte som med solbærene. Avlingen ble altfor stor til at vi kunne ha ei bitte lita presse her på gården. Vi tok kontakt med Askim Frukt og Bærpresseri, da Ivan Ljunggren drev det i 1997, og spurte om de ville hjelpe oss å lage et produkt. Vi hadde smakt aroniajuice i Polen, og den smakte rett og slett vondt. Der lager de et konsentrat av aroniajuicen, som blandes med vann. På bærpresseriet laget Ljunggren en prøve med 300 gram sukker til én liter saft, noe som er forholdsvis lite sammenliknet med 1100 gram sukker i solbærsirup. Smaken ble altfor søt, selv med 125 gram sukker. Det skurret også å tilsette sukker når vi ville ha et sunt produkt. Ljunggren, en dyktig kar med stor kunnskap om frukt og bær til saft og syltetøy, hadde også en prøve på kaldpresset juice uten sukker, og til vår forundring var denne helt klart best. All juicen vi hadde smakt i Polen, var jo pyton, men denne var skikkelig god! Antakelig må det ha noe med de ulike klimaforholdene her i landet å gjøre, som preger smaken på bærene, forteller Karl Erik.
Det var et voldsomt styr å komme inn på polet, med en kriterieliste som nesten ikke var til å tro.
Med egne etiketter og kaldpresset ren aroniajuice på flaske ble de tatt imot med åpne armer på Helios, som solgte juicen via deres system. Da Helios la ned, tok Midsona over distribusjonen, og juicen selges i dag i helsekostbutikker under Helios sin etikett.
DET STORE salgsvolumet Karl Erik håpet på, ble det ikke, og dagligvarekjedene var neste mål. – Vi jobbet hardt for å få til en høvelig pris og designet nye etiketter. Kjedene var positive, spesielt fordi det var et økologisk og sunt produkt. Men når det kom til å faktisk sette produktet i hylla, ja da var det jo dette med volum, paller og pris. For å sette flasken i butikkhylla og folk sjøl skulle bære den bort til kassa, skulle butikkene ha tre ganger vår pris. Vi tok 22 kroner flasken, og i butikken havnet den på 125 kroner.
– Det kunne jo tenkes at juicen er mer egnet for salg på vinmonopolet?
– Ja da, sier han og finner frem en flott flaske med gulletikett. – Det var et voldsomt styr å komme inn på polet, med en kriterieliste som nesten ikke var til å tro. Men polet ville ha den – norske produkter var jo i vinden da. Vinmonopolet forlangte en egen etikett, og vi solgte juicen på polet i tre år. Et godt produkt sa de, men ikke stort nok volum. Senere tok Ringi gård i Sandvika kontakt, de ville gjerne ha en eplemost med aronia på initiativ fra polet. Den går så det suser!
En klar flaske med dyp burgunderrød juice blir hentet fra skapet. Karl Erik skjenker i aroniajuice i to glass, mens han forteller om nye produktideer.
– Aronia er nydelig som gelé og puré, og vi har allerede en honning med aronia. Nofima har laget en prototype på syltetøy som ble utrolig godt! Vi prøver også å finne en måte å bruke pressrestene på – vi har en prototype på frysetørket aronia. Det inneholder masse sunne plantestoffer, og vi lurer på om vi kan bruke det som kosttilskudd. Vi har mye å jobbe med, men så var det den tida, da, sier Karl Erik.
TIL Å BEGYNNE med var de fire gårder som gikk sammen om aroniaproduksjonen. I dag er det Karl Erik og naboen Hans Petter Skott-Myhre som holder fortet. Sammen med naboen deler Karl Erik en høstemaskin, og med aroniabusker fikk de enda mer høstekapasitet ut av maskinen. Aroniabærene modnes nemlig fire uker senere enn solbærene. Sammen har de samvirket PUR Aronia SA, med felles markedsføring, felles distribusjon og felles utstyr. Ulleland gård er også en del av Ekte Eiker, et paraplyforetak initiert av landbrukskontoret i Eiker for å samordne matprodusentene i området. – Det er mye lettere og triveligere å være to enn å rote rundt alene, sier Karl Erik.
Folk kjenner igjen bærene fra hagen, men tror de er giftige. Da er det jo litt morsomt at aronia faktisk er et av de sunneste bærene vi kan spise.
– Samarbeidet har vært viktig for oss. Er den ene litt demotivert og lei, drar vi hverandre opp igjen. Naboen og jeg dyrker 35 mål med aroniabusker hver for oss. Det kan jo ikke sammenliknes med Polen, der aroniaåkrene er på 2000 mål. Da måtte vi ha dyrket halve Øvre Eiker, ler han.
– Hva med Reko-ringen, vil dere prøve dere der?
– Vi er nysgjerrige på Reko-ringen, og det ser ut som en strålende løsning. For oss som sitter med flaska i den ene hånda og lua i den andre i møte med kjedene, er utviklingen innen nye distribusjonskanaler utrolig spennende. Det er fryktelig vanskelig å komme inn hos kjedene. Det er faktisk i nettbutikken vi selger aller mest. Her selges juice på treliters kartonger, og mange benytter seg av abonnementsordningen.
Hvorfor tror du vi ikke dyrker mer aronia for bærets skyld i Norge?
– Jeg tror det handler om tradisjon, og at vi ikke kjenner til bæret som noe spiselig. Bær kan jo være giftige, og vi er lært opp til at vi skal være forsiktige. På markeder har vi som regel med oss en liten grein med aronia. Folk kjenner igjen bærene fra hagen, men tror de er giftige. Da er det jo litt morsomt at aronia faktisk er et av de sunneste bærene vi kan spise, sier Karl Erik.
DET ER MARIHØNENE som har kontroll på aroniabuskene på Ulleland gård, her er det ingen kjemisk-syntetiske sprøytemidler. – Vi bestemte oss for å dyrke aroniabuskene økologisk da vi så at det verken var skadedyr eller bladfallsopp på busken, som er et problem med solbærene. Det føltes også helt feil å bruke sprøytemidler på bær som skulle brukes til et helsekostprodukt. Aronia er veldig godt egnet til økologisk dyrking. Derfor har den blitt vanlig i hager som en prydvekst. Busken har en fantastisk blomstring på våren, grønne fine busker på sommeren og busker i alle mulige rødfarger på høsten. Den har mange gode egenskaper med andre ord, sier aroniabonden mens det glitrer i øynene hans.